Det er utrolig deilig at det er helger i en sykehustilværelse. Hverdagene er til tider direkte hektisk, men dagsprogram som kan pågå til langt på kveld. Stell, mat, trening, visitter, prøver, røntgen, broncoskopier, undersøkelser, medisiner, blodprøver, samtaler osv, det går i ett og oppleves som mer travelt enn arbeidsdager i normalhverdagslivet. Det er bare å henge med, stå på og håpe på hvile til natta. Noe som for min del ikke er noen selvfølge. Men i helga er det mulig å få sove ut litt, da er det lite som skjer unntatt blodprøver, stell, mat, egentrening, og medisininntak. Det er tid til litt hvile og ro. Når kroppen har vært mange netter uten søvn, da er det utrolig deilig å ta sin sedvanlige immunsupprimerende medisindose klokka ni, snu seg rundt og dra sovemaska over øynene og proppe sov-i-ro-er godt inn i ørene og sove en time eller fire ekstra. Slikt gir påfyll til å gå løs på nye hverdager.
Mine nedturer har vært knyttet til problemer nettopp med søvn, med mage og med smerter. Heldigvis er alt med lungene stabilt og bra.
Så om ikke altfor lenge kan jeg nok sette nesa hjemover. Og etterhvert dra på en måneds opptreningsopphold på Catosenteret hvor jeg er godt kjent fra tidligere opphold.
Viss alt går etter planen. Og det er det ingen garanti for. Etter to måneder på hospital kan jeg ikke si at noen verdens ting er en selvfølge. Her er det bare å ta dagen som den kommer, ta dagen som den er.
.
søndag 7. februar 2010
fredag 5. februar 2010
Men..
..det viser seg at berg og dalbanene ikke er til å unngå helt enda. Alt går ikke knirkefritt. Det er da det gjelder å ikke miste motet. For fra at alle berg og dalbaner FØR i det store og hele bare gikk i nedoverretning, skal de NÅ gå i oppoverretning. Det er det jeg må fokusere på nå.
Det var dagens løypemelding til dere som fortsatt følger meg her på bloggen min tross sjeldne innlegg nå.
.
Det var dagens løypemelding til dere som fortsatt følger meg her på bloggen min tross sjeldne innlegg nå.
.
tirsdag 2. februar 2010
Kort oppdatering
Kort innpå fra et Rikshospital med svært laber nettdekning:
Det går bra med meg. Alt går fort framover. Om ikke altfor lenge skrives jeg ut av sykehuset. Utrolig! Jeg er fortsatt ikke direkte "frisk og rask", men jeg har omtrent dobbelt så mye luft i lungene nå enn før, og jeg klarer å være i fysisk aktivitet (enkel trening) i en halv time i strekk.
Det hele går så fort at jeg nesten ikke henger med i svingene. Men denne gangen er karusellen positiv. Jeg begynner å tørre å tro på at jeg faktisk skal få et friskere liv!
.
Det går bra med meg. Alt går fort framover. Om ikke altfor lenge skrives jeg ut av sykehuset. Utrolig! Jeg er fortsatt ikke direkte "frisk og rask", men jeg har omtrent dobbelt så mye luft i lungene nå enn før, og jeg klarer å være i fysisk aktivitet (enkel trening) i en halv time i strekk.
Det hele går så fort at jeg nesten ikke henger med i svingene. Men denne gangen er karusellen positiv. Jeg begynner å tørre å tro på at jeg faktisk skal få et friskere liv!
.
fredag 22. januar 2010
Transplantert del 1
Det er litt av en jobb å trene seg opp etter å ha ligget på respirator i 3 uker. For de av dere som tror at jeg har vært neddopet i denne tiden, så har jeg ikke det. Jeg har for det aller meste vært våken. Så spill våken at ingen sovemedisiner kunne slå meg ut til natten, så jeg har sovet 20 netter på narkose. Alt må trenes opp. Spise, bruke fingrene til mobil og data, stå, gå, stelle seg, alt.
Jeg er godt i gang. Jeg klarer nå å gå alene rundt på rommet, jeg steller meg selv og spiser vanlig mat. Jeg trener med fysioterapeut 2 ganger til dagen med trappegang, gåturer, sykkel, tredemølle og masse øvelser for å mykne opp overkroppen som er stiv som en stokk etter operasjonen og tiden på respirator. Men alt dette krever veldig mye krefter. Og det gir mye smerter. De sier at jeg er å regne for en toppidrettsutøver nå. Så jeg trenger masse hvile for å klare alt dette. Masse hvile.
Jeg har på en måte to prosesser gående paralellt; 1) å hente meg inn etter 3 ekstremt vanskelige uker på respirator og 2) trene meg opp fysisk etter transplantasjonen. Begge prosessene går rimelig bra og jeg står på alt jeg kan. Fysisk gjør jeg framskritt i raskt tempo hver eneste dag.
Og hva med pusten da? Den har jeg slitt mye med. I respiratortiden følte jeg konstant at jeg fikk for lite luft. Etterpå har jeg pustet bedre men vært mye tungpusten. De siste par dagene har pusten vært fin.
Og da begynner det sakte men sikkert å gå opp for meg at jeg faktisk har fått nye lunger og skal få et friskere liv sånn etterhvert. Men det tar tid å få dette inn fra hode til følelser.
I det hele tatt så er jeg der nå at TING TAR TID.
.
Jeg er godt i gang. Jeg klarer nå å gå alene rundt på rommet, jeg steller meg selv og spiser vanlig mat. Jeg trener med fysioterapeut 2 ganger til dagen med trappegang, gåturer, sykkel, tredemølle og masse øvelser for å mykne opp overkroppen som er stiv som en stokk etter operasjonen og tiden på respirator. Men alt dette krever veldig mye krefter. Og det gir mye smerter. De sier at jeg er å regne for en toppidrettsutøver nå. Så jeg trenger masse hvile for å klare alt dette. Masse hvile.
Jeg har på en måte to prosesser gående paralellt; 1) å hente meg inn etter 3 ekstremt vanskelige uker på respirator og 2) trene meg opp fysisk etter transplantasjonen. Begge prosessene går rimelig bra og jeg står på alt jeg kan. Fysisk gjør jeg framskritt i raskt tempo hver eneste dag.
Og hva med pusten da? Den har jeg slitt mye med. I respiratortiden følte jeg konstant at jeg fikk for lite luft. Etterpå har jeg pustet bedre men vært mye tungpusten. De siste par dagene har pusten vært fin.
Og da begynner det sakte men sikkert å gå opp for meg at jeg faktisk har fått nye lunger og skal få et friskere liv sånn etterhvert. Men det tar tid å få dette inn fra hode til følelser.
I det hele tatt så er jeg der nå at TING TAR TID.
.
tirsdag 12. januar 2010
Absolutt ikke kjedelig
Jeg hadde det på følelsen.
At når jeg skrev kjedelig så kunne det fort bli det motsatte.
Og det ble det!
Jeg fikk Telefonen! Telefonen om at det var lunger til MEG!
Jeg fikk nye lunger!
SÅ NÅ ER JEG LUNGETRANSPLANTERT!
Det har desverre vært et komplisert forløp. De nye lungene tok seg ikke opp som forventet i kroppen min. Men de fungerte bra nok til å holde meg i live på respirator. Jeg har ligget på respirator i 3 uker. Det er en vanvittig opplevelse som jeg kommer til å skrive mer om siden.
Jeg er nå av respirator, ledninger, cvk, dren, kateter, sonde osv. Jeg puster helt selv og er overført fra intensiv til lungeavdelingen. Her er det rolig og godt å være. Jeg har en lang vei å gå for å ta igjen alt jeg har tapt på tiden i respiratoren, og det vil ta tid å trene seg opp etter transplantasjonen. Foreløbig gjør jeg framskritt i raskt tempo og alle prøvene er fine.
Nå er det beinhard jobbing/trening med tett dagsprogram og rå viljestyrke som skal få meg på føttene igjen, og forhåpentligvis vil jeg etterhvert få kjenne bedre at jeg har friske lunger!
Takk for omtanke i mange blogginnlegg. Jeg er svært glad for nå å kunne fortelle dere selv at jeg er transplantert og det nå går stadig framover.
.
At når jeg skrev kjedelig så kunne det fort bli det motsatte.
Og det ble det!
Jeg fikk Telefonen! Telefonen om at det var lunger til MEG!
Jeg fikk nye lunger!
SÅ NÅ ER JEG LUNGETRANSPLANTERT!
Det har desverre vært et komplisert forløp. De nye lungene tok seg ikke opp som forventet i kroppen min. Men de fungerte bra nok til å holde meg i live på respirator. Jeg har ligget på respirator i 3 uker. Det er en vanvittig opplevelse som jeg kommer til å skrive mer om siden.
Jeg er nå av respirator, ledninger, cvk, dren, kateter, sonde osv. Jeg puster helt selv og er overført fra intensiv til lungeavdelingen. Her er det rolig og godt å være. Jeg har en lang vei å gå for å ta igjen alt jeg har tapt på tiden i respiratoren, og det vil ta tid å trene seg opp etter transplantasjonen. Foreløbig gjør jeg framskritt i raskt tempo og alle prøvene er fine.
Nå er det beinhard jobbing/trening med tett dagsprogram og rå viljestyrke som skal få meg på føttene igjen, og forhåpentligvis vil jeg etterhvert få kjenne bedre at jeg har friske lunger!
Takk for omtanke i mange blogginnlegg. Jeg er svært glad for nå å kunne fortelle dere selv at jeg er transplantert og det nå går stadig framover.
.
lørdag 12. desember 2009
Kjedelig
Jeg hangler fortsatt. Det er kjedelig å hangle. Kjedelig å ikke orke noe. Kjedelig å bli sliten av den minste ting jeg skal gjøre. Kjedelig å tenke de samme tankene om og om igjen. Kjedelig å være altfor mye inne. Psyken min er lagd for alt annet enn stillesittende-inne-alene-liv. Det blir for kjedelig for meg. Rett og slett for kjedelig. Og mulighetene for å skape seg et innhold i dagene som motvirker kjedsomhet er sterkt begrensete. Det er også kjedelig. At mulighetene er begrensete.
.
.
torsdag 10. desember 2009
Fredsprisutdeling
Akkurat nå dundrer helikoptre over hodet på meg. Nesten iallefall. De sirkler byen. Det som finnes av pansrete kjøretøy og væpnede politifolk er i aksjon. Fanfarene spiller Obama opp Rådhusgulvet. Kongehus og Storting er på plass. Sammen med andre viktige fintfolk. Solveig Kringlebotn synger sære folketoner i bunad med rosemalt byste. Jagland skal snart holde sin livs tale. Alle venter på Obamas berømte talekunst. Talen bør være visjonær. Verden venter i spenning.
Verden venter i spenning, på hva? På Obamas velvalgte ord? Kanskje det. Men først og fremst venter på fred.
Så; sett bort fra at denne prisen koster Norges land omtrent 200 mill. Sett bort fra at Obama er sjef for amerikanske styrker i krig i flere land. Sett bort fra at han foreløbig ikke har gjort noe annet enn å ha idealer og visjoner. Sett bort fra hvor mye helikopterstyrken som har sirklet Oslo i dagesvis forurenser. Sett bort fra at fredsprisutdelingen består av finkledte festtaler og vakker musikk i en ramme av idyll.
Måtte årets Nobel fredspris som nå tildeles den amerikanske president Barak Obama bidra til fred i verden. Fred som er virkelig. Fred som merkes i det virkelige liv for virkelige mennesker. Måtte Obama føle et konstant press på seg til å bidra til det. Måtte fredspristildelingen medføre det. Det kan jo være lov å håpe...
.
Verden venter i spenning, på hva? På Obamas velvalgte ord? Kanskje det. Men først og fremst venter på fred.
Så; sett bort fra at denne prisen koster Norges land omtrent 200 mill. Sett bort fra at Obama er sjef for amerikanske styrker i krig i flere land. Sett bort fra at han foreløbig ikke har gjort noe annet enn å ha idealer og visjoner. Sett bort fra hvor mye helikopterstyrken som har sirklet Oslo i dagesvis forurenser. Sett bort fra at fredsprisutdelingen består av finkledte festtaler og vakker musikk i en ramme av idyll.
Måtte årets Nobel fredspris som nå tildeles den amerikanske president Barak Obama bidra til fred i verden. Fred som er virkelig. Fred som merkes i det virkelige liv for virkelige mennesker. Måtte Obama føle et konstant press på seg til å bidra til det. Måtte fredspristildelingen medføre det. Det kan jo være lov å håpe...
.
Abonner på:
Innlegg (Atom)