Isfjellet

Den som har

hodet
over
vannet

kan
bare se

toppen
av

isfjellet.

.

Influensa-vaksine

Influensaen kryper innpå. Mange barn i Oslo-skolene er angivelig syke og holdes hjemme. Jeg har hørt om noen jeg kjenner som har fått påvist influensaen. Jeg har til nå vært ganske laid-back til det hele og syns dette har vært hysteri. Og kanskje er det fortsatt bare hysteri. Men jeg begynner å kjenne det nå. Kjenne at jeg ikke liker dette. Kjenne at jeg blir litt redd for smitte. Kjenne at jeg gjerne vil ha vaksinenen NÅ, straks og med en gang.

Hvorfor pøser de ikke bare ut vaksinen her i Oslo når det er her influensaen herjer akkurat nå? Hvorfor har andre kommuner i Norges land fått vaksinen allerede, og ikke Oslo? Kanskje er det like mye influensa overalt i landet. Men hvorfor går ikke de første dosene til sykehusavdelinger og poliklinikker, slik at man sikres at risikopasientene får vaksinen aller først? Jeg bare spør. Det begynner å bli nervepirrende å skulle vente i etpar uker til.

Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle bli såpass urolig. Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle bry meg om dette. Men nå gjør jeg altså det. Jeg er smittet av medias effektive virus-spredning. Jeg er jo tross alt en hyper-risiko-risiko-pasient. Jeg vil sikres mot dette, og jeg vil sikres NÅ.

(men først må kanskje bivirkningene av antibiotikakuren bli borte, så må jeg ta svineinfluensavaksinen, så må jeg ta vanlig influensavaksine og så må jeg kanskje ta svineinfluensavaksinen en gang til, og DA er jeg kanskje sikret mot ikke å bli syk av virus).

.

Kur

Gift i blodet. Gruff i kroppen. Varm. Kald. Svimmel. Uvel. Kvalm. Slapp. Irritert. Kroppen protesterer på behandlingen, kroppen blir i ubalanse, jeg blir i ubalanse. Kur er noe dritt. Men kur må gjennomføres. Pseudomonasbakteriene må holdes nede. Jeg må bare holde ut. Og håpe at lungene får en rens som varer en stund.

.

Høst i parken

Sola skinner på gyllent høstløv, vemodig, gulbrunt. Søndag med aviser og tv inne. Stearinslys. Chili concarne og rødvin i magen. Intravenøsmedisiner i blodet. Smerter i kroppen. Varg Veum venter i dvd-spilleren.

Det er høst ute og høst inne. Det er vemodig høstsol i hjerte, høstsol i sinne. Høstsol. Bare høstsol.

.

Organdonasjonsdagen

I dag er det organdonasjonsdagen.

I dag oppfordres mennesker over hele Norges land til å ta stilling til organdonasjon.

I dag oppfordres du til å ta stilling til organdonasjon. Ta stilling til om dine organer kan gis bort til et annet menneske når du dør.

En dag kan du eller jeg, naboen, vennen, kjæresten, sønnen, søsteren eller andre du kjenner trenge et nytt organ. En dag kan du eller jeg bli spurt om vi ønsker at organ kan gis til donasjon om en av våre nærmeste skulle dø. En dag kan en av våre nærmeste bli spurt om dine eller mine organ kan gis til donasjon viss vi skulle dø.

I en slik situasjon vil det være fint å ha snakket om dette på forhånd. Slik at den som må svare på et slikt spørsmål vet hva den som er død ville ha ønsket.

Et menneske kan donere 7 organer (hjerte, to lunger, to nyrer, bukspyttkjertel, lever) og dermed gi liv til like mange mennesker som er livstruende syke og avhengige av å få et nytt organ for å overleve.

Slik som for eksempel meg. Jeg vil trenge nye lunger for å kunne leve i år framover. Jeg har nå stått på venteliset for transplantasjon i nesten ett år. Det er ikke nok organer til at folk kan få organ etterhvert som de trenger det. Derfor blir det ventelister. Den som står på venteliste gjennomgår en kamp om tiden. Det gjelder å holde seg i live til organet kommer. Det kan skje i dag, i morgen, om to måneder eller i verste fall aldri.

Jeg tenker at det er meningsfullt å kunne gi bort sine organer når man selv ikke har nytte av dem. Jeg vil gjerne gi bort mine. Hva vil du?

Har du spørsmål om tranplantasjoner og organdonasjon finner du info her.

Dersom du er positiv til å donere dine organer, må du gjøre to ting:

1) informere dine pårørende om ditt ønske

2) fylle ut donorkort. Dette finnes på landets legekontor og apotek, og det kan lastes ned her.

TA STILLING TIL ORGANDONASJON I DAG!

.

I dag

I dag har jeg:

plussting:

-vakker høstsol inn vinduet
-masse mat i fryser og kjøleskap
-"leieboer" som kommer hjem til kvelden

minusting:

-en kropp som er slapp og uvel og kvalm (pga kuren)
-en sjel som kjeder seg i lange timer uten ork
-krukker i hagen med planter som er helt vissne av frosten

- - - - - - -

Hvorfor en slik naivistisk framstilling av tilværelsen? Fordi denne eksistensielle vurderingen av mening og mot konstant veies på vekten; pluss, minus, balanse, ubalanse. Helt nøkternt. Resultatet skal helst være til å leve med.

God helg!

.

.

Slitsomt

Det er slitsomt å leve "et slags normalt liv" for en som er kronisk syk. Det krever. Jeg blir sliten av å prøve å henge med. Veldig sliten. Selv om jeg har mange mange mange timer i ro hjemme i løpet av en uke. Program tre-fire timer om dagen er det jeg klarer. Med hviledager innimellom, vel å merke. Jeg innser at jeg ikke har krefter til et slags normalt liv. Selv om det bare er noe som ligner litt på et normalt liv. Jeg har forlengst innsett at jeg ikke lever et normalt liv. At alt er unormalt. Jeg vil helst sove utrolig mange timer om natta. Jeg må ligge strekk ut på sofaen etter noen timer ute. Jeg verker i kroppen fordi musklene får gangsperr bare av å holde kroppen oppreist. Jeg har ikke overskudd til å gjøre mer enn akkurat det jeg må for å få ting til å gå rundt. Nesten alt jeg gjør er tungt og slitsomt.

Nå har jeg tøyd strikken en stund. Strikken som fra før er lite elastisk. Kveld etter kveld har jeg vært på nippet til å bli syk, og dag etter dag har jeg våknet uten å være direkte syk. Det er bra. Jeg har faktisk vært 8 uker uten antibiotika nå ! Det er ny rekord! Så da får jeg tåle at jeg nå må begynne på en intravenøs antibiotikakur på torsdag. En medisin rett-i-blodet og en i tablettform. Det skal nok gå. Tar kuren hjemme. Og håper jeg ikke blir helt utslått av bivirkninger. Selv om det nok blir slitsomt. Slik det meste er slitsomt med den lungekapasiteten jeg har nå. Selv om det tilsynelatende går bra med meg, så er tilværelsen rett og slett slitsom.

Det skal tilføyes at jeg har fått god hjelp denne høsten av en utenlandsbosatt venninne som har delvis bodd her i noen uker og hjulpet meg med alle ordne-prosjektene jeg har hatt. Det har blitt mye skikkelig middagsmat og godt selskap til TV-kveldene. Det har gitt meg et løft, så tilværelsen har vært litt mindre slitsom enn den kunne ha vært. Og for hver eneste dag som går som er litt mindre slitsom, får jeg forhåpentligvis litt mer overskudd til transplantasjonen som kan ligge foran. Hver dag som er litt mindre slitsom teller i dette regnestykket. Hver eneste dag teller.

.