En god dag

Våkner, trøtt og tung i kroppen. Sola stråler og det er varmt ute. Strålene vekker meg opp. En sms; vil du møtes på konditoriet? Selvsagt vil jeg det. Fuccasia med mosarella, capputino, prat. Skal vi ta en tur på loppemarked? Jaaa! Vi farter fra det ene loppiset til det andre. Kikker og handler litt og pruter med milde sinn. Vaffel på benken, kaffi i koppen, kakelotteri og alt som hører til en perfekt loppedag. Sliten hjem med etpar hvitlakkerte sko (nye, et forsøk på å følge sommerens mote), etpar videofilmer og en barnebok (Hvem skal trøste knøttet av Tove Nilsen). I hagen er det steikvarmt. Stoler og puter finnes fram, i kjøleskapet er det kald øl. Det er en vidunderlig dag. En sånn dag jeg drømmer om på de kaldeste og mørkeste vinterdagene, en sånn dag jeg holder fram som noe å glede seg til.

Og best av alt; det spontane, det uplanlagte, det kroppen plutselig bare klarer, så dagen blir noe annet enn det jeg tenkte på forhånd. DET er en god dag..

.

Fønvind

Plutselig var formen bedre og lungene fine.

Sola skinner fra en himmel uten sky, vinden føner akkurat passe brisende, gradestokken viser 18 pluss. Det er irrgrønne knopper på trærne, det er dagen for å gå tur og sette seg på kirketrappa med en kopp latte fra kaffibaren, se årets avgangselever med rød russedress på, se barnevogner og sykler og folk med store solbriller, smile og småsnakke med forbipasserende, treffe venninne med lita isspisende jente i vogna, rusle sammen rundt i gatene og kjenne vår vår vår i kropp og sinn.

Setter verandadøra på gløtt og hviler meg litt på sofaen mens jeg gleder meg til en kveld med besøk og en god rødvin med tapas til...

Det er utrolig at dagene kan svinge sånn. Fra bånn i bøtta til ikke så aller verst. Det er godt at dagene kan svinge sånn. Det gir håp til de dårlige dagene, håp og visshet om at det vil komme bedre dager. Det vil alltid komme bedre dager. Komme vårdager med spirende signaler om sommer i vente.

Jeg vet at det ikke er en selvfølge å si dette. Jeg vet altfor godt hva håpløshet er. Hva det er å ikke se lys, ikke kjenne varme. Ikke se spirende signaler. Derfor sier jeg til meg selv og til andre; det vil komme bedre dager. Det vil alltid komme bedre dager. Komme øyeblikk. Øyeblikk av irrgrønt håp. Øyeblikk av solstråler i sjela. Øyeblikk av spirende forventning. Forventning om bedre dager. For deg, og for meg...

.

Restitusjonsdag

...må til av og til

.

Løypemelding

Dette begrepet brukte Sylvia Brustad på nyhetene idag. "Dette er en løypemelding". En melding fra midt i en prosess. En underveismelding, en løypemelding.

Og her kommer en løypemelding fra meg:

Formen er ikke så verst for tiden. Pusten har vært verre, infeksjonene heftigere og smertene sterkere. Jeg orker å gjøre noen sosiale ting, orker å jobbe litt. Jeg er på beina. Sirkus-tivoli-følelsen er noe mindre enn før.

Samtidig vet jeg at ting kan snu når som helst. Jeg tar hver dag med bedre form som en bonus. Jeg er forberedt på at ting kan bli verre igjen. Og jeg håper sterkt og inderlig at ting ikke vil bli verre igjen, at jeg kan få ha en form som er god nok til å være på beina. Jeg har det bedre slik.

Jeg står på venteliste for lungetransplantasjon på 156.dagen. Jeg tror at jeg er forberedt. Så forberedt som det går an å være når jeg venter på at livet skal bli snudd opp-ned og på hodet når som helst. Jeg tenker ikke på dette døgnet rundt. Jeg syns jeg klarer å være litt laid-back. Men er også forberedt på at panikken kan ta meg når som helst.

Det er hvor jeg er i løypa mi akkurat nå.

.

MINUTTER

Minutter, kanskje timer
av din egen eksistens

som du har glemt
men som jeg husker

Du lever et hemmelig liv
I en annens minne

(Tor Ulven)

,

Påske over

Det ble en fin påskeferie for meg. Planene gikk nesten som planlagt. Jeg har forflyttet meg fra Oslo-Jæren-Åpta-Flekkefjord-Oslo. Med fly og tog og mengder av pakkenellikker. Det var barnedåp og hyttetur sammen med familie og flotte små unger, og det var vennebesøk med mat og prat. Det hørte ikke med til planen å få 39.3 i feber sånn helt plutselig. Men denne gangen var jeg heldig; antibiotikatabletter fikk feberen ned og lungebetennelse ble avvergret. Litt "slakk" kunne jeg fortsette turen hjem bare en dag etter planen.

Jesper var i pensjon hos kjentfolk i Oslo. Han la inn en kraftig protest på sin matmors fravær med å kaste opp 8-10 ganger i løpet av en natt. Når han "været "meg på vei østover ble det resolutt stopp.

Det krever ganske mye å foreta en slik reise i den tilstanden jeg er i helsemessig nå. Og det krever hjelp til bæring mm i alle ledd. Det kunne være mer behagelig å bare være hjemme, sitte i sofaen og vente på telefon fra Rikshospitalet, kort vei fra sykehuset. Men jeg reiser altså likevel?

Jeg har hatt så mange og lange perioder hvor formen har vært så ustabil at det ikke har vært aktuelt å forlate heimen. Jeg har så mange og lange dager her hjemme ene og alene i mitt eget selskap. Jeg vil oppleve noe, jeg er sugen på impulser. Jeg vil se. Jeg vil høre. Jeg vil være sammen med familie og unger. Jeg vil ha ferie, jeg som alle andre. Ferie fra hverdagen.

Og det fikk jeg denne påsken. Ferie fra hverdagen. Det er jeg takknemlig for. .
.

GOD PÅSKE

I fjor var påsken lite kul.
I år tror jeg den kan bli litt mer "gul" for meg.

Jeg har noen planer,
men tar ingenting for gitt
før dagen og formen er der.
Slik er det å leve dette ustabile Cf-livet.


Jeg ønsker alle mine lesere en riktig

GOD PÅSKE!

.