Hviske en hemmelighet

Jeg har hørt at
hester liker
hvisking

Så jeg

hvisket

hesten her en

hemmelighet i øret

Jeg har

hørt at

hester

holder på

hemmeligheter som noen har

hvisket dem i øret

Engleboksedamer og sommerfuglvinger

Hvorfor ble jeg så facinert av disse "engledamene" med røde boksehansker? Så facinert at jeg allerede har kontaktet keramikeren som lager dem for å høre hvor jeg kan få se flere?

Fordi boksehanskene traff meg rett i magen. Damene representerer et uttrykk som er akkurat slik som jeg føler meg. Vel, den feminine slanke figuren er jo ikke akkurat meg, men englevingene og boksehanskene, de tror jeg at jeg har. Som "kommentator" til innlegget "Røde boksehansker" så treffende sier det; Vi (CFere) må ha både engleadferd for å tekkes og få innpass, og boksehansker klare til kamp hvis folk ikke tar oss alvorlig (i helseverdenen). Det er akkurat sånn det er. Også i livet forøvrig. Noen ganger er det greit å være snill og mild og grei, mens andre ganger trengs boksehansker rødere enn røde for å sloss for seg selv og for livet.

Eller kanskje vingene på disse boksehanskedamene ikke er englevinger,
men sommerfulgvinger?

Sommerfuglvinger

kan forandre alt

gjøre salt til søtt

og varmt til kaldt

når veien blir for tung

og tar for mange tunge svinger

skulle jeg ønske gud

hadde skapt meg med sommerfulgvinger

I vår tid
finns så mye viten og teknologi
At til og med været
kan man nøyaktig forusti

Men vitenskapens sikre metode
blir hjelpeløs teori
For det som så ut til å bli
storm og tunge skyer
Det ble en fin og stille solskinnsdag
Takket være et vindpust
fra en sommerfugls tilfeldige vingeslag

(utdrag fra "Sommerfuglvinger" av Anne Grete Preus)

Røde boksehansker

Av keramiker Elisabeth Helvin

http://www.elisabethhelvin.no/

Uten ord

Man får god tid til å tenke på et sted som dette. Her er folk med alle slags bakgrunner. De som er mest synlige er jo de som sitter i rullestol, går på krykker eller har amputert et bein. Det synes. Hva andre med usynlige problemstillinger lider av, tar mer tid å finne ut. Det er ikke sikkert at de synligste har det verste, at de som virker friskest er friskest osv. Tankene farer uvilkårlig; hvordan er min situasjon i forhold til andre sin? Har jeg det verre eller bedre? Hva om jeg hadde vært den som måtte amputere, som satt i rullestol osv. Det er vel umulig å si hva som er best eller verst å ha. Det som er det verste for en kan være greit for en annen.

En vesentlig forskjell er, etter min mening, er om man skal bli "frisk" eller ikke. Om situasjonen og problemstillingene er forbigående eller ikke. Om den vil bli bedre, er stabil eller vil forverre seg. Det hjelper jo lite å ha to bein å gå på viss man vil være død om to år, f.eks.

Etter mye funderinger har jeg kommet til at jeg tror at det verste må være å ikke kunne prate. Ikke kunne få ut det man tenker på, ikke kunne uttrykke følelser og meninger. Ikke bli forstått. Ikke kunne forklare seg. Kunne bli misforstått. Det tror jeg ikke jeg hadde klart å leve med.

Første gangen jeg var her traff jeg en dame som hadde fått slag i en alder av 52 år. I tillegg til lammelse i høyre arm og ustødig høyrebein, har hun mistet språket. Jeg satt timesvis til bords med henne og prøvde nøysommelig å forstå litt, tolke, gjette, lete. Hennes situasjon gjorde uslettelig inntrykk på meg. Og når jeg kom hit denne gangen, ja da var det første mennesket jeg så nettopp henne! Gjensynsgleden var stor, klemmene varme og håndtrykkene inderlige. Så nå holder vi sammen på måltidene. Jeg husker i detalj den informasjonen jeg fikk ut av henne sist. Når man bruker fire timer på å komme fram til ordet "diabetes", ja da sitter det. Og nå kan hun si litt mer. Så det er noe å spinne på, noe å snakke ut fra. Hun stråler opp i glede hver gang hun ser meg. Og vi "prater" i vei, jeg med setninger og spørsmål og hun med mimikk og enstavelsesord. En ekte og god kommunikasjon.

Hun kan ikke lese, ikke skrive, har ikke tallforståelse. Hun kan høre og se, det er det hele. Når jeg spør hva hun gjør om dagene sier hun "sitte". Hun er på et dagsenter 5 dager i uka. Når jeg spør henne om hun trives sier hun "bob bob". Det er et par gode mennesker der, ansatte. Ellers er det bare et sted å være for ikke å sitte alene hjemme hele tida. Turer i skog og mark, lange skiturer og lesing av bøker som før ga glede, er nå en umulighet.

Hvordan hun kan holde ut denne tilværelsen, det skjønner jeg ikke. Snakk om skjebne. Snakk om tapperhet, snakk om utholdenhet, snakk om mot. Snakk. Uten ord. Jeg bøyer meg i respekt for denne dama. Og håper jeg her og nå kan være et av disse gode menneskene som har tid, tålmodighet og nyskjerrighet nok til å forstå. Forstå litt av det hun ønsker å formidle. Forstå ord som ikke kan bli sagt. Ordene bakenfor. Bakenfor uten ord.

Kvinnelist

I dag har jeg vært på utflukt til Røed Gård på Jeløy. En flere hundre år gammel staselig gård som er velholdt og åpen for publikum. Det var et stabbur innredet som antikvariat der, det var vannspeil og skomaker, gitar-og trekkspillverksted, kafe og glasskunst. Og så galleriet Kvinnelist. Med masse flott kunsthåndverk i alle sjangre. Jeg falt pladask for kvinneskulpturer av keramikeren Elisabeth Helvin. Det var godt å få luft under vingene og bli inspirert av flotte farger og former. La meg si det sånn at den kunstneriske åre i meg ble stimulert. Jeg blir så sugen på å bruke dager med brukbar form til noe "friskt", noe inspirerende. Jeg er så evig lei av helseaktiviteter og helseting og helsepersoner. Derfor griper jeg dagen når den byr seg og nytter det potensialet som finnes. Når en hyggelig venninne fra Hovedstaden tar turen ut på landet for å besøke meg, og praten går livlig på kjøretur med havets horisont som utsikt, ja da er dagen ikke så aller verst.

Dagens sitat:

Sannhet

Den enkle sannhet
er ofte mer enkel
enn sann.

(mimosa på www.forfatterbloggen.no)

Sånn ellers

Men sånn ellers, utenom filosofien, så er senteret et bra sted å være. Det har nydelig beliggenhet med utsikt til sjøen. Det har fine rom med bad, telefon, tv, nettlinje og tempur-madrasser. Det er hotellstandard på maten, fine oppholdsrom, treningsstudio og oppvarmet basseng. Og det er folk med mange slags "problemer" her, gjennomsnittsalderen er 40 år. Det lages et individuelt aktivitetsprogram for alle. Personalet har foreløbig ikke plaget meg med påtrengende filosofiske holdninger. Så jeg skal ikke klage. Det ligger godt tilrette for at jeg kan få et lite "løft" helsemessig her. Og det må vel tross alt være "målet" for meg nå. God helg!

Cato`s filosofi

Filosofien her på dette senteret er å være mulighetenes senter. Her skal man se på det man kan og ikke på det man ikke kan. Og på det man har og ikke på det man ikke har. Man skal ha fokus ikke på det man har tapt, men på det man fortsatt kan. På mulighetene, utfra det som er situasjonen.

Dette er det ikke vanskelig å gjøre når det man ser rundt seg er folk som sitter i rullestol, mangler et bein, har bare hårtuster på hodet , ikke kan gå, ikke forsyne seg selv med mat osv.
Da kan jeg ramse opp for meg selv alt det jeg faktisk klarer. At jeg kanskje er sykere enn mange av de andre her synes ikke på meg. Jeg føler meg nesten helt superfrisk i denne forsamlingen. Og det er en god følelse for en som ellers alltid er den som klarer minst. De ansatte her vil nok ut fra sin filosofi kalle dette egenmestring. Et ord jeg hater. Det er vel ingen friske som omtales med egenmestring når de gjør ting og klarer ting?

Helsevesenverdenen har en egen evne til å sette diagnostiske ord på naturlige ting. Ord som indikerer at fagfolkene er ekspertene som kan og vet, mens pasienten/klienten/brukeren er en underordnet som skal forbedre seg, forfriske seg eller bli bedre. Altså ikke er bra nok, slik oppfatter jeg det. F.eks skal "oppholdet her være en veiviser i egenmestring og sette brukeren i bedre stand til å påvirke sin egen helse både fysisk, psykisk og sosialt. Brukeren skal kunne bli bevisstgjort muligheten til å mestre hverdag og arbeidsliv. De som søker plass her forventes å ha vilje til deltakelse og fokus på bedre livskvalitet og helse. Her skal hver enkelt få hjelp til å endre fokus fra begrensninger til muligheter. Virkemidler er motivering til å ta ansvar for egen situasjon, og til å bidra i samfunnet".

Cato Zahl Pedersen, senterets grunnlegger, mener at "90 % av rehabiliteringen ligger i hodet" !

Trenger jeg å si at jeg ser rødt?

Her har jeg levd med sykdom i 40 år, jeg har hatt et liv som de siste årene har krevd livsmestring på svært høyt nivå, og så skal jeg "belæres" om hvordan jeg skal mestre bedre? Jeg vil tørre å si om meg selv at jeg er en ekspert på "mestring". jeg har brukt alle tenkelige og utenkelige metoder og tankevirksomhet og kreativitet for å komme meg igjennom beintøffe dager, dag for dag, måned inn og måned ut, år inn og år ut.Selvsagt har jeg som alle andre et forbedringspotensiale, men jeg forventer respekt for at det er jeg som er eksperten på mitt liv og min måte å leve det på! Og at kanskje max 10% av rehabiliteringen sitter i hodet og minst 90 % i kroppen! I denne kroppen som lever sitt eget liv og absolutt ikke lar seg styre av hva jeg vil og ikke vil!

Jeg syns rett og slett det er respektløst overfor alvorlig syke folk å si det Cato gjør. Med all respekt for det han selv har fått til til (riktignok med solid støtte fra sponsorer i millionklassen). Han mistet armene i en ulykke som barn har har gjort det ingen trodde var mulig, nemlig å gå til Sydpolen. Han hadde valget mellom å sette seg ned og få et trasig og begrenset liv, eller han kunne fokusere på mulighetene og sette seg mål for hva han ville oppnå. Slik er det bare delvis med syke skrotter. Iallefall de som har en sykdom som forverrer seg gradvis. Det er vel nettopp det som er det vanskeligste å leve med, det at kroppen ikke vil det jeg vil, at den setter begrensninger for meg samme hvor mye jeg enn vil og står på. At viljen så altfor mange ganger driver meg til å gjøre ting som kroppen ikke vil, og som jeg straffes for etterpå med å gå i feber, få alvorlige infeksjoner, sterke smerter.

Var det bare så enkelt som at "det sitter i hodet", ja da kan jeg garantere at jeg hadde vært på Sydpolen forlengst. Eller iallefall langt-ut-i-hutiheiti- vekk fra hvite hospital , rehabiliteringssentre og fra hele helsevesenverdenen!

(meningsytring om dette innlegget finnes i kommentarene)