Vinterliv

Hva skal jeg si om vinterlivet, om hvordan det går å vært lungetransplantert i vintertiden. Sånn bak trivialitetene, som fulgledrap og katteomplassering og snø som smelter. Det er ikke så lett å vite hva jeg skal si, derfor har det vært taust lenge...

Mye går veldig bra. Lungene puster og er stabile, med opp mot 70% kapasitet. Jeg kan gå ganske raskt i gater og butikker, jeg er kvikk i bevegelsene. Jeg hoster ikke. Jeg har ikke vært innlagt på sykehus på trekvart år. Jeg gjør sosiale ting, får med meg kultur. Jeg har vært bittelitt på jobb. Livet har hverdager.

Men orken er ikke den store. Overskuddet mangler. Jeg går med kronisk bihulebetennelse, og får feber sånn dann og vann. Noen ganger blir bihulene kjempebetente og tette og må ha antibiotikatabletter. Kroppen hangler. Søvnen blir så som så. Kanskje vil en operasjon i mars hjelpe. Kanskje må jeg bare leve med dette. Så lenge det er sånn tåler jeg overhodet ikke kulde. 50 meter ute med litt vind eller kuldegrader og infeksjonen kan feste seg og gjøre meg dårlig innen noen timer. Når jeg får infeksjon i bihulene blir lungene litt smårufsete. Noe de helst ikke skal bli.

Så har jeg nervesmertene på høyre siden av ribbbeinet, de sitter enda. Men de er noe mildere. Så kanskje det kan bli gradvis bedre. Ettellerannet er ikke som  det skal med magen. Så er det migrenen og nakken og stoffskiftet og alt det som jeg har hatt før. I tillegg har hodet blitt sløvet, jeg sliter med hukommelsen, innlæringsevnen skorter og jeg er ikke så kjapp som før. Livet er liksom ikke friskt. Det er fortsatt preget av begrensinger, først og fremst pga. bihulene, smertene og mangel på krefter.

Det er en svær prosess å bli transplantert (syns jeg). Det tar flere år å bli så dødssyk som man er foran en transplantasjon, og det kan ta år å bygge seg opp igjen og finne et nytt ståsted, hvem/hva/hvordan er jeg nå, hva skal jeg nå. Det er forventinger og forhåpninger fra en selv og fra andre. Det er drømmer som skal enes med virkelighet med en passe mengde håp.

Så ting går ikke helt av seg selv. Livet går ikke på skinner. Men det går så mye lettere enn før når helsa er såpass god at den gir mulighet for en del aktivitet, at den gir rom for fylle dagene med innhold.  Nivået av helse er ikke høyere enn at hver dag må få sitt innhold utfra hva jeg orker denne dagen, planlegging er fortsatt litt vanskelig. Også denne vinteren ble preget av forbehold og mer innetid enn ønsket. Men vinteren har ikke vært så mørk som jeg fryktet. Og nå kan jeg se framover; sol som smelter snø minner om at våren er i vente.

Og hver vår kan man håpe på VÅR i vår!

.