Hardt å være fuggel i vinterland. Hardt å være kosekatt i kulden.

Her hvor jeg bor, etpar små kilometer fra Oslo S, har jeg en liten uteplass med hage på ca. 35 kvadratmeter. Det er noen busker inntil verandaen og ett syrintre, en liten gran og etpar buksbommer. På dette lille området et det et relativt aktivt dyreliv. Stort sett bestående av katter og fugler. I flere år har jeg forundret meg over at disse dyreartene lever tilsynelatende fredelig side om side.

Men nå er idyllen brutt. På etpar dager har jeg sett katt ta fugl og spurvehauk ta fugl. Det er ikke langt fra at blodet spruter og jeg får et ekkelt gufs når jeg ser ut av mitt vindu.





En enslig rødstrupe!



Jeg er et kattemenneske. I 16 år hadde jeg min Jesper-pus, som var "kongen på haugen" og holdt området fritt for farende fant. Jeg måtte ta livet av pusen min fordi jeg ikke kan ha katt når jeg er lungetransplantert. En immunsupprimert skal helst ikke ha nærkontakt med katter som tar fugler som kan ha farlige bakterier. Men det er hardt for en kattedame å leve uten katt.

Jeg er derfor fornøyd når besøkende katter liker seg i min hage. I vinter har en svart katt med grønne øyne slått seg til her. Sittet utenfor og stirret inn på meg hele tiden, ålet seg når jeg har sett på den og overfalt meg når jeg har kommet ut og koset med den. Desperat kosesugen, siklende, innyndende. Ikke lett å avvise den og ikke ta den inn, men jeg vil følge advarslene jeg har fått iht. de nye lungene. Men så kom kulden og snøen og katter burde ha hus å være i. Jeg satte opp lapper i nabolaget, jeg tror den har kommet seg bort fra der den bor eller ikke har noe hjem.

For etpar uker siden dukket en mindre utgave av svart, korthåret, kjempekosete katt opp. Med rødgrønne øyne. Ok, tenkte jeg, den grønneøyde har et en unge. Det var varslet kulde og snøen lava ned. Den mjaua og ville spise meg opp og krype inni meg når jeg kosa med den ute. Jeg satte opp to små lapper i blokka her. Seint en kveld ringte telefonen; en dame på tur med hund og en guttunge savna sin lille katt desperat. Den hadde vært ute i 6 dager og gutten hadde grått dag og natt. Dama gråt og skalv og takket høyere makter da den lille katten  kom løpende inn på verandaen her. Lykkelig var hun, lykkelig var jeg og lykkelig var lille pusen. Det nytter å bry seg litt.



Rødstrupe mot rød teglsteinsbygård

 Og at det nytter å bry seg føler jeg også når en rødstrupe dette året beærer meg med sitt nærvær. Rødstruper skal fly til syden eller holde seg i Sør-Norge i varmen om vinteren. Og så er denne her, i hovedstaden, i min lille hage, midt i tjukkeste Oslo. Den skal jeg passe godt på.

Men så var det fuglene og den overkosete grønnøyde. En dag jeg står med kameraet og tar bilder av fulgene i treet og katten sitter ved beina mine og åler seg, setter for en gangs skyld en blåmeis seg i fuglemateren "EvaSolo" som henger på verandaen. På ett sekund hopper katten opp i lufta, helt uten fart, ca 2 meter rett opp, og snapper fuglen. Legger den halvdød for mine føtter. En ære til mennesket. FY! Jeg kjefter og husjer den vekk. Dette syns jeg ikke er ok. Det er uakseptabelt på min grunn (neida, min Jesper gjorde ikke sånt, han hadde fått forbud mot det, så).

Samme dag blir det et fuglelurveleven i hagen. Alle fuglene skriker og forsvinner. På gjerdet ser jeg en grå ca 20 cm lang, tynn spurvehauk. Midt i hovedstadens østkant. I dag slo hauken til. Mens jeg står med kameraet og tar bilder av sultne fugler i skumring, snapper den en fugl med seg i buskene. Omtrent halvannen meter foran nesa mi. Jeg ser fuglen sprelle. Så fyker hauken avgårde med sprellende spurv i nebbet. FY. Jeg vil ikke ha sånt i min hage.

Ikke lett å se men her kverker spurvehauken liten fugl

Spurvehauk - ill.

HER vil jeg bare ha idyll. Her skal fuglene i vinterland få maisfett og smuler. Her skal kosekatter finne en varm krok i kulden. Her vil jeg at menneskene skal være vennlige mot hverandre.

(Joda, jeg er jærbu. Jeg vet at sånn er naturen, sånn er livet. Men jeg har alltid syns det. At det er hardt å være til i vinteren. Så det er vel et slag sjebnefellesskap jeg føler da, med andre skapninger som er kalde i vinteren).


Så har også den stirrende grønnøyde har fått sin sjebne. Jeg satte annonse på Dyrebar.no om funnet katt. En flott kattedame kom og henta den, sjekke den for chip hos veterinæren, den var uten identitet. Etter etpar dager hos henne ble katten, via "Katter i Nød", sjekket og vaksinert hos dyrlege og plassert på kattepensjonat i Nittedal. Nå venter den på et nytt hjem. "Lakritz" er en flott katt som fortjener mennesker han kan kjæle med. Jeg er inderlig lei meg for at dette ikke kunne bli hos meg. For det var her han gjerne ville være. Men flott at det finnes folk som frivillig bruker tiden sin på å sørge for at firbente slipper å sove ute.


Under følger et utvalg bilder av vinter i hagen min



Bare en vanlig fugl

Denne er hagens største.

Vakker er selv den vanligste fuggel

Artig type!



Liten, men stolt!



Sulten og snill

Tenk, rødstrupe midt i hovedstaden

Blåmeisen er bare ca 4.cm!

Stor, hva er dette slags fugl?

Vakrest!

Tøff type

Velkommen ja, men ikke for å slå seg ned for godt!









Hektor, frareist av nabo i en uke, den eneste som får komme inn av og til

Kanskje denne som ble tatt av spurvehauken.





Sola går opp og ned for alle





Og nå tiner det mot vår!

.