Høst I

Akkurat nå syns jeg høsten er vidunderlig vakker. Så vakker som en høst skal være, på sitt beste. Jeg har sansene vidåpne for vakkerheten. Jeg kan tusle rundt og se fargevellet. Se blader som faller, blomster som henger med hodene. Se trærne som byr på sine sterkeste fargekontraster, som blusser i rødt som om de blør for livet som snart skal i dvale. Se vinden ruske blader mot jorda, se regnet synke dem ned så forråtnelsen kan skje. Så jordsmonnet blir godt for neste vår.

Akkurat nå tør jeg å tro at det kommer en neste vår. Det gjorde jeg ikke i fjor på denne tida. Og ikke året før, heller. De siste høstene har jeg grudd meg noe aldeles forferdelig til mørket og kulda. Sett helsvart på hvordan jeg skulle greie meg og på hvordan jeg skulle få tida til å gå når livet blir mindre sosialt, når alle har nok med sitt i mørke jobbehverdager, når det blir mer inneliv. Når det blir et kav å ta seg ut i kulde og snø. Når det ikke var noen visshet om noen ny vår og eller sommer.

Akkurat nå kjenner jeg også riktignok et snev av uro for snø, bilkaos, kulde, tette bihuler og småastmatiske lunger. Men jeg har overskudd til å tenke at jeg kan gjøre noe utav mørketida. Jeg kan pusle med alle bildene jeg har tatt på turer i sommer og i høst, jeg kan se film, lære meg mer data, se på tv, kan skje gå på et kurs. Overskuddsting. Ikke de store tingene fra det store overskuddet, men de små, hverdagslige tingene. Ting som gjør at tida går. At tida bare går. Det gjorde den ikke før. Da stod tiden stille. Tiden var uutholdelig langsom om høsten. Tiden var bare bekymring om høsten. Derfor ble vakkerheten uvesentlig og fikk ikke så mye fokus.

Derfor setter jeg ekstra stor pris på høstens vakkerhet i år.

.