Er det håp?

Noen er naturlig sportslige. Setter en caps på snei og ser sporty ut. Har liksom et medfødt talent. Noen er naturlig usportslige. Det er jeg. Men ingen skal si at jeg ikke prøver. Se bare etter her:

-nye dyre Asic gorotex joggesko for terreng
-sportssokker fra Europris
-en relativt vanlig shorts, dog i naturgrønt
-sports BH, selvsagt
-rumpetaske til verdisakene, tidsmessig festet bak
-superlett jakke, vindtett, kanskje (?) regntett, ikke pustende
-solbriller av det halvbillige slaget
-caps, antakelig kjøpt på et marked i Syden for noen år siden, så godt som ubrukt

På lånesykkel på Fornebu i frisk bris. Det gamle flytårnet i bakgrunnen. Fantastisk natur, nytt parkanlegg konsentrert rundt den gamle flystripa, rennende vann, lekeplasser for små og store og mange fine sitteplasser. Sjøen med en av Norges 4 beste strender ytterst (Storøyodden strand). Før det liten bakketopp og mange trapper opp på et fugleutsiktstårn, vind i håret og noe sliten i trynet. Gjør et hederlig forsøk på bli sunnere, sterkere, friskere.



Og det er en ny og flott opplevelse å kjenne at det er så godt å være ute, at det gjør så godt å være ute. Så får det heller være at leggmuskler, bakende, korsrygg, brystbein, nakke, overarmer og fingre vrir seg i støl verk. Det går vel over. Skal tro om det er håp for meg? Om jeg noen gang kan bli sporty?


Kan larvene i pupper komme ut som luftige sommerfugler,
så må vel også jeg kunne forvandles til et lett og sprekt menneske.. en dag..

Og ja, det er mye pussig inspirasjon man kan hente i naturen, og spinne kloke ord derpå...!
.