Ikea kjøkken - føljetong del 2

Jeg får ikke fred i sjelen før dette kjøkkenet jeg har bestemt meg for er bestilt. Det begynner å haste i forhold til planlagt tidsplan. Jeg gruer meg litt mer for å dra på Ikea denne gangen, men kvinner meg opp og hopper (rusler) i det. Lørdags ettermiddag og strålende vårvær, det må vel være en bra tid. Riktig tenkt det igrunnen, det er mindre ventetid idag. Den ekspeditøren som sist lovte meg at han selvfølgelig skulle hjelpe meg sporenstreks og uten kø viss han var på jobb neste gang jeg kom tilbake, han var der og han hjalp meg ikke. Han skulle gå av jobb om en halvtime, og det er tydeligvis for lite tid til å hjelpe en kunde på. Ingen jobber overtid der i gården, får jeg beskjed om.

Vel, jeg logger meg på systemet og tegningen fra sist kommer opp! Jeg puster lettet ut. Men stemmer målene fra de tidligere tegningene, og stemmer de 3 tegningene med mål jeg har med hjemmefra overens? Neida. Så da er det ikke annet å gjøre enn å sette nesa hjemover for å sjekke. Tegningene er nå så rotet til at enhver estetikk har forsvunnet, skap og dører og håndtak er plassert i et salig rot. Denne gangen skal jeg måle opp alt selv, jeg stoler kun på meg selv nå og denne gangen skal det være korrekt! Jeg kjenner den raskeste veien ut fra kjøkkenavdelingen godt nå. Målrettet kjerring mot strømmen unngår fristelser og kassakøer. Ut samme vei som inn, DET er lurt det. Vel hjemme detter jeg sammen som en sekk. Blodsukkeret er lavt, stressnivået er høyt, hodet er uklart og centimetre og skap og tegninger svirrer rundt i en uklar masse. Jeg innser at jeg ikke kan stole på mine egne målinger i en slik forfatning, hjørneproblemene er mer kompliserte og uløselige enn noensinne, jeg kan ikke bestille idag heller og jeg er igrunnen klar for å droppe hele prosjektet og trekke Ikeakatologene ned i dass.

Men jeg er jo en stabukk. Og dette var jo egentlig min feil denne gangen. Og jeg har jo nokså lyst på dette kjøkkenet jeg har styrt så mye med nå. Nå er jeg jo så nær målet! Jeg ringer til mine svært gode venner på Ski. De hører på stemmen min at nå er det en liten krise på gang. De setter seg rett og slett i bilen på denne fine lørdagsvårkvelden og kjører direkte til Oslo. Med metermål og ruteark og hodene fulle av gode løsninger hjelper de meg tilbake til balanse.

NÅ har vi faktisk kommet fram til løsninger på alle kriker og kroker, nå har jeg tro på dette, nå er jeg optimistisk, nå er jeg supermotivert, nå skal jeg bestille så fort det er mulig. Så fort jeg får blåst litt luft inn igjen i den ballongen som gikk tom. Kanskje jeg klarer DET til mandag?

Jeg syns Ikea skulle betale sånne Hjelpekorps (hjelpsomme fantastiske praktiske supersnille venner) som stabler på beina vrak som kommer bakveien ut fra butikken om igjen og om igjen. Sånne som bringer billig-bestemt-duste-kunder tilbake til butikken for ørtende gang. En Ikea-pris burde de fått. Det tror jeg jammen jeg skal gi dem. En Ikea-pris. Heder og ære og gratis middag en kveld etter klokken åtte. (da koster det nemlig bare 29 kroner å spise middag der, uansett meny og størrelse).

Ikea - vi sees!
.