Morgendagen I

Det skal vel ikke så mye fantasi til for å skjønne at tilværelsen min nå preges av et sykdomsforløp som ikke er positivt. De som kjenner sykdommen Cystisk Fibrose vil kunne ane at på ett eller annet tidspunkt vil spørsmålet om lungetransplantasjon kunne komme på banen. Så lenge det er en teoretisk mulig "behandling" for denne sykdommen, vil dette på ett langtkommet forløp i sykdommen måtte vurderes. Tenkes på. Grubles på.

Og det gjør jeg nå. Tenker. Grubler. For jeg ser at dette kan bli noe jeg vil måtte forholde meg til som et spørsmål i overskuelig framtid. Jeg skulle ønske av hele meg at jeg ikke måtte tenke på dette, at noen kunne ta meg bort fra situasjonen, trylle, vekke meg fra en drømmetilstand, si det ikke er sant. Si det er en karuselltur som er over, at tivoliet nå skal stenges for sesongen. Men sånn er det ikke.

Jeg har til enhver tid lov til å håpe på at helsesituasjonen stabiliserer seg. Eller aller helst forbedrer seg. Så jeg kan orke ting igjen, være sosial, gå turer, reise litt, slippe å styres av tette lunger og infeksjoner som farer opp og ned og forlanger å ha CFlegene i umiddelbar nærhet. Det prøver jeg å håpe på hver eneste dag.

Men viss det mot formodning ikke blir slik, viss forverringen fortsetter og infeksjonene ikke roer seg, ja da kan det være at utredning for lungetransplantasjon kan bli en realitet for meg. Foreløbig virker dette surrealistisk. Men jeg vet at virkeligheten kan innhente meg. Da står jeg foran de store spørsmålene. Tør jeg? Er det verd det? Hvor ille vil en slik prosess være? Vil jeg ha nerver og styrke til å leve i en sånn usikkerhetssituasjon som det er å være på venteliste?
Vil jeg kunne få muligheten til et friskere liv? Skal jeg tørre å tro at dette kan være en
"redningsplanke", en vei til en bedre tilværelse?

Spørsmålene er lette å få øye på, det er vanskeligere med svarene..

Det er skrevet mye fint om å gripe dagen. "Carpe Diem" er et høyt skattet visdomsord. Vi vet at ingen av oss har noen garanti for livet, uansett om man er syk eller frisk. At man ikke skal utsette til imorgen det man kan gjøre idag. At dagen idag er det eneste man med sikkerthet vet man har. Dagen i dag og de menneskene som er rundt oss idag. Her og nå. Det er øyeblikkene som gjelder, som teller.

Denne slags livsvisdom er klok, sann og riktig. Den brukes hver eneste dag, veldig bevisst, iallefall av meg. Likevel er det nesten umulig å la være å tenke framtid. Om framtiden vet ingen av oss noe. Men jeg må si at jeg aner at framtiden vil bli preget av mye usikkerhet for min del.

Da Truls Zimmer ble intervjuet på TV2 nyhetene 9.januar i år ble han spurt om hva som var den største forskjellen med å våkne opp om morgenen før og etter han ble lungetransplantert, svarte han

"nå kan jeg planlegge morgendagen, det turde jeg ikke før".

Noe å tenke på...