sen sommersol skinner solsikken sterk

.

Valgdag. Hverdag. Valgdaghverdag. Hverdagvalgdag.

Valgdag. Valget er viktig. Verdier som skal virke i hverdagen velges. Voted. Veldig seff. Valgvake vrakes, vakkerhetssøvn velges. Velger valgnyheter til hvetebrødfrokost heller. Valgresultatene venter villig.

Hverdagen. Valgdagshverdagen er venner som venter på bedring i hvite hospital. Venner som venter på den viktige telefonen. Verkende sorg av kjente som ikke lenger er. Vemod av venninnes vakre pus som aldri skal våkne til hverdag igjen.

Hverdagen virker mer viktig enn TV-rutens valgsending. Visjoner og virkelighet framstår viktige, vevd sammen.

Hver dag er valgdag. Virkeligheten velges i hverdagen. Valgene av det viktige vedtas hver dag.

 Godt valg!

.

En sommer er over. Det går mot hverdag.

Jeg har hatt flere uker med feriefri nå, dvs. med tid og kropp til å gjøre ting som er noe annet enn hverdagen. Jeg har veldig tro på at alle trenger ferie, trenger avbrekk fra hverdagslivet og hjemmets fire vegger. Derfor er jeg veldig takknemlig for at jeg fikk noen uker med feriefri. Det så nemlig absolutt ikke ut til at det kunne bli sånn tidlig på sommeren. Jeg har vært en liten tur over grensa til Sunne i Sverige på venners fantastiske torp langt inni skogen, jeg har vært på den sedvanlige turen på søsters hytte på Sørlandet (med masse unger, passe med ro, ingenting jeg måtte gjøre) og jeg har hatt noen små turer i nærområdet her, til Fredrikstad, Drøbak, Lillestrøm og Son. Samt vært flere uker på Jæren, "heima".

Og det kan høres ganske mye ut. Men det er det egentlig ikke. Det er små forflytninger gjennomført med mye hjelp. Jeg kommer ikke langt på egen hånd, alene. Jeg kan knapt bære håndveska selv.

Når jeg skal reise noe sted så tar pakkingen lang tid. Det er et hav av medisiner som skal "telles ut" så det blir passe mengde med. Å ta alle boksene ville fylle halve kofferten. Så skal spireometriapparatet, notatbok, temperaturmåler og inhalasjonsapparat være med. Og diverse papirer for bl.a. blodprøvetaking om det skulle bli påkrevd. Dette er greit nok, men verre er det når det kommer til klærne. Jeg må nemlig ha klær for allslags vær. Jeg er mye klam på kroppen og når det er varmt må jeg skifte i ett sett. Så må jeg ikke fryse (da får bihulene betennelse og lungene blir tetterer), jeg må ha ulltrøyer og ullsokker og skjerf og varm genser. Så må jeg ha gode sko, den opererte nakken krever det, med skift til varmt og kaldt. Å pakke vanlige klær for utseendes del er den minste biten hva pakking angår.

Så må jeg har hjelp med bæring. Ned med koffert, ut med koffert, inn i taxi, ut av taxi, på rullebånd, av rullebånd, inn i bil, ut av bil, opp på stol, ut av koffert. Mennesker som hjelper må involveres i alle ender (før, underveis, etter) en reise. Så er det alt som skal ordnes i leiligheten. Blomster, hage, post osv.. Som for alle andre. Bare det at jeg blir utslitt etter et kvarters arbeid. Og når det er mange ting å holde orden på på en gang, så går alt i surr for meg. Hukommelsen er så som så, så ting må ordnes i god tild. Når jeg omsider er reiseklar så tenker jeg "aldri mer". Når jeg er vel framme er jeg SÅ glad for å være borte fra de fire veggene hjemme som jeg har tilbrakt altfor mange år sammen med ufrivillig i mitt liv. Og når jeg er tilbake i Oslo er jeg takknemlig for at jeg kunne reise. Takknemlig for at jeg har noen å reise til. Takknemlig for de som hjelper. Hjelper så det blir fri, på mine premisser, utfra de forutsetningene jeg har.

Joda, jeg kunne drømt om Paris, Sør-Afrika, Vietnam, seiltur, festivaler, spennende opplevelser. Men foreløbig er det ikke det som er mitt liv. Kroppen min begrenser fortsatt livsutfoldelsen. Sånn er det bare. Det er dager da jeg bare orker å være. Mye er likt i livet mitt før og etter transplantasjonen. Det er bare å si det sånn, at fortsatt henger jeg fast i en tilværelse som ligner minst like mye på et "sykt" liv som på et "friskt" liv.

Men heldigvis er det mange bra dager, dager som er mye bedre enn før. Dager hvor jeg kan orke, være aktiv, delta, bidra, kose meg. Og jeg har ikke lenger liv og død på brødskiva hver dag. Det er den største forskjellen. I tillegg til at jeg får puste. Jeg får luft. Og jeg har ikke infeksjoner hele tida. Det er den nest største forskjellen. Og den nestetternest største forskjellen er at jeg slipper å forholde meg til hvite frakker hele tida. Det er en stor forskjell, det.

Jeg er altså veldig glad for å ha fått ha ferie. Ikke alle får det. Og ikke alle kan få en hverdag. Den som gjennomlever alvorlige livskriser vet det. At hverdag er noe å ønske seg.

Jeg vet ikke helt hvordan min hverdag framover vil se ut. Jeg vil ønske meg at den består av noe jobb, noe fysisk aktivitet, noe fotografering, noe skriving, noe sosialt, noe kulturelt og noe mer. Om det blir som jeg ønsker vet jeg ikke. Kroppen er ikke sprek nok til at jeg bestemmer hva den skal klare. Jeg må bare ta dagene som de kommer.

For det er skjørt å være lungetransplantert. Det skal lite til for meg som immunsupprimert med CF-bihuler fulle av gruff før en infeksjon blomstrer opp. Det kan være kald aircondition på flyet. Det kan være en lang varm slitsom kø. Det kan være så mye. En taxisjåfør som hoster og tørker snørr med neven. En unge som er forkjøla. En koslig grillkveld som blir litt kald. Det kan være så mangt.

Som regel går det bra. Jeg har bestemt meg for at jeg vil leve et helt vanlig liv, jeg vil være blant folk, jeg vil leke med unger, jeg vil tørre å fryse litt.
Jeg vil sjangse, jeg vil satse.

Livet er ikke fantastisk. Det er til tider ganske så slitsomt. Men det er fantastisk å få puste og det er fantastisk å ha fått forlenget livet med nye lunger. Jeg innser at jeg ikke blir den "superfriske" lungetransplanterte som har fått "et nytt liv" slik ukebladoverskrifter framstiller det å være transplantert. Jeg sliter fortsatt med en kropp som er tung og støl og smertepreget, jeg har mine tilleggsykdommer og jeg har mine operasjoner og uhell. Ting er bare som de er. Har jeg en god dag så gjør jeg maksimalt utav den. Har jeg en dårlig dag må jeg prøve å gi kroppen den hvile den trenger for å bli bedre igjen. Jeg må bare ta dagene som de kommer. Derfor er det vanskelig å vite hva jeg kan få til nå når hverdagen kommer igjen. Det gjenstår å se hva hverdagene som kommer vil bringe.

For meg.
Som for deg.

Når alt kommer til alt.

Sommerfuglvinger

I vår tid

finns så mye viten og teknologi
at til og med været
kan man nøyaktig forutsi

Men vitenskapens sikre metode
blir hjelpeløs teori
når det som så ut til å bli
storm og tunge byger
det ble en fin og stille sommerdag
takket være en sommerfugls
tilfeldige vingeslag

Sommerfuglvinger
kan forandre alt
gjøre salt til søtt og varmt til kaldt
Når elva blir for stri
og tar for mange tunge svinger
skulle jeg ønske gud hadde skapt meg med sommerfulgvinger

Denne sangen av Anne Grete Preus kan du høre her.

I disse dager er vi alle sterkt minnet om hvor uforutsigbart livet kan være. Sommerfulgvinger lager "sommerfulgeffekten", det fysiskteknologiske begrepet for å forklare hvordan et system kan forandres i stor grad av små, nærmest usynlige "bevegelser" som gir et resultat som kan være nesten umulig å forutsi. Som i naturen, så også for menneskelige handlinger, menneskelige relasjoner. Slik vi nå må leve med ringvirkninger av onde handlinger 22/7, må vi klamre oss til kunnskapen om at små og store gode handlinger i relasjoner og situasjoner gir uante positive virkninger.

Sommerfulgvinger flagrer fagert i sensommeren og minner oss om akkurat det.

.

Scooteren min

En fantastisk tingest! Super! Perfekt for meg! Jeg er så HAPPY for denne scooteren, som jeg kaller min nye sparkesykkel med 20mm hjul. Med denne scooteren kommer jeg meg litt mer rundt, aksjonsradiusen øker, jeg kjenner vinden suse rundt kroppen, jeg får en liten fartsfølelse, en liten frihetsfølelse. Og jeg tar i med beina så jeg blir litt andpusten. Kjenner pulsen jobbe litt mer. Den gir kroppen en god holdning, ryggen holdes rak og jeg kan støtte meg litt på styret. Så overkroppen avlastes litt. Og så kan jeg henge handleposer på den. Som jeg ikke ellers orker å bære. Meg og denne sparkesykkelen er en god match! Den frakter meg rundt på en helt annen måte enn når jeg går. Da er kroppen stridig og må "slepes" framover. Overkroppen verker. Det er tungt og litt ulystbetont å gå. Mens scooteren gir lyst til en tur til. Den tar meg til Botanisk hage og til Tøyensenteret. Og etterhvert kanskje lenger nedover i byen og.

Joda, jeg vet at en sånn sparkesykkel er litt farlig. Jeg har holdt på med sånne sykler før, før nakkeoperasjoner og pusteproblemer og lungetransplantasjon. Det skal bare en liten småstein til før du fyker av. Noe som går greit for en akrobatisk 8-åring, men ikke for en voksen utrent kropp. Så det gjelder å studere underlaget, være obs på kanter og huller. Jeg har trent mye på å beherske og balansere sykkelen. Jeg vet akkurat hva den tåler.

Eeeeh... Om jeg ikke har tryna med denne sykkelen? Jo, det har jeg. Så grundig. Jeg hadde ikke fart, jeg bare feilberegna en liten vannrenne i fortauet litt. Og bums, der lå jeg. Med hoven hånd, halvsmadra nese og brukket arm. Men det var et hendig uhell. Som kunne skjedd alle. Jeg gir ikke opp scooteren min for det. Jeg vil ikke gi opp frihetsscooteren min.

Jeg var ute med den i dag, for første gang siden armbruddet. Jeg måtte manne meg opp litt. Overvinne en liten redsel; tenk om jeg faller igjen, jeg kan ikke makte flere skader nå. Jeg var veldig forsiktig på vei ned til Tøyen. Hadde bremsen på hele tiden. Så meg nøye for. Hadde ikke fart. Men det gikk. Jeg kom over redselen. Jeg fant tilbake til scooteren min.

Scooteren + meg = sant. Jeg driter i at jeg er ei kjerring på nærmere 50 som bruker en barnslig sykkel. Det betyr ingenting. Det er bare deilig å kjenne at jeg er såpass voksen at jeg ikke bryr meg det døyt om at kuule 22-åringer på kuul grillings i parken ser rart på meg. Jeg har funnet min greie. (og forresten; nå begynner tøffe gutter over 22 å bruke sånne scootere; svarte sparkesykler med litt store hjul. Jeg har sett opptil flere i det siste. Neste år kommer det til å være en farsott. Bare vent og se).

Det er ganske fint da, at jeg som holdt på med motorsykkellappen for nesten 10 år si, kan finne glede i en sånn enkel tingest til en tusenlapp. Det tror jeg nesten må kalles god omstillingsevne og tilpassningsdyktighet.

Denne fine sommerkvelden skåler jeg for sparkesykkelscooteren min og håper at den i tiden som kommer skal bringe meg til lystigere steder enn til legevakta. Bank i bordet!

.

Til alle dem

Det regner i dag. Tårer fra himmelen renner uavbrutt. Vi er mange som gråter i regnet. I dag begraves 32 av ofrene fra Utøya og regjeringskvartalet. I går 16. Mennesker i hele Norges land bærer ufattelig mye smerte og sorg i disse dager. ¨Mine tanker er hos alle dem som har mistet en kjær. I denne tunge tiden finner jeg fram sangen som har hjulpet meg så mang en gang når livet har sett uoverkommelig ut å leve. Kanskje kan den ha noe å si til noen som trenger det nå, i hele Norges land

En sang til motet. Av Micael Wiehe (tekst i utdrag).


http://www.youtube.com/watch?v=PsiVZvZdGl8&feature=related


Här är en sång till modet
Den är till alla dom
som vågar tro på morgondan
fast natten är så lång
Till dom som tror på kärleken
fast hatet är så starkt
Till alla som slår sej samman
Till alla som ställer krav
Till dom som vet hur svårt det är
och ändå säger ja

Här är en sång till modet  hos dom som vågar se

Som inte låter tysta sej  men säger som det är

Till alla som bygger broar  Till alla som släpper in 

Till dom som tror att människan  kan göra det, hon vill

Här är en sång till alla 

som vägrar att ge opp

Till dom som kämpar vidare 

fast livet är så hårt

Till alla som vågar längta 

till nåt, dom aldrig sett

Som inte låter kuva sej  men håller på sin rätt!

.

Taust

Det er taust fra meg nå. Jeg syns jeg bør skrive noe på bloggen nå. Det er så lenge si sist, jeg hadde ferie uten mobil- eller nettdekning og gledet meg til å skrive et optimistisk innlegg om hvor takknemlig jeg er for at jeg fikk komme på en liten ferie, være på hytte sammen med store og små familiemedlemmer. Det var så lite selvfølgelig at jeg skulle klare det etter dette årets gått-i-ett-med-sykdom/operasjoner/uhell. Jeg var fylt med sommerglede, tross ymse vær og skranten kropp og ikke den store interessante opplevelsesferien, det ble dog ferie.

Så smalt det. Altfor kraftig og altfor mange ganger. Alt stoppet opp. Også ordene stoppet opp. Jeg ble ordløs. Jeg vet ikke hva jeg skal skrive.

Ordene er nesten brukt opp. Så mange har sagt så mye viktig og riktig om det som skjedde 22.juli. Så mye vakkert er sagt om de drepte ungdommenes engasjement og glød, så mye respektfullt om de overlevende. Så mye sterkt om frihet, idealisme og demokrati i samfunnet vårt. Så mye rørende om byen med det store hjertet som har blusset opp og begynt å brenne.

Gjennomtenkte og gode ord som bidrar til å hjelpe oss til å håndtere følelesene vi har oppi alt dette. Ord som stimulerer til felleskap, samhold og styrke. Til å takle sorg. Til å snakke med barn. Til å diskutere hva slags samfunn vi ønsker å ha. Og etterhvert vil ordskiftet komme, om straff, om politiets aksjonsmåte, om nødnettet, om akuttberedskapskapasitet, om høyreekstremisme og alle de andre vanskelige og betente teamer den 22.juli omhandler.

Jeg kan ikke tilføre flere ord om alt dette. 22.juli 2011 har brent seg inn på netthinne, hjerne, hjerte og i følelser og vil for alltid bli værende der. Det blir mine ord på denne bloggen om denne skrekkens dag i vår historie.
.