Sommerdager. Glimt.

Østlandet har hatt flott sommervær ganske lenge nå. Dagene er lyse og lette. Jeg har fått en forkjærlighet for alt som er idyllisk; rosa peoner, duftende roser, villblomsterenger, solnedgang som farger himmelen rød, stille vann, iskrem, en halvfull vinflaske på skakke i hagen, en hareunge i skogkanten osv. Jeg suger til meg inntrykk og ro. Denne sommeren har en letthet som de siste års somre har vært totalt blottet for. Fra å hovedsakelig sitte inne og være syk og bekymre meg, kan jeg nå være ute, bevege meg rundt og våkne dag etter dag uten infeksjoner og tung pust. Det er klart at jeg nyter dette. At jeg blir litt oppstemt og overfokusert på alt som kan nytes og sees på som vakkert. Mulig jeg er litt overeuforisk. Og det er jammen på tide. På tide at jeg endelig kan oppleve livet sånn. Det er virkelig verd å nyte etter de siste årenes beksvarte opplevelse av livet.

Jeg må presisere at alt ikke bare er idyll. Jeg klarer ikke henge med på alt det friske venner kan gjøre. Jeg sliter med smerter. Jeg har dager da kroppen kjennes tung og sløv. Jeg sover ofte dårlig. Det er tungt å gå oppover. Jeg er klar over at det kan tilstøte ting med lungene og immunforsvaret. Jeg opplever meg på ingen måte 100% frisk. Og jeg har ikke hele tiden denne rosa livsopplevelsen, jeg har den i perioder, i glimt, i øyeblikk. Men nok til at livet ikke føles så tungt som før. Nok til at jeg kan oppleve sommeren slik jeg har drømt om de siste årene mens jeg har vært innlagt i sykehus eller "innesperret" i leiligheten. Nok til at livet er godt å leve.

Jeg har ikke lenger liv-død temaet i hodet 24 timer i døgnet.
Det er den største grunnen til at jeg nå lever med et lettere sinn.

Her er glimt fra mine sommerdager:

Park. Picnik i kveldssol. Kongekrabbe. Hvitvin. Deilig dressing. Venninne på overnatting.

Hyttedøgn. Skog. Vann. Tur i ulendt terreng. Myggstikk. Venner. Hammochuskende hvile. Årets aller første bad; de nye lungenes aller første svømmetur i min kropp.



Hjemvei. Lillestrøm. Flere amcars, cabrioleter og veteraranbiler enn jeg har sett i hele mitt liv. Amerikanske flagg veiende i vind. Stilige biler og folk med stil. Er det USA sin nasjonaldag idag kanskje.. Det er det visst det er. Definitivt ikke my cup of tea...

Varmt i hagen. Duftende roser. Mat på terassen. Solnedgang over Oslos "skyline" og utsikt over Barcode som skaper "image" av NewYork. Vin igjen. Valmuevakkert.





Sykehusbesøk. Sitte i besøksstolen selv, være gjesten og ikke pasienten. Se en annen ligge i den hvite sengen. Ønske så intenst og inderlig at den syke må bli befridd fra sykdom og plage. Kjenne lykken ved å kunne spasere ut av sykehusdøra, ut i livet. Nå er det min tur til det. Min tur til å spasere ut i livet.


.

Midtsommerdager

Sola har snudd. Det blir kortere dager. Det vil jeg ikke tenke på. Jeg vil kjenne på at dagene er lange og lyse, at sommerferietiden knapt har begynt, at det er to hele sommermåneder til igjen av sommeren (minst..).

Dagene er sol, grønne parker, grønt i hagen, duftroser i beddet, nyolja terasse. Dagene er lyse netter hvor det er vanskelig å få sove. Dagene er venner, vin, vandringer, varm asfalt og villblomsterveikanter. Dagene er fravær av infeksjoner, dagene er luft og vind og lunger som tåler. Dagene er verkende vonde føtter, mellomgulv og rygg. Dagene er sprek kropp og støl kropp. Dagene leves en for en, med små planer, innhold og passe med framtidsutsikter.

Dagene er anderledes, dagene er bedre enn i fjor og i forfjor. Det er energi å hente i disse lyse lange levedagene. Det er lett å leve "relativt" aktivt i disse lyse sommerdagene med sosialt selskap i rikt monn. Dette er jeg glad for. Lyse dager har vært fraværende i livet mitt de siste tre somrene fordi "lyset inni meg" nesten har vært slukket så alt ble tungt uansett.

Derfor nyter jeg disse lettere og lysere dagene. I glede over å få ha det litt lettere, endelig, og i respekt for de jeg kjenner som fortsatt sliter. Jeg skulle ønske at absolutt alle jeg kjenner og er glad i kunne få oppleve minst en eller helst flere "lyse" sommerdager denne sommeren.

Det er mitt midtsommerønske i disse midtsommerdagene som er akkurat nå.

.

St.Hans bukett

Fra Rolvstangen, Fornebu. Plukket på kveldstur ved sjøen, med utsikt til båter og bål. Plukket i glede over "friheten" ute av sykehus (etter kontroll 1 døgn hvor alt med lungene er tilfredsstillende) og over muligheten til å kunne spasere i ulendt terreng og bøye seg og plukke blomster. Plukket til de mange fine mennesker jeg har truffet på min vei dette siste halve året. Til helsevesenpersoner som har tatt meg igjennom transplantasjonsprosessen. Til medpasienter på Rikshospitalet. Til utskrevne og fortsatt innskrevne. Og til damer fra Catosenteret. Og til dere som fortsatt venter på nye lunger. Til hver enkelt av dere som har blitt betydningsfulle for meg i denne tiden; her er en nyplukket bukett til akkurat deg!

På denne midtsommerskvelden 2010 er det disse flotte, tøffe, modige og utholdende menneskene jeg tenker på.

.

Å være "et under"

I dag har jeg gleden av å fylle 47 år.

Det har på ingen måte vært noen selvfølge for meg å bli så gammel. Som CF-barn på 60-tallet var framtidsutsiktene å ikke bli voksen. CF var en barnesykdom. Så ble jeg ungdom, voksen, tok utdannelse og jobbet. Det føltes til tider som å drive "nybrottsarbeid". Det har vært et liv med mye slit og mye kamp. Men jeg har vært heldig. Jeg har kjent så altfor mange CF-ere som ikke fikk leve. Derfor har alltid hver eneste bursdag vært en glede. Når andre beklager seg over at årene går og helst ikke vil vedstå seg burdager og økende alder, har jeg heller vært ydmyk for hvert nytt år jeg har fått i livet.

De siste 3 årene har jeg visst at livet gikk mot en ende medmindre jeg kunne få nye lunger. Da jeg fylte 45, feiret jeg med en stor bursdagsfest. Fordi jeg visste at uten nye lunger ble jeg ikke 50. Og skulle jeg få nye lunger og bli 50, ja så er det verd sin egen fest.

Og nå er jeg altså så heldig at jeg har fått nye lunger og skal kunne regne med å få flere år til livet. Så, med all mulig ydmykhet, gleder jeg meg idag over at det ble atter en bursdag.

Etter transplantasjonen føler jeg at jeg går rundt og er "et under". Hvordan det er å gå rundt å være "et under"? Det funderer jeg også på. Jeg har ikke helt svaret.

Jeg må bare Være. Være Den Jeg Er.

"Alle disse dagene som kom og gikk, veldig godt visste jeg at de var selve livet"

.

Et halvt år

Det har gått et halvt år siden jeg ble transplantert. Som jeg har formidlet så har dette vært en veldig tøff tid. Det var mitt livs mareritt å ligge 18 døgn på respirator med elendig pust, det har vært mitt livs innsats med å trene meg opp etterpå og det er krever mitt livs mot å tørre å satse på at dette virkelig skal bli et mye friskere liv enn jeg hadde før. Men jeg har klart det og jeg klarer det. Jeg kan nå, endelig, etter et halvt år, si at ja, jeg er mye friskere og jeg tror det holder og at det vil fortsette å gå bra. Samtidig er jeg klar over at ting fortsatt kan skje og jeg tar derfor ingenting for gitt.

Jeg er
uendelig lettet over å slippe å ha den dårlige pusten, den vanvittige infeksjonskarusellen, den daglig kampen om å orke og den overhengende problematikken liv-død inni meg hver eneste dag.

Jeg er
uendelig glad for at jeg fikk nye lunger i tide og at det, tross et rimelig komplisert forløp i starten, har gått bra.

Jeg er
ydmyk for at akkurat jeg har fått disse lungene og denne muligheten til et friskere og bedre liv.

Jeg er
takknemlig til det norske helsevesenet som har "kostet på" meg dette. Jeg er takknemlig til Stiftelsen Organdonasjon og alle andre som står på for at organtilgangen skal være størst mulig.

Og jeg er
mest av alt
uendelig takknemlig til de pårørende som sa ja til at organer fra deres kjære kunne brukes til donasjon, og til dette mennesket som sannsynligvis har vært positiv til organdonasjon. Jeg håper inderlig at disse menneskene finner trøst og glede i at jeg, og kanskje også andre, har fått en ny mulighet og et forlenget liv pga. deres beslutning.

Jeg tror på at den som kan gi, er rik.
Slik jeg tror og vet at den som får, blir beriket.

.

Oslo igjen

Så er jeg hjemme igjen. En stor overgang å komme hjem til tom leilighet og nesten tomt kjøleskap etter å ha vært i hus med folk hele "ferien". "Ferien" var jo ingen ferie, men en fortsettelse av opptreningen min. Og jeg har kommet meg masse på de to tre ukene. Vært aktiv, truffet masse folk, gått turer, tatt bilder, vært sammen med familie, hatt det fint. Dagene har gått litt av seg selv uten at jeg har trengt å tenke på mat, hva jeg skal gjøre, osv. Og jeg har sluppet å ordne med ting, så som NAV-papirer og regninger, legekontroller og høy hekk i hagen mm,. Veldig veldig godt. Takk til dere som bidro til denne fine "ferien" for meg!

Så er det hverdagen da. Foreløbig uten jobb, der er jeg ikke enda. Men dagene må fylles med en passe porsjon aktivitet/mosjon/trening. Alt er opp til meg. Men jeg skal klare det. Det er bare alltid en omstilling de første dagene. Så kommer jeg nok i siget.

At det er sommer ute er en veldig veldig bra ting. Det er jeg veldig glad for. Så det går an å være ute. Det gir mange muligheter, det..

.

Flere til topps

Vedafjellmarsjen 2010

"Ja til livet og organdonasjon!"
.