Høst i parken

Sola skinner på gyllent høstløv, vemodig, gulbrunt. Søndag med aviser og tv inne. Stearinslys. Chili concarne og rødvin i magen. Intravenøsmedisiner i blodet. Smerter i kroppen. Varg Veum venter i dvd-spilleren.

Det er høst ute og høst inne. Det er vemodig høstsol i hjerte, høstsol i sinne. Høstsol. Bare høstsol.

.

Organdonasjonsdagen

I dag er det organdonasjonsdagen.

I dag oppfordres mennesker over hele Norges land til å ta stilling til organdonasjon.

I dag oppfordres du til å ta stilling til organdonasjon. Ta stilling til om dine organer kan gis bort til et annet menneske når du dør.

En dag kan du eller jeg, naboen, vennen, kjæresten, sønnen, søsteren eller andre du kjenner trenge et nytt organ. En dag kan du eller jeg bli spurt om vi ønsker at organ kan gis til donasjon om en av våre nærmeste skulle dø. En dag kan en av våre nærmeste bli spurt om dine eller mine organ kan gis til donasjon viss vi skulle dø.

I en slik situasjon vil det være fint å ha snakket om dette på forhånd. Slik at den som må svare på et slikt spørsmål vet hva den som er død ville ha ønsket.

Et menneske kan donere 7 organer (hjerte, to lunger, to nyrer, bukspyttkjertel, lever) og dermed gi liv til like mange mennesker som er livstruende syke og avhengige av å få et nytt organ for å overleve.

Slik som for eksempel meg. Jeg vil trenge nye lunger for å kunne leve i år framover. Jeg har nå stått på venteliset for transplantasjon i nesten ett år. Det er ikke nok organer til at folk kan få organ etterhvert som de trenger det. Derfor blir det ventelister. Den som står på venteliste gjennomgår en kamp om tiden. Det gjelder å holde seg i live til organet kommer. Det kan skje i dag, i morgen, om to måneder eller i verste fall aldri.

Jeg tenker at det er meningsfullt å kunne gi bort sine organer når man selv ikke har nytte av dem. Jeg vil gjerne gi bort mine. Hva vil du?

Har du spørsmål om tranplantasjoner og organdonasjon finner du info her.

Dersom du er positiv til å donere dine organer, må du gjøre to ting:

1) informere dine pårørende om ditt ønske

2) fylle ut donorkort. Dette finnes på landets legekontor og apotek, og det kan lastes ned her.

TA STILLING TIL ORGANDONASJON I DAG!

.

I dag

I dag har jeg:

plussting:

-vakker høstsol inn vinduet
-masse mat i fryser og kjøleskap
-"leieboer" som kommer hjem til kvelden

minusting:

-en kropp som er slapp og uvel og kvalm (pga kuren)
-en sjel som kjeder seg i lange timer uten ork
-krukker i hagen med planter som er helt vissne av frosten

- - - - - - -

Hvorfor en slik naivistisk framstilling av tilværelsen? Fordi denne eksistensielle vurderingen av mening og mot konstant veies på vekten; pluss, minus, balanse, ubalanse. Helt nøkternt. Resultatet skal helst være til å leve med.

God helg!

.

.

Slitsomt

Det er slitsomt å leve "et slags normalt liv" for en som er kronisk syk. Det krever. Jeg blir sliten av å prøve å henge med. Veldig sliten. Selv om jeg har mange mange mange timer i ro hjemme i løpet av en uke. Program tre-fire timer om dagen er det jeg klarer. Med hviledager innimellom, vel å merke. Jeg innser at jeg ikke har krefter til et slags normalt liv. Selv om det bare er noe som ligner litt på et normalt liv. Jeg har forlengst innsett at jeg ikke lever et normalt liv. At alt er unormalt. Jeg vil helst sove utrolig mange timer om natta. Jeg må ligge strekk ut på sofaen etter noen timer ute. Jeg verker i kroppen fordi musklene får gangsperr bare av å holde kroppen oppreist. Jeg har ikke overskudd til å gjøre mer enn akkurat det jeg må for å få ting til å gå rundt. Nesten alt jeg gjør er tungt og slitsomt.

Nå har jeg tøyd strikken en stund. Strikken som fra før er lite elastisk. Kveld etter kveld har jeg vært på nippet til å bli syk, og dag etter dag har jeg våknet uten å være direkte syk. Det er bra. Jeg har faktisk vært 8 uker uten antibiotika nå ! Det er ny rekord! Så da får jeg tåle at jeg nå må begynne på en intravenøs antibiotikakur på torsdag. En medisin rett-i-blodet og en i tablettform. Det skal nok gå. Tar kuren hjemme. Og håper jeg ikke blir helt utslått av bivirkninger. Selv om det nok blir slitsomt. Slik det meste er slitsomt med den lungekapasiteten jeg har nå. Selv om det tilsynelatende går bra med meg, så er tilværelsen rett og slett slitsom.

Det skal tilføyes at jeg har fått god hjelp denne høsten av en utenlandsbosatt venninne som har delvis bodd her i noen uker og hjulpet meg med alle ordne-prosjektene jeg har hatt. Det har blitt mye skikkelig middagsmat og godt selskap til TV-kveldene. Det har gitt meg et løft, så tilværelsen har vært litt mindre slitsom enn den kunne ha vært. Og for hver eneste dag som går som er litt mindre slitsom, får jeg forhåpentligvis litt mer overskudd til transplantasjonen som kan ligge foran. Hver dag som er litt mindre slitsom teller i dette regnestykket. Hver eneste dag teller.

.

Et slags normalt liv

Jeg burde skrive noe på bloggen nå. Men vet ikke helt hva jeg skal skrive. Det er ikke alltid jeg har noe fornuftig å skrive. Men jeg vil gi livstegn fra meg, til dere som følger med...

De siste ukene har lignet på et slags normalt liv, jeg har ikke hatt infeksjoner, har vært på jobb mine to korte dager i uka, har hatt mye besøk og har fått hjelp til "make-over" av garderobe og spiseplass her i leiligheten. Jeg har vent meg til at marginene for hva jeg kan gjøre er små, og jeg tenker ikke så mye over det lenger. Det er bare sånn det er. Friskere dager gripes med takknemlighet og nyttes for alt hva de er verd. Så ender jeg opp ganske sliten, fordi balansegangen iht. krefter ikke alltid er så lett å finne. Ingen kan iallefall beskylde meg for ikke å ville..

Det plager meg at sensommeren nå går over i ekte høst. Det er kaldt og blåsende ute, og i dag regner det. Jeg blir stiv i kroppen, verker, er uopplagt og føler jeg ikke blir riktig våken. Kulda gjør noe med meg. Det blir tyngre å gå opp til bilen, det er fort gjort å bli kald, det er lett å bli syk. Jeg liker det ikke. Men det er jo bare sånn det er, at høsten og vinteren står for døra.

Jeg har noen planer for dagene framover. Jeg liker å ha planer. Liker når det er noe å se fram til. Men som alltid er det usikkert om planene kan gjennomføres, om formen holder.

Når det ligner på et slags vanlig liv her, blir kontrasten til å være i transplantasjonsventelistemodus stor. Bak alt jeg gjør ligger tanken på at livet plutselig kan bli snudd på hodet, at telefonen plutselig kan ringe. Det er en merkelig tilværelse dette her. Som lungetransplantere Truls Zimmer sier det; " det blir lett apatisk". Jeg vil si at det er som å leve i en slags transetilstand. Det hele er uvirkelig. Og samtidig ytterst virkelig. I dette spennområdet lever jeg dagene mine, en for en, dag for dag. Og prøver å gjøre det beste utav situasjonen, dag for dag. Prøver å leve et slags normalt liv. Et slags normalt liv i en temmelig unormal kontekst.

.

hvor langt

hvor langt er det
hit?
spurte gutten
mannen svarte: det kommer
an på, det
an på hva?
det kommer
an på

hvor du er

(lars saabye christensen)

.

Å pusse opp

....tar tid!

Siden en svært kompetent opppussingshjelper var tilgjengelig i noen dager var det bare å slå til. Og få orden på de siste tingene som gjensto i kjøkkenoppussingen. Dvs. male gammelt furubord og dør hvitt, skifte ut et gammelt skap til nytt Ikea-skap til serviser og glass, finne nye kjøkkenstoler og nytt teppe. Og male gangen og få opp nytt garderobeopplegg når vi først var i gang.

Det har vært besøk på Ikea 2 ganger (jeg sier ikke mer, men hadde jo et gavekort å bruke opp...), Bohus 2 ganger, malingsbutikk 1 gang og byggevarehus 1 gang.

Og som alle som har drevet med make-over i hjemmet vil vite, så tar alt mye lenger tid enn man tenker. Når spisebordet trenger 4 strøk maling oppå grunning, og hele 6 strøk på bordplata før det ble bra nok, ja da frister det ikke så veldig å være miljøvennlig "gjenbruker".

Jeg er sliten som en sild, enda jeg bare har sett på alt arbeidet og all ryddingen som min gode hjelper har utført.

Og når alt blir ferdig så er det helt sikkert verd strevet; jeg satser på at forandring fryder!

.