MILEPÆL !

I dag er jeg satt på venteliste for lungetranplantasjon !!!

Lungetransplantasjon. Et ord som nå har ligget langt framme i min bevissthet i ett års tid, et ord som har modnet i meg, et ord som har trengt seg på og blitt til en realitet som faktisk angår meg.

Fra å være et fjernt begrep om noe liksom kunne gjelde andre CF-ere, men ikke meg, så er dette nå blitt til min virkelighet. Gradvis har jeg forsonet meg med at dette nå må bli også min vei. Høyst ufrivillig, med motstand og uvilje, må jeg innse at de lungene jeg har ikke kan gi meg annet enn begrenset pust, mye hoste, mange infeksjoner og stadige nedturer. Disse lungene kan ikke holde liv i meg i særlig mange år til. Det må en lungetransplantasjon til, rett og slett.

Så nå har min tur kommet.

Turen til å stå på venteliste for transplantasjon.

Turen for å vente på nye lunger, nok pust og et friskere liv.

Så nå er jeg utstyrt med mobiltelefon som må stå på og besvares døgnet rundt. Og medisindose som må følge meg hvor jeg går. Jeg må vente på ubestemt tid. Kanskje ringer det i dag, kanskje om en måned, om to år, kanskje aldri. Det blir vanvittig nervepirrende og spennende!


Fra idag av skal jeg håpe. Håpe på bedre dager, bedre livkvalitet, mer livsinnhold, mer krefter og ny giv. Håpe på at det kommer organer til meg som kan gi meg et friskere liv.
Det har jeg en reell mulighet til å håpe på fra idag av.

(Men fortsatt føler jeg at jeg er midt i en drøm som jeg snart skal vokne opp fra. Fortsatt føles det hele uvirkelig og surrelaistisk. Samtidig som jeg altså vet at dette nå er høyst realistisk...)

.

I morgen skjer det...

.

Psyk

Jeg føler meg litt psyk idag
det er som jeg har fått et slag
i mellomgulvets hvelving.
Og smerten føles sær og vag
et ullent, blodig ubehag
en dyp og indre skjelving.
Det hender at jeg har det sånn
jeg våkner av en grådig hånd
som griper meg og klemmer.
Det er, jeg vet det, angstens ånd
som fletter sine sorte bånd
i mine dunkle gjemmer.

(Marit Nerem 2007)

.

Upps...

Men hva i svarte; sa jeg ja takk til et gavekort fra Ikea?

Da må jeg jo tilbake til Ikea en gang til!!!!

Hva var det jeg sa. "Ikea; jeg kommer tilbake". Det var det jeg hadde på følelsen; at den kassakvitteringen med "Velkommen tilbake til Ikea" av 17.april 2009 kom til å forfølge meg...:-).

.

Ikea-plaster på såret

Her kommer fortsettelsen av Ikea-følgetongen min. Jeg var på Ikea 8 ganger for å få tegnet og bestilt kjøkkenet mitt. Lagrede data var borte når jeg kom tilbake. 5 ganger skjedde dette. Så inneholdt den endelige tegningen feil. Flere store tunge deler manglet. Ingen på Ikea kunne ordne opp i rotet. Jeg sendte klagemail til Ikea i mai, leverte samtidig klage med alle papirene i Ikeas kundeservice, jeg etterlyste respons på klagen før sommeren og nå i helgen gjorde jeg et siste forsøk med å sende klagen min og hele blogg-følgetongen til en pressekontakt (som da skulle videresende mailen min til rette vedkommende).

På Ikeas hjemmesider er det nemlig ikke mulig å finne en eneste mailadresse eller telefonnummer til noen i Ikeas administrasjon. Jeg har imidlertid fått mange tilbud om å snakke med interaktive Anna, noe jeg ikke har hatt spesielt behov for. Anna er sikkert en hyggelig dame hun, men jeg tror neppe hun kunne føre meg inn i annet enn nok en endeløs runddans, og jeg er ikke i dansehumør om dagen. Ikeas taktikk er tydeligvis å gjøre sine kontaktadresser så utilgjengelige at billig-duste-kunder flest psykes ut og gir opp.

Siden jeg ikke bare er en billig-duste kunde, men en bestemt-billig-duste-kunde, så syns jeg altså denne saken er veldig irriterende. Så da ga jeg denne pressekontakten en siste sjanse til å vise hvordan Ikea forholder seg til klager. Om jeg ikke fikk en reaksjon nå heller, ville jeg kunne gå til et forbrukermedia med Ikeas totale mangel på seriøs kunde- og klagebehandling. At mine skriftlige klager i flere runder har blitt totalt oversett gjennom 6 måneder, og at det fortsatt ikke er tildelt verken saksnummer, saksbehandler eller saksbehandling syns jeg er under enhver kritikk.

Så ringte det fra Ikea i går. En "navnløs" dame der hadde lest klagen min og blogg-innleggene. Hun kommenterte ikke klagens innhold utover å si at dette hadde vært en kjedelig sak for meg.

Hun kunne tilby meg et gavekort på kr. 1000.

Jeg sa ja takk. Duste-billig-kunden meg sa ja takk.


Det er tross alt bare snakk om 5 bilturer og over 20 tilbrakte timer på Ikea unødig, lån av venners tid og varebil med takgrind fra Ski til Ikea tur-retur, noen timer i telefonen og tre formelle klagehenvendelser. Pytt pytt. Ikea er spart for å svare skriftlig på min klage, de slipper å redegjøre for hvordan tegninger med passord og brukernavn bare kan forsvinne 4 ganger, de slipper å svare for hvorfor ingen i deres organisasjon har myndighet til å ordne opp når deres egne ansatte har gjort feil. De slipper i det hele tatt å forsvare sin elendige kundebehandling. For 1000 skarve kroner. Deal or no deal liksom. Billig-duste-kunden meg sa deal.

Om tilliten til Ikea med dette er gjenopprettet?. Så dust er jeg forhåpentlig ikke..

.

Utsikt fra mitt vindu

Solnedgang over Oslofjorden i ettermiddag. Lysene til venstre i bildet er fra danskebåten. Kranene reiser Barcode-byggene som fratar meg utsikten til operaen.
.

Hverdag igjen

Det svirrer mange tanker oppi hodet mitt om dagen. Så jeg er ikke veldig opptatt av finanskrisen og Barak Obama og andre viktige ting som skjer i verden. Men en og annen nyhet av det midre slaget finner veien inn til mitt hode.

Som at konkursbegjæringen i saken om den spillegale biskopsønnen Bjarte Baasland foregår i disse dager. Moren, Bodhild Baasland, har tatt opp lån på over 40 millioner kroner til det hun skal ha trodd var sønnens foretningsvirkomhet. En foretningsvirksomhet som aldri har eksistert. "Jeg er blitt lurt av min sønn" sier Bodhild Baasland i dagens mediebilde. Det var da noe til selvinnsikt! Jeg trodde jammen det skulle mer IQ til for å få venner og nettverk til å stille med lån i slike størrelsesordener. Eller gir tittelen biskopfrue i seg selv nok status til at folk villig har lånt henne penger? Og hva slags omgangskrets er dette, som har så mye penger mellom hendene? Får håpe at det er noen av disse vennene igjen da, for nå skal biskopen og hans frue leve på kr. 24 000 i måneden. På bar bakke etter at leilighet i Oslo, leilighet i Stavanger og hytte på Hidra er tatt av konkursen. Eller, på bar bakke er de kanskje ikke, de har vel en stor og romslig bispegård de kan bo på, enn så lenge? Nå er Bodhild Baasland "i dyp sorg" over konsekvensene for de som har lånt henne penger. Litt i seneste laget, kanskje, å tenke på det først nå. Det er lett å bli sarkastisk på andres vegne. Men dette er en tragisk historie, uansett. En historie som til syvende og sist handler om ekstremt sterke bånd mellom en mor og en sønn.


Mens jeg er på Stavangertraktene må jeg ta fram at John "Big-John" Klemetsen er død, 70 år gammel. Sjelden har vel Norge sett et slikt samhold mellom far og sønn, som da boksesirkuset "Ole Lukkøye" og Big-John regjerte bokseverdenen for egen maskin i noen år. Det ble bronsemedaljer i EM, VM og verdenscupen, mm. Historien om far og sønn vises på kinofilmen "Blod og ære", som vant pris for beste dokumentar under kortfilmfestivalen i sommer. Jeg sender varme tanker til buldrebassen "Ole Lukkøye" som har mistet sin kjære far i kreft. Jeg vil anta at selv den tøffe røffe gutten feller tårer over tapet av en så nær far.


Og så er det "Kodenavn Hunter 2 " som har premiere på tv denne helgen. Rykende fersk krim fra Oslo, det er supert. Når da Kampen/Vålerengas egen Ane Dahl Torp (hun bor på Vålerenga og benytter kaffibar, pub og bikkjepark på Kampen) feier inn som krimmens dronning, ja da er stas.

God helg!
.