Det er fysioterapeuten som setter opp det individuelle treningsprogrammet her nede. Utfra mine mål og samtale med meg lager hun en ukesplan for aktivitetene. Altså var det for meg svært spennende å se hva slags fysioterapeut jeg kom til å få og om hun ville forstå min situasjon. Som er at jeg er syk, at jeg ikke vil ha eller trenger nedturer, at det viktigste for meg er å holde meg stabil og ikke bli verre, at jeg har et minimalt startnivå for hva slags trening jeg kan gjøre utfra smerter og utfra å unngå infeksjon. Fysioterapeuter har ofte en tendens til å være unge, pene, slanke, veltrente, sporty mennesker. Som mener at trening og aktivitet er alfa og omega, gjerne helst i doser som skal være noe å strekke seg etter. Den som trenes skal helst ha utvikling, framgang, motivasjon og potensiale. Den skal bli bedre, gjerne bli bra.
Den fysioterapeuten jeg har fått her nede er alt det der om "ung, pen, slank, veltrent og sporty". Men hun har skjønt tre essensielle ting:
1) Det er forskjell på folk som har skadet seg og folk som er syke. Syke folk er syke og skal ikke presse seg til ting de kjenner kroppen ikke orker. Kroppstilstanden, dagsformen og kreftene må styre hva av aktiviteter som er ok.
2) Hun presiserer at programmet hun setter opp er veiledende for meg, at jeg selv styrer hva jeg vil og klarer gjøre og om jeg må kutte ut noe eller gjøre noe til andre tider enn fastlagt. Jeg kan gjøre det jeg kjenner jeg klarer, dag for dag.
3) Hun minner meg på at det er ikke for henne jeg skal gjøre ting, det er for meg. Det spiller egentlig ingen rolle for henne hva jeg gjør,; hun er der for å gi forslag og veilede, men det er jeg som bestemmer. Det er meg dette handler om, mitt utbytte av oppholdet her. Viss det er ro mer enn trene en dag, ja skal jeg gjøre det.
Slike ting er fint å høre for en som har lett for å ville være "flink pike", følge den oppsatte timeplanen og vise at jeg vil og står på. Da blir det lettere å skjønne at det er faktisk bare er meg selv som kjenner hva som er riktig av aktivitet, dag for dag. I går sendte hun meg "hjem" til rommet mitt med beskjed om å ta det rolig. Og det var helt korrekt, for jeg hadde en sliten, småfebril dag. Jeg trenger ikke bevise noe overfor henne, hun skjønner sykdomssituasjonen min og jeg må ikke forklare meg eller "forsvare" meg. Hun pusher meg ikke inn i feber og infeksjon, hun avpasser farten etter forholdene. Målet hun har satt for meg er "å vedlikeholde funksjonsnivå, eventuelt forbedre". Restriksjoner er "unngå overanstrengelse". Det er perfekt fordi det tar høyde for at det er jeg selv som skal kjenne etter og vurdere og ta ansvar for hva av aktivitet som er riktig for å holde formen mest mulig stabil.
En stor honnør til denne gode fysioterapeuten. Hun tilbyr sin kunnskap og hun respekterer min kunnskap om min egen helse. Hun bidrar til at oppholdet her ikke styres av "enkel Cato-filosofi" alene, men av realisme og individuell tilrettelegging utfra at det er jeg som vet best hva som er riktig for meg. Og det er den beste faglighet en fagperson kan utøve, slik jeg ser det.
-
BADEDAME
La meg ha det sagt med en gang: Jeg har stor respekt for Cato Zahl Pedersen, for hans enestående innsats med å gå til Sydpolen og Everest, for hans mange OL medaljer i Parlympics og for hans engasjement og glød for å lage dette senteret som en motvekt til eksisterende helseinstitusjoner. Jeg har all respekt for hva han har fått til i livet sitt. Jeg er kjempeglad for å få lov til å være på dette stedet som han har bygd opp. Den "friske" atmosfæren her, de fine rommene, bassenget, maten, menneskene; alt gir meg en kjærkommen pause fra en krevende hverdag. Her får jeg mulighet til å lade batteriene og til å utnytte det potensialet jeg har for fysisk aktivitet optimalt.
