Selvinnsikt

Den gode følelsen av bittelitt energi kommer snikende. Jeg får lyst til å gjøre alt mulig, tror jeg kan klare hva som helst (nesten). Og gjør noe. Kan ikke la vær å bruke den lille energien til noe. Så går noe i etpar timer, etpar kvarter, etpar minutt, litt ettersom mengde energi og hva jeg gjør. Så sier det poff. Og jeg lander på sofaen som et slakt. Tilbake til utgangspunktet.

Opp som en bjørn og ned som en skinnfell. Puntum.

Graset grønt for alle ?

HelseNorge

I Aftenposten fredag 8.februar har Knut Natvig (pasient og kommunikasjonsrådgiver) en kronikk kalt "Jeg er ikke en kneskål". Hans budskap er at leger må lære seg å kommunisere bedre med pasientene og respektere sykepleierne høyere.

Han sier "Dialogen med noen leger opplevde jeg som en forestilling der alt ble gjort feil utfra et kommunikasjonsperspektiv. Legene entrer rommet etter ansinitet, med pleierne bakerst. Et slapt og uinteressert håndtrykk fra legen, en monolog om min diagnose, ingen tid til dumme spørsmål, bare til raske samtaler legene imellom. Før jeg har fått summet meg, er samtalen over, og jeg sitter igjen som et spørsmålstegn. Legen så på meg som en diagnose og ikke som en person. Legene må lære seg å kommunisere bedre med pasientene. God kommunikasjon kan spare leger for tid fordi det reduserer usikkerhet og spørsmål hos pasienten i etterkant. Dårlig kommunikasjon med legen skaper en ekstra påkjenning for pleierne, det er gjerne de som får alle spørsmålene i etterkant. Pasienten bekymrer seg også gjerne unødvendig".

Rapporter fra et pasientombud sier at pasienter ikke føler seg hørt. Ombudet mener det ligger et stort forbedringspotensiale hos sykehusene og at flere alvorlige forhold kunne vært unngått dersom pasienten hadde blitt bedre lyttet til. Kvinner blir tatt mindre alvorlig av legene enn menn. "Fokuset på god kommunikasjon bør være ekstra stort i helsevesenet fordi pasienten ofte er i en meget sårbar situasjon. Usikkerhet fører lett til overtolkning og misforståelser når kommunikasjonen er dårlig. Suksessen er når pasienten blir frisk som et resultat av lagspill mellom sykehusets ansatte, og ikke et solospill bestående av enkeltindivider med ulik status og viktighet" (utdrag). http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article2243915.ece

Et utmerket innlegg, syns jeg.

Det syns imidlertid ikke Simen Flem Devold. I dagens utgave av Aftenposten tar han kraftig til motmæle i en replikk. Han er sterkt provosert av Natvik og må protestere. Han opplever leger som nære og varme. Gjennom fem års alvorlig sykdom har han vært gjennom mange former for behandling, undersøkelser og kontroller ved fem store sykehus. Også hans kone har vært syk og operert. Overalt har han opplevd symati og respekt. Han har aldri savnet håndtrykk eller øyekontakt. Det har aldri manglet på menneskelig kontakt eller på tid. Heller ikke utenfor normal arbeidstid. To og tre spesialister er ofte tilstede, og en eller to pleiere. Grundig forklaring og orientering om sykdom og behandling, tid til spørsmål, fyldigstgjørende svar, smil, vennlighet, respekt. Han sitter igjen med en sterk og varmende følelse av takknemlighet og respekt og av å ha blitt godt tatt vare på av medmennesker som vil han godt. http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article2249392.ece

Jeg anser meg selv som en relativt habil sykehuskunde. Gjennom nærmere 40 års aktiv bruk av helsevesenet kunne jeg skrevet bok på bok om temaet. Jeg har ulike erfaringer. Tallløse erfaringer. Gode og onde. Jeg har opplevd dyktige folk og arrogante folk. Jeg har møtt respekt og likegyldighet. Jeg har opplevd kompetanse og kunnskapsløshet. Jeg har opplevd medmenneskelighet og jeg har opplevd manglende engasjement. Jeg har blitt sett og oversett. Jeg har blitt møtt og forbigått. Noe har vært bra og noe har vært hårreisende dårlig. Jeg må derfor si at jeg stiller meg uforstående til Flem Devolds utelukkende positivitet.

Simen Flem Devold har et godt kjent navn og ansikt. Har han tenkt på at det kan være at det er forskjell på Kong Salomon og Jørgen Hattemaker?

Jeg bare spør...

VÅR. SNART VÅR.

Fulglene i hagen min forteller

at det vil bli

vår

også i år.

Tenk det;

vår

også i år.

Av alle helgens musikalske innslag

velger jeg å lytte mest

til

fulglene. Som varsler om vår. Også i år.

SINNSYKT

Jeg som trodde dette skulle bli en helt vanlig helg. Det ble det ikke. Dette takket være en fin konsertopplevelse med visegubbene i konserthuset. Og Grand Prix.

Jeg hater Grand Prix. Det er det mest grusomme musikkprogrammet som finnes synes jeg. Det får meg til å gremmes over Den Norsk Folkesjelen. Virkelig gremmes. For å si det rett ut.

Det er lenge siden nå, at jeg har hatt krefter eller energi til å hisse meg opp over noe. Virkelig hisse meg opp. Men det har jeg gjort i kveld. All opparbeidet aggresjon fra de siste to ukers opphold i det hvite fikk utløp i kveld. I høylydte ordelag. Virkelig høylydte ordelag. Åshild med sine meningers mot og hissige temperament har frisknet til. Virkelig frisknet til.

Hvorfor slo jeg ikke bare av knappen? Fordi jeg var invitert på middag hos min lille "nestenfamilie" (hvor jeg er tredje jul på vogna). Og i familier må man for husfredens skyld finne seg i at flertallet bestemmer over fjernkontrollen. Og når 2 av 3 vil se Grand Prix, ja da sier resten seg selv.

Etter min mening var den ene sangen verre enn den andre. Verre og verre ble det. Virkelig verre. Musikalsk massakrering, syns jeg. Massemassakrering av alt som måtte hete musikalietet. De to sangene med urbefolkningsblod i seg (Ann-Mari Andersen og Veronica Akselsen) kunne til nøds passere. Og av alle de verre var kanskje Mira Craig og Maria Haukaas Storengs sang den minst verste. Men når over 100 000 nordmenn kan gi sin stemme til "King of Trolls", ja da må man lure på om det utelukkende er 5 åringer som ser Grand Prix. Jeg kan ikke skjønne hvordan voksne folk kan stemme på en haug utkledde trollskapninger, som til alt overmål framstår som det rene og skjære plagiatet av fjorårets finske Lordi-metallicainnslag. Vanvittig, er min mening. Måtte de ikke bare "Fare Away"(sangens tittel), men Fare Out og Forsvinne Forewer. Bli borte i fossen under broa med de tre bukken Bruse. Sammen med Per Sunnes`s parodiske programledelse, koredamenes mekaniske nikkedukkebevelgelser og sceneografiens latterlige flammehav. Hele Grand Prix affæren er, som Mira Craig så treffende sa det; "sinnsykt". For henne var det selvsagt sinnsykt at hun vant, for meg er det sinnsykt at dette er det Norge kommer opp med av musikk som skal representreres utenlands. Og at haugevis av folk bruker penger på billetter og sms er på dette. For ikke å si at tusenvis av folk har dette som jobben sin. Ved avslutningen av showet var det ikke bare jeg som hang med hodet, det gjorde til og med tulipanene i vinnerbuketten.

At Jan Teigen som pauseinnslag gjennomførte et glitrende show med utdrag av sine mange sanger opp gjennom tidene, hjalp en liten smule. Han har integritet den mannen. Han formidler, han har sjel. Blottet for perlesmil og stasj og forfengelighet gir han alt. Virkelig alt. Kontrasten til trollene blir formidabel. Heller Teigen enn Troll. Heller ekthet enn eventyr. Takke meg til Teigen. Og visegubbene fra i går. Virkelig takke meg til.

Opphisset over det elendige nivået på Grand Prix, kom diskusjonen inn på hvorvidt deltakerne (og Jan Teigen) synger til playback. Dvs. at sangen er sunget inn og tatt opp på forhånd, og at båndet kjøres på mens deltakerne synger live viss noe skjærer seg. Personlig er jeg nesten sikker på det. Det er imidlertid ikke Mette. Hun fyrte av et bud på 400 000 kroner i et veddemål om dette. Grete fikk panikk og så det nye planlagte nye kjøkkenet deres til 300 000 forsvinne i det fjerne. Virkelig panikk fikk hun. Vel, jeg er ikke urimelig, så jeg tilbød å sette ned budet til 2 flasker vin.

Så nå vedder vi om 2 flasker vin. Om playback. Er det noen som kan noe om dette ???? Som kjenner noen som kjenner noen som vet ??? Som kan gi meg rett, slik at jeg får to flasker vin??For det kan jeg trenge nå. To flasker vin til å roe meg ned på. Minst to flasker vin.

Det er virkelig ikke hver helg det blir så mye liv i leiren, det er virkelig ikke helt vanlig. Det ble bedre enn helt vanlig. Virkelig mye bedre. Sinnsykt mye bedre. Skål!

Sang til motet

"En song til modet"

Här är en sång till modet
Den är till alla dom
som vågar tro på morgondan
fast natten är så lång

Här är en sång till modet
en liten, enkel låt
Det kanske verkar meningslöst
Men jag sjunger den ändå

Här är en sång till modet
till glädje, hopp och skratt
Till dom som tror på kärleken
fast hatet är så starkt

Till alla som slår sej samman
Till alla som ställer krav
Till dom som vet hur svårt det är
och ändå säger ”ja”

Här är en sång till modet
hos dom som vågar se
Som inte låter tysta sej
men säger som det är

Till alla som bygger broar
Till alla som släpper in
Till dom som tror att människan
kan göra det, hon vill

Här är en sång till alla
som vägrar att ge opp
Till dom som kämpar vidare
fast livet är så hårt

Till alla som vågar längta
till nåt, dom aldrig sett
Som inte låter kuva sej
men håller på sin rätt

Här är en sång till modet
Den är från mej till dej
En liten enkel visa
med det, jag helst vill säg'

Så vårda den väl och lär den
och nynna den ibland
För då växer den och sprider sej
i hela Sveriges land (og Norge..)

(Mikael Wiehe)

Helt vanlig

Nå er det helg. For første gang på lenge en helt vanlig helg. Og det er godt. Jeg foretrekker det. Det helt vanlige. Når livet inneholder mye uforutsigbarhet og dramatikk helsemessig blir det helt vanlige godt. Når alt er helt vanlig til vanlig blir det helt vanlige lett kjedelig. Og det uvanlige attraktivt.

I denne helt vanlige helgen skal jeg på konsert, kanskje gå på et besøk, kanskje spise sammen med noen, se på tv og lese aviser og ha masse rolig tid. Noe jeg innbiller meg er helt vanlig å gjøre i en helg for helt vanlige alenevoksne, friske mennesker. Å ha krefter til å gjøre dette helt vanlige er ingen selvfølgelighet for meg. Derfor kjennes det godt. Enkelt og godt.

Det som dog kan sies å være ikke "helt vanlig" er å gå på konsert i Konserthuset. Jeg skal høre Mikael Wiehe og Åge Aleksandersen. Visegubbger. Jeg er ikke spesielt kjent med sangene til noen av dem. Så det kan jo bli spennende å se om det treffer eller om jeg er i yngste laget for å like deres musikk. Både jeg og de jeg skal gå dit sammen med har iallefall et helt spesielt forhold til en av Mikael Wiehe`s sanger, "En song til modet". Den setter ord på livet slik det kan være når ord kommer til kort. Når det eneste som duger for å komme seg igjennom er MOT. Vi håper han synger den sangen. For oss og for andre som skjønner hva han synger om.

HJEMME IGJEN

På mandag kom jeg hjem.
Ble utskrevet.
Nå er jeg ute.
Dvs. inne.
Hjemme.

Det er godt. Jeg er ikke direkte frisk og rask, det tar på å ligge 14 dager på et sykehus i det hvite. Men jeg er friskere. Medisinene har hjulpet på lungene. De ga meg bivirkninger i form av ekstrem hodepine gjennom hele kuren. Men jeg var tapper, jeg var flink, jeg holdt ut. Noe har jeg da lært av barndommens mange sykehusinnleggelser. Men en påkjenning, det har det vært.

Så nå skal jeg dyrke det gode og det friske og prøve å hente meg inn og komme meg på beina.