VÅR. SNART VÅR.

Fulglene i hagen min forteller

at det vil bli

vår

også i år.

Tenk det;

vår

også i år.

Av alle helgens musikalske innslag

velger jeg å lytte mest

til

fulglene. Som varsler om vår. Også i år.

SINNSYKT

Jeg som trodde dette skulle bli en helt vanlig helg. Det ble det ikke. Dette takket være en fin konsertopplevelse med visegubbene i konserthuset. Og Grand Prix.

Jeg hater Grand Prix. Det er det mest grusomme musikkprogrammet som finnes synes jeg. Det får meg til å gremmes over Den Norsk Folkesjelen. Virkelig gremmes. For å si det rett ut.

Det er lenge siden nå, at jeg har hatt krefter eller energi til å hisse meg opp over noe. Virkelig hisse meg opp. Men det har jeg gjort i kveld. All opparbeidet aggresjon fra de siste to ukers opphold i det hvite fikk utløp i kveld. I høylydte ordelag. Virkelig høylydte ordelag. Åshild med sine meningers mot og hissige temperament har frisknet til. Virkelig frisknet til.

Hvorfor slo jeg ikke bare av knappen? Fordi jeg var invitert på middag hos min lille "nestenfamilie" (hvor jeg er tredje jul på vogna). Og i familier må man for husfredens skyld finne seg i at flertallet bestemmer over fjernkontrollen. Og når 2 av 3 vil se Grand Prix, ja da sier resten seg selv.

Etter min mening var den ene sangen verre enn den andre. Verre og verre ble det. Virkelig verre. Musikalsk massakrering, syns jeg. Massemassakrering av alt som måtte hete musikalietet. De to sangene med urbefolkningsblod i seg (Ann-Mari Andersen og Veronica Akselsen) kunne til nøds passere. Og av alle de verre var kanskje Mira Craig og Maria Haukaas Storengs sang den minst verste. Men når over 100 000 nordmenn kan gi sin stemme til "King of Trolls", ja da må man lure på om det utelukkende er 5 åringer som ser Grand Prix. Jeg kan ikke skjønne hvordan voksne folk kan stemme på en haug utkledde trollskapninger, som til alt overmål framstår som det rene og skjære plagiatet av fjorårets finske Lordi-metallicainnslag. Vanvittig, er min mening. Måtte de ikke bare "Fare Away"(sangens tittel), men Fare Out og Forsvinne Forewer. Bli borte i fossen under broa med de tre bukken Bruse. Sammen med Per Sunnes`s parodiske programledelse, koredamenes mekaniske nikkedukkebevelgelser og sceneografiens latterlige flammehav. Hele Grand Prix affæren er, som Mira Craig så treffende sa det; "sinnsykt". For henne var det selvsagt sinnsykt at hun vant, for meg er det sinnsykt at dette er det Norge kommer opp med av musikk som skal representreres utenlands. Og at haugevis av folk bruker penger på billetter og sms er på dette. For ikke å si at tusenvis av folk har dette som jobben sin. Ved avslutningen av showet var det ikke bare jeg som hang med hodet, det gjorde til og med tulipanene i vinnerbuketten.

At Jan Teigen som pauseinnslag gjennomførte et glitrende show med utdrag av sine mange sanger opp gjennom tidene, hjalp en liten smule. Han har integritet den mannen. Han formidler, han har sjel. Blottet for perlesmil og stasj og forfengelighet gir han alt. Virkelig alt. Kontrasten til trollene blir formidabel. Heller Teigen enn Troll. Heller ekthet enn eventyr. Takke meg til Teigen. Og visegubbene fra i går. Virkelig takke meg til.

Opphisset over det elendige nivået på Grand Prix, kom diskusjonen inn på hvorvidt deltakerne (og Jan Teigen) synger til playback. Dvs. at sangen er sunget inn og tatt opp på forhånd, og at båndet kjøres på mens deltakerne synger live viss noe skjærer seg. Personlig er jeg nesten sikker på det. Det er imidlertid ikke Mette. Hun fyrte av et bud på 400 000 kroner i et veddemål om dette. Grete fikk panikk og så det nye planlagte nye kjøkkenet deres til 300 000 forsvinne i det fjerne. Virkelig panikk fikk hun. Vel, jeg er ikke urimelig, så jeg tilbød å sette ned budet til 2 flasker vin.

Så nå vedder vi om 2 flasker vin. Om playback. Er det noen som kan noe om dette ???? Som kjenner noen som kjenner noen som vet ??? Som kan gi meg rett, slik at jeg får to flasker vin??For det kan jeg trenge nå. To flasker vin til å roe meg ned på. Minst to flasker vin.

Det er virkelig ikke hver helg det blir så mye liv i leiren, det er virkelig ikke helt vanlig. Det ble bedre enn helt vanlig. Virkelig mye bedre. Sinnsykt mye bedre. Skål!

Sang til motet

"En song til modet"

Här är en sång till modet
Den är till alla dom
som vågar tro på morgondan
fast natten är så lång

Här är en sång till modet
en liten, enkel låt
Det kanske verkar meningslöst
Men jag sjunger den ändå

Här är en sång till modet
till glädje, hopp och skratt
Till dom som tror på kärleken
fast hatet är så starkt

Till alla som slår sej samman
Till alla som ställer krav
Till dom som vet hur svårt det är
och ändå säger ”ja”

Här är en sång till modet
hos dom som vågar se
Som inte låter tysta sej
men säger som det är

Till alla som bygger broar
Till alla som släpper in
Till dom som tror att människan
kan göra det, hon vill

Här är en sång till alla
som vägrar att ge opp
Till dom som kämpar vidare
fast livet är så hårt

Till alla som vågar längta
till nåt, dom aldrig sett
Som inte låter kuva sej
men håller på sin rätt

Här är en sång till modet
Den är från mej till dej
En liten enkel visa
med det, jag helst vill säg'

Så vårda den väl och lär den
och nynna den ibland
För då växer den och sprider sej
i hela Sveriges land (og Norge..)

(Mikael Wiehe)

Helt vanlig

Nå er det helg. For første gang på lenge en helt vanlig helg. Og det er godt. Jeg foretrekker det. Det helt vanlige. Når livet inneholder mye uforutsigbarhet og dramatikk helsemessig blir det helt vanlige godt. Når alt er helt vanlig til vanlig blir det helt vanlige lett kjedelig. Og det uvanlige attraktivt.

I denne helt vanlige helgen skal jeg på konsert, kanskje gå på et besøk, kanskje spise sammen med noen, se på tv og lese aviser og ha masse rolig tid. Noe jeg innbiller meg er helt vanlig å gjøre i en helg for helt vanlige alenevoksne, friske mennesker. Å ha krefter til å gjøre dette helt vanlige er ingen selvfølgelighet for meg. Derfor kjennes det godt. Enkelt og godt.

Det som dog kan sies å være ikke "helt vanlig" er å gå på konsert i Konserthuset. Jeg skal høre Mikael Wiehe og Åge Aleksandersen. Visegubbger. Jeg er ikke spesielt kjent med sangene til noen av dem. Så det kan jo bli spennende å se om det treffer eller om jeg er i yngste laget for å like deres musikk. Både jeg og de jeg skal gå dit sammen med har iallefall et helt spesielt forhold til en av Mikael Wiehe`s sanger, "En song til modet". Den setter ord på livet slik det kan være når ord kommer til kort. Når det eneste som duger for å komme seg igjennom er MOT. Vi håper han synger den sangen. For oss og for andre som skjønner hva han synger om.

HJEMME IGJEN

På mandag kom jeg hjem.
Ble utskrevet.
Nå er jeg ute.
Dvs. inne.
Hjemme.

Det er godt. Jeg er ikke direkte frisk og rask, det tar på å ligge 14 dager på et sykehus i det hvite. Men jeg er friskere. Medisinene har hjulpet på lungene. De ga meg bivirkninger i form av ekstrem hodepine gjennom hele kuren. Men jeg var tapper, jeg var flink, jeg holdt ut. Noe har jeg da lært av barndommens mange sykehusinnleggelser. Men en påkjenning, det har det vært.

Så nå skal jeg dyrke det gode og det friske og prøve å hente meg inn og komme meg på beina.

I-en-sal-på-hospitalet-tanker

"I en sal på hospitalet hvor de hvite senger står
Lå en liten, brystsvak pike, mild og god med gyldent hår

Alles hjerter vant den lille som lå der mild og god
Bar sin smerte uten klage, som et barn med hellig mod

Og hun hvisket til sin lege som ved hennes seng han står:
Får jeg kommer hjem til påske, skal jeg være riktig god

Legen svarte henne stille: nei, mitt barn, det knapt jeg tror,
Men til pinse kan det hende du kan komme hjem til mor"



Vi kjenner vel alle denne skillingsvisa. I festlig lag synger vi den med gråtkvalt stemme, i hån over sjangerens banale virkelighetsframstilling. Med et lite stikk i hjerte for det stakkars barnet som lider i hospitalets store sal. Vi kjenner det lille snevet av sårhet, av vemodighet. Viss vi kjenner etter.

Visa kunne vært skrevet om meg. Om Åshild 6 år. Som ble lagt inn på sykehus for å opereres i nesen. Og som etterhvert viste seg å ha en alvorlig lungesykdom. Tynn og blek lå jeg mutters alene på en sal med 10 senger på et katolsk sykehus. Omgitt av hvite senger og unger som ikke fikk gå ut av sengene, med strenge nonner i svarte side kjortler og alvorlige leger som kom på visitt grytidlig om morgenen. Da var feberen målt og satt inn i kurve på sengekanten, sengene var stelt og ungene lå som perler på en snor og var stille, stille. Stille. Hver gang det gikk i gangene holdt jeg pusten; er det noen skal stikke meg, ta blodprøver på meg, noen som skal operere meg? Eller er det noen som skal besøke meg, mor eller far? Alt var uforutsigbart, utrygt, ugreit. Tårer ble fellt i puta når ingen så. Det gjaldt å være flink jente, være tapper, holde ut, ikke gråte, ikke være lei. Så kanskje jeg snart kunne få komme hjem, hjem til mor, hjem og bli frisk.

Nå er det ikke sånn å være på sykehus lenger. Det er slutt på store saler. Slutt på milelange legevisitter som snakker over hodet på deg om ting du ikke forstår. Slutt på leger med ufeilbarlig kompetanse. Det finnes mobil og telefon om det er lov å ha besøk når som helst (iallefall på enerom). Det blir gitt informasjon om hva som skal skje og ikke skje av prøver og sprøyter og undersøkelser. Mye er mer forutsigbart, mer forståelig, mer trygt.

Likevel er det noe som er likt.
Det er Det Hvite.


Hvite senger, hvite dyner, hvite frakker. Hvithet. Hvithet for anonymitet. Fargene blir borte, det som er meg blir borte, personligheten blir borte. Blir borte i det hvite, forsvinner i det hvite. Jeg forsvinner i det hvite. Jeg blir blass, anonym, snill. Jeg blir som barnet som uten klage bærer sin smerte. Som hvisker i natten "jeg vil hjem til mor". Som visker stumt "hjem til mor".

Det finnes ikke lenger noen mor. Det finnes ikke gyldent hår. Det finnes intet barn som vinner alles hjerter. Det finnes ikke leger som forvalter sannheten. Virkeligheten er ikke slik. Virkeligheten er ikke hvit. Virkeligheten er ikke anonmym. Virkeligheten er full av farger rødere enn blod. Full av kontraster, av svart og hvitt, blått og grått. Virkeligheten er kompleks. Virkeligheten utspiller seg ikke i en sal på hospitalet. Virkeligheten kan ikke tegnes ned i en kurve og leses av klart og tydelig. Virkeligheten er ikke slik at hvite frakker kan alt og vet best. Virkeligheten er bak det hvite. Virkeligheten er inni. Virkeligheten er en kamp. En kamp inni. Virkeligheten er å ta vare på seg selv. Alene. Selv. Virkeligheten er å passe på barnet som lamslått av redsel skjelver inni en voksen kvinnes kropp. Inni Åshild 44 år.



Takk til alle dere venner og familie som trofast og tålmodig har besøkt meg og ringt meg og lyttet til meg og hjulpet meg til å holde fast i Åshild. Jeg er uendelig glad for dere!

Pasient

I dag er jeg hjemme på en liten snarvisitt fra sykehuset.

Studerer engelskordboken og finner at ordet pasient kommer av patient og patience; tålmodig, utholdende. Bedre kan det vel ikke sies. Det er venting og venting opp og i mente og det eneste som gjelder er å være tåmodig og å holde ut. Jeg får kraftige bivirkninger av antibiotikakuren som virker, hodepinen plager meg døgnet rundt og jeg må få sterke smertestillende. En høy pris å betale for at infeksjonen i lungene dempes. Men lungene har blitt mye bedre av denne kuren og om jeg er heldig vil jeg føle meg friskere og bedre når bivirkningene slipper taket i kroppen. Etpar dager til nå, så er det slutt.

Jesperpus ser ut til å klare seg utmerket godt uten meg her hjemme, så da er det vel bare å sette nesa tilbake til rommet på hospitalet og holde ut. Holde tålmodig ut. Til jeg kommer ut.