"En song til modet"
Här är en sång till modet
Den är till alla dom
som vågar tro på morgondan
fast natten är så lång
Här är en sång till modet
en liten, enkel låt
Det kanske verkar meningslöst
Men jag sjunger den ändå
Här är en sång till modet
till glädje, hopp och skratt
Till dom som tror på kärleken
fast hatet är så starkt
Till alla som slår sej samman
Till alla som ställer krav
Till dom som vet hur svårt det är
och ändå säger ”ja”
Här är en sång till modet
hos dom som vågar se
Som inte låter tysta sej
men säger som det är
Till alla som bygger broar
Till alla som släpper in
Till dom som tror att människan
kan göra det, hon vill
Här är en sång till alla
som vägrar att ge opp
Till dom som kämpar vidare
fast livet är så hårt
Till alla som vågar längta
till nåt, dom aldrig sett
Som inte låter kuva sej
men håller på sin rätt
Här är en sång till modet
Den är från mej till dej
En liten enkel visa
med det, jag helst vill säg'
Så vårda den väl och lär den
och nynna den ibland
För då växer den och sprider sej
i hela Sveriges land (og Norge..)
(Mikael Wiehe)
fredag 8. februar 2008
Helt vanlig
Nå er det helg. For første gang på lenge en helt vanlig helg. Og det er godt. Jeg foretrekker det. Det helt vanlige. Når livet inneholder mye uforutsigbarhet og dramatikk helsemessig blir det helt vanlige godt. Når alt er helt vanlig til vanlig blir det helt vanlige lett kjedelig. Og det uvanlige attraktivt.
I denne helt vanlige helgen skal jeg på konsert, kanskje gå på et besøk, kanskje spise sammen med noen, se på tv og lese aviser og ha masse rolig tid. Noe jeg innbiller meg er helt vanlig å gjøre i en helg for helt vanlige alenevoksne, friske mennesker. Å ha krefter til å gjøre dette helt vanlige er ingen selvfølgelighet for meg. Derfor kjennes det godt. Enkelt og godt.
Det som dog kan sies å være ikke "helt vanlig" er å gå på konsert i Konserthuset. Jeg skal høre Mikael Wiehe og Åge Aleksandersen. Visegubbger. Jeg er ikke spesielt kjent med sangene til noen av dem. Så det kan jo bli spennende å se om det treffer eller om jeg er i yngste laget for å like deres musikk. Både jeg og de jeg skal gå dit sammen med har iallefall et helt spesielt forhold til en av Mikael Wiehe`s sanger, "En song til modet". Den setter ord på livet slik det kan være når ord kommer til kort. Når det eneste som duger for å komme seg igjennom er MOT. Vi håper han synger den sangen. For oss og for andre som skjønner hva han synger om.
I denne helt vanlige helgen skal jeg på konsert, kanskje gå på et besøk, kanskje spise sammen med noen, se på tv og lese aviser og ha masse rolig tid. Noe jeg innbiller meg er helt vanlig å gjøre i en helg for helt vanlige alenevoksne, friske mennesker. Å ha krefter til å gjøre dette helt vanlige er ingen selvfølgelighet for meg. Derfor kjennes det godt. Enkelt og godt.
Det som dog kan sies å være ikke "helt vanlig" er å gå på konsert i Konserthuset. Jeg skal høre Mikael Wiehe og Åge Aleksandersen. Visegubbger. Jeg er ikke spesielt kjent med sangene til noen av dem. Så det kan jo bli spennende å se om det treffer eller om jeg er i yngste laget for å like deres musikk. Både jeg og de jeg skal gå dit sammen med har iallefall et helt spesielt forhold til en av Mikael Wiehe`s sanger, "En song til modet". Den setter ord på livet slik det kan være når ord kommer til kort. Når det eneste som duger for å komme seg igjennom er MOT. Vi håper han synger den sangen. For oss og for andre som skjønner hva han synger om.
onsdag 6. februar 2008
HJEMME IGJEN
På mandag kom jeg hjem.
Ble utskrevet.
Nå er jeg ute.
Dvs. inne.
Hjemme.
Det er godt. Jeg er ikke direkte frisk og rask, det tar på å ligge 14 dager på et sykehus i det hvite. Men jeg er friskere. Medisinene har hjulpet på lungene. De ga meg bivirkninger i form av ekstrem hodepine gjennom hele kuren. Men jeg var tapper, jeg var flink, jeg holdt ut. Noe har jeg da lært av barndommens mange sykehusinnleggelser. Men en påkjenning, det har det vært.
Så nå skal jeg dyrke det gode og det friske og prøve å hente meg inn og komme meg på beina.
Ble utskrevet.
Nå er jeg ute.
Dvs. inne.
Hjemme.
Det er godt. Jeg er ikke direkte frisk og rask, det tar på å ligge 14 dager på et sykehus i det hvite. Men jeg er friskere. Medisinene har hjulpet på lungene. De ga meg bivirkninger i form av ekstrem hodepine gjennom hele kuren. Men jeg var tapper, jeg var flink, jeg holdt ut. Noe har jeg da lært av barndommens mange sykehusinnleggelser. Men en påkjenning, det har det vært.
Så nå skal jeg dyrke det gode og det friske og prøve å hente meg inn og komme meg på beina.
søndag 3. februar 2008
I-en-sal-på-hospitalet-tanker
"I en sal på hospitalet hvor de hvite senger står
Lå en liten, brystsvak pike, mild og god med gyldent hår
Alles hjerter vant den lille som lå der mild og god
Bar sin smerte uten klage, som et barn med hellig mod
Og hun hvisket til sin lege som ved hennes seng han står:
Får jeg kommer hjem til påske, skal jeg være riktig god
Legen svarte henne stille: nei, mitt barn, det knapt jeg tror,
Men til pinse kan det hende du kan komme hjem til mor"
Vi kjenner vel alle denne skillingsvisa. I festlig lag synger vi den med gråtkvalt stemme, i hån over sjangerens banale virkelighetsframstilling. Med et lite stikk i hjerte for det stakkars barnet som lider i hospitalets store sal. Vi kjenner det lille snevet av sårhet, av vemodighet. Viss vi kjenner etter.
Visa kunne vært skrevet om meg. Om Åshild 6 år. Som ble lagt inn på sykehus for å opereres i nesen. Og som etterhvert viste seg å ha en alvorlig lungesykdom. Tynn og blek lå jeg mutters alene på en sal med 10 senger på et katolsk sykehus. Omgitt av hvite senger og unger som ikke fikk gå ut av sengene, med strenge nonner i svarte side kjortler og alvorlige leger som kom på visitt grytidlig om morgenen. Da var feberen målt og satt inn i kurve på sengekanten, sengene var stelt og ungene lå som perler på en snor og var stille, stille. Stille. Hver gang det gikk i gangene holdt jeg pusten; er det noen skal stikke meg, ta blodprøver på meg, noen som skal operere meg? Eller er det noen som skal besøke meg, mor eller far? Alt var uforutsigbart, utrygt, ugreit. Tårer ble fellt i puta når ingen så. Det gjaldt å være flink jente, være tapper, holde ut, ikke gråte, ikke være lei. Så kanskje jeg snart kunne få komme hjem, hjem til mor, hjem og bli frisk.
Nå er det ikke sånn å være på sykehus lenger. Det er slutt på store saler. Slutt på milelange legevisitter som snakker over hodet på deg om ting du ikke forstår. Slutt på leger med ufeilbarlig kompetanse. Det finnes mobil og telefon om det er lov å ha besøk når som helst (iallefall på enerom). Det blir gitt informasjon om hva som skal skje og ikke skje av prøver og sprøyter og undersøkelser. Mye er mer forutsigbart, mer forståelig, mer trygt.
Likevel er det noe som er likt.
Det er Det Hvite.
Hvite senger, hvite dyner, hvite frakker. Hvithet. Hvithet for anonymitet. Fargene blir borte, det som er meg blir borte, personligheten blir borte. Blir borte i det hvite, forsvinner i det hvite. Jeg forsvinner i det hvite. Jeg blir blass, anonym, snill. Jeg blir som barnet som uten klage bærer sin smerte. Som hvisker i natten "jeg vil hjem til mor". Som visker stumt "hjem til mor".
Det finnes ikke lenger noen mor. Det finnes ikke gyldent hår. Det finnes intet barn som vinner alles hjerter. Det finnes ikke leger som forvalter sannheten. Virkeligheten er ikke slik. Virkeligheten er ikke hvit. Virkeligheten er ikke anonmym. Virkeligheten er full av farger rødere enn blod. Full av kontraster, av svart og hvitt, blått og grått. Virkeligheten er kompleks. Virkeligheten utspiller seg ikke i en sal på hospitalet. Virkeligheten kan ikke tegnes ned i en kurve og leses av klart og tydelig. Virkeligheten er ikke slik at hvite frakker kan alt og vet best. Virkeligheten er bak det hvite. Virkeligheten er inni. Virkeligheten er en kamp. En kamp inni. Virkeligheten er å ta vare på seg selv. Alene. Selv. Virkeligheten er å passe på barnet som lamslått av redsel skjelver inni en voksen kvinnes kropp. Inni Åshild 44 år.
Takk til alle dere venner og familie som trofast og tålmodig har besøkt meg og ringt meg og lyttet til meg og hjulpet meg til å holde fast i Åshild. Jeg er uendelig glad for dere!
Lå en liten, brystsvak pike, mild og god med gyldent hår
Alles hjerter vant den lille som lå der mild og god
Bar sin smerte uten klage, som et barn med hellig mod
Og hun hvisket til sin lege som ved hennes seng han står:
Får jeg kommer hjem til påske, skal jeg være riktig god
Legen svarte henne stille: nei, mitt barn, det knapt jeg tror,
Men til pinse kan det hende du kan komme hjem til mor"
Vi kjenner vel alle denne skillingsvisa. I festlig lag synger vi den med gråtkvalt stemme, i hån over sjangerens banale virkelighetsframstilling. Med et lite stikk i hjerte for det stakkars barnet som lider i hospitalets store sal. Vi kjenner det lille snevet av sårhet, av vemodighet. Viss vi kjenner etter.
Visa kunne vært skrevet om meg. Om Åshild 6 år. Som ble lagt inn på sykehus for å opereres i nesen. Og som etterhvert viste seg å ha en alvorlig lungesykdom. Tynn og blek lå jeg mutters alene på en sal med 10 senger på et katolsk sykehus. Omgitt av hvite senger og unger som ikke fikk gå ut av sengene, med strenge nonner i svarte side kjortler og alvorlige leger som kom på visitt grytidlig om morgenen. Da var feberen målt og satt inn i kurve på sengekanten, sengene var stelt og ungene lå som perler på en snor og var stille, stille. Stille. Hver gang det gikk i gangene holdt jeg pusten; er det noen skal stikke meg, ta blodprøver på meg, noen som skal operere meg? Eller er det noen som skal besøke meg, mor eller far? Alt var uforutsigbart, utrygt, ugreit. Tårer ble fellt i puta når ingen så. Det gjaldt å være flink jente, være tapper, holde ut, ikke gråte, ikke være lei. Så kanskje jeg snart kunne få komme hjem, hjem til mor, hjem og bli frisk.
Nå er det ikke sånn å være på sykehus lenger. Det er slutt på store saler. Slutt på milelange legevisitter som snakker over hodet på deg om ting du ikke forstår. Slutt på leger med ufeilbarlig kompetanse. Det finnes mobil og telefon om det er lov å ha besøk når som helst (iallefall på enerom). Det blir gitt informasjon om hva som skal skje og ikke skje av prøver og sprøyter og undersøkelser. Mye er mer forutsigbart, mer forståelig, mer trygt.
Likevel er det noe som er likt.
Det er Det Hvite.
Hvite senger, hvite dyner, hvite frakker. Hvithet. Hvithet for anonymitet. Fargene blir borte, det som er meg blir borte, personligheten blir borte. Blir borte i det hvite, forsvinner i det hvite. Jeg forsvinner i det hvite. Jeg blir blass, anonym, snill. Jeg blir som barnet som uten klage bærer sin smerte. Som hvisker i natten "jeg vil hjem til mor". Som visker stumt "hjem til mor".
Det finnes ikke lenger noen mor. Det finnes ikke gyldent hår. Det finnes intet barn som vinner alles hjerter. Det finnes ikke leger som forvalter sannheten. Virkeligheten er ikke slik. Virkeligheten er ikke hvit. Virkeligheten er ikke anonmym. Virkeligheten er full av farger rødere enn blod. Full av kontraster, av svart og hvitt, blått og grått. Virkeligheten er kompleks. Virkeligheten utspiller seg ikke i en sal på hospitalet. Virkeligheten kan ikke tegnes ned i en kurve og leses av klart og tydelig. Virkeligheten er ikke slik at hvite frakker kan alt og vet best. Virkeligheten er bak det hvite. Virkeligheten er inni. Virkeligheten er en kamp. En kamp inni. Virkeligheten er å ta vare på seg selv. Alene. Selv. Virkeligheten er å passe på barnet som lamslått av redsel skjelver inni en voksen kvinnes kropp. Inni Åshild 44 år.
Takk til alle dere venner og familie som trofast og tålmodig har besøkt meg og ringt meg og lyttet til meg og hjulpet meg til å holde fast i Åshild. Jeg er uendelig glad for dere!
torsdag 31. januar 2008
Pasient
I dag er jeg hjemme på en liten snarvisitt fra sykehuset.
Studerer engelskordboken og finner at ordet pasient kommer av patient og patience; tålmodig, utholdende. Bedre kan det vel ikke sies. Det er venting og venting opp og i mente og det eneste som gjelder er å være tåmodig og å holde ut. Jeg får kraftige bivirkninger av antibiotikakuren som virker, hodepinen plager meg døgnet rundt og jeg må få sterke smertestillende. En høy pris å betale for at infeksjonen i lungene dempes. Men lungene har blitt mye bedre av denne kuren og om jeg er heldig vil jeg føle meg friskere og bedre når bivirkningene slipper taket i kroppen. Etpar dager til nå, så er det slutt.
Jesperpus ser ut til å klare seg utmerket godt uten meg her hjemme, så da er det vel bare å sette nesa tilbake til rommet på hospitalet og holde ut. Holde tålmodig ut. Til jeg kommer ut.
Studerer engelskordboken og finner at ordet pasient kommer av patient og patience; tålmodig, utholdende. Bedre kan det vel ikke sies. Det er venting og venting opp og i mente og det eneste som gjelder er å være tåmodig og å holde ut. Jeg får kraftige bivirkninger av antibiotikakuren som virker, hodepinen plager meg døgnet rundt og jeg må få sterke smertestillende. En høy pris å betale for at infeksjonen i lungene dempes. Men lungene har blitt mye bedre av denne kuren og om jeg er heldig vil jeg føle meg friskere og bedre når bivirkningene slipper taket i kroppen. Etpar dager til nå, så er det slutt.
Jesperpus ser ut til å klare seg utmerket godt uten meg her hjemme, så da er det vel bare å sette nesa tilbake til rommet på hospitalet og holde ut. Holde tålmodig ut. Til jeg kommer ut.
søndag 20. januar 2008
Morgendagen II
Det jeg med nokså stor sikkerhet vet om morgendagen er at jeg må inn på sykehuset for å få en intravenøs antibiotikakur. For å "holde meg vedlike" og kanskje få et lite "oppsving" helsemessig. Erfaringsmessig er det imidlertid slik at antibiotikaen hjelper på lungene, men slår resten av kroppen nokså tvert ut. Med diverse slags bivirkninger. Derfor legges jeg inn på sykehuset. Viss jeg tåler medisinene brukbart kan jeg ta dem med meg hjem og ta resten av kuren her selv etter noen dager på sykehuset. Viss jeg ikke tåler dem må jeg ligge der i etpar uker.
Jeg hater sykehus! Jeg hater "gift" i blodet! Men denslags argumenter teller ikke; medisinene må inn og jeg må bare henge med. Enn så lenge gjør "vi" (legene, sykepleierne, fysio og jeg) enda ett forsøk på at tingene skal stabilisere seg. .. For det er jo lov å håpe på en opptur...
Jeg hater sykehus! Jeg hater "gift" i blodet! Men denslags argumenter teller ikke; medisinene må inn og jeg må bare henge med. Enn så lenge gjør "vi" (legene, sykepleierne, fysio og jeg) enda ett forsøk på at tingene skal stabilisere seg. .. For det er jo lov å håpe på en opptur...
Morgendagen I
Det skal vel ikke så mye fantasi til for å skjønne at tilværelsen min nå preges av et sykdomsforløp som ikke er positivt. De som kjenner sykdommen Cystisk Fibrose vil kunne ane at på ett eller annet tidspunkt vil spørsmålet om lungetransplantasjon kunne komme på banen. Så lenge det er en teoretisk mulig "behandling" for denne sykdommen, vil dette på ett langtkommet forløp i sykdommen måtte vurderes. Tenkes på. Grubles på.
Og det gjør jeg nå. Tenker. Grubler. For jeg ser at dette kan bli noe jeg vil måtte forholde meg til som et spørsmål i overskuelig framtid. Jeg skulle ønske av hele meg at jeg ikke måtte tenke på dette, at noen kunne ta meg bort fra situasjonen, trylle, vekke meg fra en drømmetilstand, si det ikke er sant. Si det er en karuselltur som er over, at tivoliet nå skal stenges for sesongen. Men sånn er det ikke.
Jeg har til enhver tid lov til å håpe på at helsesituasjonen stabiliserer seg. Eller aller helst forbedrer seg. Så jeg kan orke ting igjen, være sosial, gå turer, reise litt, slippe å styres av tette lunger og infeksjoner som farer opp og ned og forlanger å ha CFlegene i umiddelbar nærhet. Det prøver jeg å håpe på hver eneste dag.
Men viss det mot formodning ikke blir slik, viss forverringen fortsetter og infeksjonene ikke roer seg, ja da kan det være at utredning for lungetransplantasjon kan bli en realitet for meg. Foreløbig virker dette surrealistisk. Men jeg vet at virkeligheten kan innhente meg. Da står jeg foran de store spørsmålene. Tør jeg? Er det verd det? Hvor ille vil en slik prosess være? Vil jeg ha nerver og styrke til å leve i en sånn usikkerhetssituasjon som det er å være på venteliste?
Vil jeg kunne få muligheten til et friskere liv? Skal jeg tørre å tro at dette kan være en
"redningsplanke", en vei til en bedre tilværelse?
Spørsmålene er lette å få øye på, det er vanskeligere med svarene..
Det er skrevet mye fint om å gripe dagen. "Carpe Diem" er et høyt skattet visdomsord. Vi vet at ingen av oss har noen garanti for livet, uansett om man er syk eller frisk. At man ikke skal utsette til imorgen det man kan gjøre idag. At dagen idag er det eneste man med sikkerthet vet man har. Dagen i dag og de menneskene som er rundt oss idag. Her og nå. Det er øyeblikkene som gjelder, som teller.
Denne slags livsvisdom er klok, sann og riktig. Den brukes hver eneste dag, veldig bevisst, iallefall av meg. Likevel er det nesten umulig å la være å tenke framtid. Om framtiden vet ingen av oss noe. Men jeg må si at jeg aner at framtiden vil bli preget av mye usikkerhet for min del.
Da Truls Zimmer ble intervjuet på TV2 nyhetene 9.januar i år ble han spurt om hva som var den største forskjellen med å våkne opp om morgenen før og etter han ble lungetransplantert, svarte han
"nå kan jeg planlegge morgendagen, det turde jeg ikke før".
Noe å tenke på...
Og det gjør jeg nå. Tenker. Grubler. For jeg ser at dette kan bli noe jeg vil måtte forholde meg til som et spørsmål i overskuelig framtid. Jeg skulle ønske av hele meg at jeg ikke måtte tenke på dette, at noen kunne ta meg bort fra situasjonen, trylle, vekke meg fra en drømmetilstand, si det ikke er sant. Si det er en karuselltur som er over, at tivoliet nå skal stenges for sesongen. Men sånn er det ikke.
Jeg har til enhver tid lov til å håpe på at helsesituasjonen stabiliserer seg. Eller aller helst forbedrer seg. Så jeg kan orke ting igjen, være sosial, gå turer, reise litt, slippe å styres av tette lunger og infeksjoner som farer opp og ned og forlanger å ha CFlegene i umiddelbar nærhet. Det prøver jeg å håpe på hver eneste dag.
Men viss det mot formodning ikke blir slik, viss forverringen fortsetter og infeksjonene ikke roer seg, ja da kan det være at utredning for lungetransplantasjon kan bli en realitet for meg. Foreløbig virker dette surrealistisk. Men jeg vet at virkeligheten kan innhente meg. Da står jeg foran de store spørsmålene. Tør jeg? Er det verd det? Hvor ille vil en slik prosess være? Vil jeg ha nerver og styrke til å leve i en sånn usikkerhetssituasjon som det er å være på venteliste?
Vil jeg kunne få muligheten til et friskere liv? Skal jeg tørre å tro at dette kan være en
"redningsplanke", en vei til en bedre tilværelse?
Spørsmålene er lette å få øye på, det er vanskeligere med svarene..
Det er skrevet mye fint om å gripe dagen. "Carpe Diem" er et høyt skattet visdomsord. Vi vet at ingen av oss har noen garanti for livet, uansett om man er syk eller frisk. At man ikke skal utsette til imorgen det man kan gjøre idag. At dagen idag er det eneste man med sikkerthet vet man har. Dagen i dag og de menneskene som er rundt oss idag. Her og nå. Det er øyeblikkene som gjelder, som teller.
Denne slags livsvisdom er klok, sann og riktig. Den brukes hver eneste dag, veldig bevisst, iallefall av meg. Likevel er det nesten umulig å la være å tenke framtid. Om framtiden vet ingen av oss noe. Men jeg må si at jeg aner at framtiden vil bli preget av mye usikkerhet for min del.
Da Truls Zimmer ble intervjuet på TV2 nyhetene 9.januar i år ble han spurt om hva som var den største forskjellen med å våkne opp om morgenen før og etter han ble lungetransplantert, svarte han
"nå kan jeg planlegge morgendagen, det turde jeg ikke før".
Noe å tenke på...
Abonner på:
Innlegg (Atom)