Og jeg har fortsatt en vond nakke og smerter etter transplantasjonen som forsterkes kraftig av kulde. Så har jeg migrene som garantert slår ut ved store temperaturendringer (varmt/kaldt). Og så er jeg immunsuppprimert og skal helst ikke fryse, bli forkjølt eller syk.
Dette er ikke noe klageinnlegg over alt jeg feiler. Det er snarere bare en forklaring på hvorfor kulde forstatt er skummelt. Skummelt på en begrunnet, rasjonell måte.
For to vintre siden opplevde jeg flere ganger at jeg ikke fikk puste i kulden. Luftveiene bare klappet sammen og det var null luft å få. Dette sitter i som en skrekkopplevelse. En opplevelse jeg automatisk er redd for å oppleve igjen. Derfor får jeg automatisk et behov for å beskytte meg for sånne opplevelser. Så da er veien kort til at kulde er problematisk. Men nå får jeg puste, så nå skal ikke kulden være så skummel. Jeg må overvinne mine egne følelser og styre tankene til å si at ting ikke er som før, at lungene mine er ikke som før. Samtidig må jeg ta hensyn til de andre tingene i kroppen som gjør at det er fornuftig å beskytte meg noe mot kulden.
Måten jeg "løser" dette på, er å ta noen utfordringer med meg selv. Vurdere hver situasjon for seg. Jeg kan f.eks gå ut, men jeg trenger ikke gå ut på den kaldeste dagen eller den kaldeste tiden. Jeg kan kjøre bilen (noe som er veldig guffent i vintersnøvær, for viss jeg blir stående i en grøft eller noe skjer med bilen, da kan jeg ikke stå ute lenge og vente på hjelp; da fryser jeg ihel), men trenger ikke gjøre det på den verste snødagen. Viss jeg ikke må noe veldig viktig. Å ha på varme klær, ørten lag med ull og astmafilter over munn og nese, det er selvfølgelig. For jeg vil ikke fryse meg syk. Jeg vil være frisk. Jeg vil ha krefter og energi og valgmuligheten til å være hjemme eller borte.
Det er mange utfordringer i denne "gaten" å forholde seg til etter en transplantasjon. Kjenne på gamle tankemønstre, følelser og handlingsmønstre, sortere ut hva som er rasjonellt og hva som bare er følelser, finne ut hva situasjonen med nye lunger tåler i forhold til hva jeg tålte og ikke tålte før. Det er stadig nye situasjoner som krever slike vurderinger.
Jeg har bestemt meg for å ikke styres av gamle "redsler". Jeg har hele tiden etter transplantasjonen tatt utfordringene som de har kommet, kjent på følelsene mine og samtidig gjort det som måtte ha vært vanskelig eller tøft. Gått på situasjonene, en for en. En av de siste skansene jeg har hatt å forsere er å kjøre bilen på skikkelig kalde vinterdager. I dag kjørte jeg med bilen min til Oslos yttergrense, i mørket, i 15 minus. Det var tørt, fint vintervær og brukbart føre. Jeg har aldri vært redd for å kjøre noe som helst sted i hviket som helst føre før, men nå kjenner jeg det langt inn i skrotten. Men det gikk. Det gikk bra¨.
Bank i bordet. Bilen har bagasjerom med masse varme klær i. Det er drikke og nøtter til nødrasjon. Jeg har meldt meg inn i NAF. Og har kredittkort med penger til taxi om krisen er ute. Jeg har sikret meg så langt det er mulig.
Å sikre seg. Ha sikkerhetsnett. Mye i livet handler om sikkerhetsnett. Tørre, våge, prøve; og ha beredskap for det som kan skjære seg. For da går det alltid an å prøve. Det er et et "motto" jeg alltid har hatt i livet mitt; JEG PRØVER. Og det mottoet gjelder også i 15 sure skumle ufyselige minusgrader.
.
