Bite i det sure eplet

CF er en sykdom som sitter på flere organer i kroppen. Lunger, bukspyttkjertel og bihuler er som regel mest affisert. Så selv om lungene blir byttet ut, har kroppen fortsatt CF. Tette og betente bihuler er ofte starten på infeksjoner i lungene. Fordi bakterier og gruff derfra lett finner veien ned i lungene.

Ved transplantasjon av lunger hos CF-ere er det ganske vanlig at den bakteriefloraen som har vært før, henger fast i kroppen en stund. Selv hadde jeg CF-bakterier lenge etter transplantasjonen, og nå har jeg fått noe gruff igjen. Det gjør meg ikke syk, bare litt groggy. Jeg har vært etpar døgn på (R)hospitalet og tatt prøver, og nå må jeg bite i det sure eplet; finne fram gammelt inhalasjonsutstyr og sette meg til med maska godt over munn og nese. Puste inn forstøvet antibiotika. Som skal kverke gruffet. Dette må jeg antakelig gjøre i flere måneder, morgen og kveld. Akkuart som før.

Før var det mange inhalasjoner med ulike medisiner hver dag. Før satt infeksjonen så fast i lungene at hele kroppen ble syk. Før tok det ingen ende, behandlingen var for alltid.

Så da er det ikke akkurat som før. Det er faktisk en kjempeforskjell. Nå må jeg gjøre dette for en avgrenset periode, og jeg får ikke infeksjonssymptomer i hele kroppen. Det er jo absolutt ikke som før. Det bare pirker borti minnene om før.

Eplet er ikke så veldig surt. Det finnes så mange langt mer alvorlige problemer å få etter en transplantasjon. Å bruke et kvarters tid på behandling morgen og kveld for en periode, er peanuts. Det er bare å ta det på strak arm. Lungene fungerer godt nok til å klare hverdagslige aktiviteter. Jeg har god pust. Det er det viktigste. Å ha god pust er det aller viktigste. Jeg er glad hver eneste dag for at jeg har god pust. Glad for at jeg fikk disse nye lungene som gir meg god pust. Så får det heller være at de trenger litt hjelp av antibiotika og astmamedisiner.
.

.

I fjor på denne tida...

...hadde jeg det mildt sagt veldig ille. Var på intravenøs kur som ikke virka, var full av bivirkninger, full av bekymring for vinteren som skulle komme, urolig for alt som kanskje kunne komme (transplantasjon). Sykdommen hadde festa grepet rundt meg fra høsten av. Jeg orka nesten ikke gå ut lenger. Medisinene virka ikke lenger. Alt var helmørkt og jeg kunne ikke forstå hvordan jeg skulle kunne klare meg gjennom vinteren.

Jeg lever to liv nå for tida; et indre liv hvor månedene som i en syklus følger stadiene for hvor jeg var for et år siden. Gjenopplever ventetid, dødstanker, opplevelse av å visne bort, miste pust. Gjenopplever følelsene som ikke var gode.

Og i det virkelige livet gjør jeg det jeg skal og kan; er oppe og ute, på farten, reiser litt, tenker jobbstart, er sosial, leker meg med ny data og fotoutstyr. Klør meg i hodet over avenserte bildebehandlingsprogram. Slapper av inne. Er i et tilnærmet helt "vanlig" liv.

Men så har jeg kjent inderst inne at jeg har blitt mer slapp, andpusten og slimete i lungene de siste ukene. Det viser seg at det finnes gruff i lungene mine nå som ikke bør være der. Så jeg må inn på sykehuset og få tatt prøver og starte et behandlingsopplegg (inhalasjon av antibiotika hjemme, antakelig).

Dette er ikke akkurat sånn jeg hadde tenkt det skulle være rundt "ett år siden tx". Men sånn er det, og da er det bare å forholde seg til det med best mulig humør og minst mulig bekymring. Og håpe at gruffet er mulig å få vekk, og det fort. Så framgangen min kan fortsette. Og kontrasten til "i fjor på denne tida" bli større og større.

Jeg har vel lært nå da,
på dette året som har gått
at...

Ting Tar Tid.

Ting er det de er.

Og fuglene, de synger de, uansett!
Til inspirasjon og glede...

(Ps. jeg er altså ikke syk...)

.

.

"HJEMME"

Jeg har vært en tur "hjemme". Dvs. på Jæren. Hvor jeg har vokst opp. Hvor jeg har bodd de første 19 årene av mitt liv. Hvor jeg har søstre, svogere, nieser, nevøer og mange grandtantebarn. Men ingen foreldre, intet barndomshjem.

I Oslo har jeg bodd minst 25 år. Her har jeg leilhet og jobb og venner. Her har jeg slått meg til ro. Her er hjemme. Likevel føles "hjemme på Jæren" på en måte mer hjemme enn her. Det er rart. Og jeg vet at det er mange innflyttere og utflyttere som har det sånn. Noen hippe urbane mennesker mener at vi vestlendinger må slutte med å si "hjemme" om stedet man kommer fra. Jeg kommer ikke til å gjøre det.

Hjemme på Jæren er ikke ting som de engang var. Sentrumsstedene har blitt store, det er utbygging overalt, flere steder har fått bystatus, det er kjøpesentre overalt og det er et rikelig kulturtilbud hele tiden. Men naturen, havet, himmelen og lyset er det samme. Og de har fortsatt farse, julegeit, krans og swissrull på Handelslaget. Litt barndom bæres med i ny tid. Hjemme "inni" bæres med i hjemme "real life". Og det fungerer fint det, med både og.

Livet består i det hele tatt mye av både og. Når jeg forteller folk at jeg er lungetransplantert, sier de fleste "Å, så nå har du fått et nytt liv". Har jeg fått et nytt liv? Nei, livet mitt er igrunnen nokså likt som det var før, sånn utenom helsesituasjonen min. Og ja, jeg er mye friskere enn før, jeg klarer ting som ville vært umulige for et år siden. Så det er altså både og. Jeg har krefter og jeg hangler. Jeg er glad og jeg er tynget av ulike forhold i livet, forhold livet byr på uavhengig av meg. Slik er livet. Det er ikke alt som lar seg "fly fra" med å sette seg på et Norwegianfly og pause ut for en stund. Mesteparten av livet leves med begge beina godt planta på jorda.

Iallefall for en jærbu...

.

"KU på KAMPEN"

"Min" lokale og unike glasskunstner, Zara Hjemgaard, har lagd en kjempeKUuuul utstilling som heter "KU på KAMPEN". Nydelig glassKUnst med KU som gjennomgangstema. Vernissasjen er åpen for den som vil på lørdag fra kl.1200. I`ll be there.

Mer info finnes http://www.hjemgaard.no/ og på dinlokalavis.no 

(hvor jeg prøver meg som artikkelforfatter for første gang :-)).

.

Kulda kommer!

Skriver 9.november. Ute kommer de aller første fnugg av snø. Jeg liker ikke det kalde, fryse er skummelt, rå luft trigger lunger og bihuler. Jeg kan nesten kjenne et lite snev av angst; de siste vintrene har vært et iskaldt mareritt og kroppen min husker dette veldig godt. Så godt at den nå går i forsvarsposisjon enten den har grunn til det eller ikke. For det gjenstår jo å se om de nye lungene vil mislikes i det kalde. Men for enhver kropp med lavt immunforsvar kommer frysefølelsen lett og faren for å bli syk blir mer opplagt.

Jeg er glad for at jeg har mengder med ullklær, vanter og luer og skjerf og halser som kan gi varme. Jeg er glad for bilen som frakter meg fram så jeg slipper å stå ute unødig. Jeg er glad for at jeg har en leilighet som er lett å holde passe temperert, sommer som vinter.

Og så håper jeg på at min nye helsetilstand medfører at alt det kalde ikke blir problematisk på samme måte som før.

Når kulda kryper på er det tid for å henge opp mat til fulgene. I dag ble det fest utenfor hos meg da to store maiseboller à 11.90 kom opp. Minst 20 fugler var på plass i løpet av ett sekund og ga meg rene symfonikonserten i det de små hvite snøfnuggene falt forsiktig ned fra himmelen.

Tenk å glede så mange med så lite! Fulgemating er en fin ting. En av vinterens gledeskilder. Slik jeg ser det, da. Så fra nå av skal matfatet være fylt hver vinterdag for fuglene i min lille hage.

.

Det er

rett og slett noe så enkelt som et nærbilde av en tue grasstrå ute i naturen. Fargerike grasstrå.Manipulert litt på med linseeffekt. Urørt hva fargene angår. Novembergrass som, som annamariejensen sier det; krøller seg i glede over alle dem som har fått livet i gave på nytt.

Når jeg går rundt med kameraet og stirrer ned i marka i et helt vanlig stiområde, ser folk på meg og spør "hva tar du bilde av her da"? Av et blad vel, eller gress eller.. Livet har lært meg de siste årene at det gjelder å ha "mikroskop-brillene" på. Lete sin glede, se det store i det små. Jeg tar med meg denne filosofien når jeg skal ut å ta bilder. Det er ikke nødvendig å være på spektakulære fjelltopper for å finne et motiv. Det finnes rett foran nesa på meg eller rett utenfor døra. Jeg er makroperspektiv-fokusert i det jeg tar bilder av nå. Og da finner jeg alltid noe å studere som kan bli et fint motiv.

"Se nøye, skal du øyne det store i det små". Ikke dumt visdomsord det...

.

Ser du

hva dette er?

.