Om å være hjemme

Jeg skulle skrive noe fornuftig om det å være hjemme. Men jeg får det ikke til. Kanskje fordi det å være hjemme har betydd så mange ting, mye å forholde seg til, mye å tenke på, mye å ordne i, mye å finne løsninger på. Selv om lungene mine nå fungerer relativt bra, så har jeg fortsatt smerter og for lavt immunforsvar, jeg er i en "tilstand" hvor jeg på en måte er både er frisk og syk på en gang. Veien fra å føle seg opplagt til å føle seg utslitt er veldig veldig kort og følelsen av optimisme og matthet svinger deretter. Jeg er skjør.

Men jeg kan gi noen glimt:

I dag skinner sola snøsmeltende. Jeg går tur i gatene. Kan gå på med litt tempo og får likevel pust. Dama i glasskunstbutikken omfavner meg av glede over at jeg er vel tilbake. Jeg kjøper vafler hos "Kristi Menighet". De smaker godt samme hva slags religiøse eller ikke religiøse ingredienser som er i dem.

I går var jeg utslitt. De første dagene hjemme fartet jeg litt for mye på handel. Og hadde flere folk på besøk samtidig i helga. Jeg gjorde for mye. Klarte ikke hvile. Det endte med flatt batteri. Selv om intensjonene var gode; å fylle på med friske kontraster til sykehusverdenens særegne liv..

Så var det nye legetimer. Her og der. Helsevesenet fungerer ikke slik at om man ligger inne på et sykehus i 10 uker så er alt med kropp og medisiner fikset opp i. Noe hører hjemme her, noe der. Til å rive seg i håret av.

Tanker skal sorteres. Respiratortiden, transplantasjonen, sykehusoppholdet, hvite helsevesenmennesker inn og ut av livet mitt, det er mye som skal bearbeides. Noe skal ligge bak, urørt, annet må knaes om og om igjen for å bli ferdig. Om dette skal jeg skrive mer. En annen gang.

Koffertene står i kø her. En skal til Rikshospitalet hvor jeg skal ha kontroll etpar dager nå. En annen skal til Catosenteret over helgen. En tredje inneholder div. ting fra det lange sykehusoppholdet jeg har hatt. Litt mer rot og kaos enn jeg liker, litt mye som skal holdes oversikt over.

Så finner jeg et kort her, en julegavelapp der, en blomsterbukettlapp eller en liten gave et annet sted. Ting jeg har lest og sett før, men som jeg ikke husker å ha fått. Og noe jeg husker, som rører meg ved å se og lese igjen og igjen.

Jeg skulle ønske jeg fikk mer ro her hjemme nå. Istedet skal jeg videre, til sykehus og opptrening. Når jeg endelig har begynt å lande litt så må jeg fly videre.

Det er ikke noe latmannsliv dette her. Å gjennomgå en lungetransplantasjon er mye mye mye mer jobb og slit enn jeg kunne ane på forhånd.

Så nå håper jeg våren kommer med energi og lys så jeg kan få oppleve resultater av alt dette. Jeg tror den gjør det. Kommer. Våren. Våren med resultater.

.

Endelig hjemme "for godt"!

Bank i bordet. Håper det holder stikk. Hjemme for godt. Uten flere uplanlagte innleggelser på sykehus. Jeg føler at det vil gå bra nå. Jeg er mer meg selv, henger med, er fysisk stødig i beina og kjapp i bevegelsene. Jeg kan klare meg hjemme nå. Inne. Og det er foreløbig nok. Det er for kaldt ute og bilen bør få stå i fred for en halvpålitelig sjåfør noen dager til. Minst.

Jeg har fortsatt smerter og plager. Jeg har litt dårlig hukommelse og gjør noen pussige feilkoblinger i hodet innimellom. Og jeg har for lavt immunforsvar. Så jeg er veldig utsatt for å få infeksjoner. Må være ekstra forsiktig en tid. Men det er tryggere hjemme enn i et sykehus når det gjelder infeksjonsfare. Jeg skal ikke ha noen behandling foreløbig. Så da kan jeg like godt være hjemme og vente på at immunforsvaret tar seg opp.

Jeg skal tilbake på en 3 dagers kontroll om en uke. I mellomtida skal jeg nyte friheten her hjemme, sove og spise og gjøre som jeg vil. Akkurat som jeg selv vil. Det skal bli godt nå. Å gjøre tingene akkurat sånn som jeg selv vil.

Så nå føler jeg at jeg er hjemme "for godt", "skikkelig" liksom. Jeg er "ferdig" transplantert, jeg har overlevd, jeg skal få det bare bedre og bedre helsemessig. Dette er jo rett og slett veldig bra!

I dag er jeg glad for alt dette! Og litt spent på hva fremtiden vil bringe. For ingen vet hva som venter rundt neste sving verken av godt eller vondt...

.

Snart hjemme

Jeg fikk permisjon i helga. Immunforsvaret var på vei opp. Jeg skal forklare dette med leukosytter /hvite blodlegemer. Når jeg er transplantert skal immunforsvaret være lavt for ikke å avstøte det nye organet. Det er de hvite blodlegemene sin jobb å renske vekk alt som finnes av fremmedlegemer i kroppen, så som virus, sårbetennelser osv. Det settes inn 3 medisiner som jeg skal ta livet ut for å holde immunforsvaret nede. Dette betyr at jeg blir immunsupprimert for resten av livet. Men leukosyttene skal altså ikke bli altfor lave, for da plukker kroppen opp infeksjoner eller virus for ingenting. Sånn som det skjedde med meg. Leukosyttene var på 1.2, og de skal være på minst 3,5. De tok seg først litt opp i sist uke til 2.5, så gikk de ned igjen noen dager, mens på fredag var de 2.9. Så da fikk jeg dra hjem på permisjon i helga. Noe som var kjempedeilig.

Opplegget videre nå er at en hematolog skal se på hvorfor leukosyttene er så trege med å ta seg opp. Etterpå det kan jeg dra hjem. Så må jeg vente til leukosyttene er minst 3,5 og da må den ene immunsupprimerende medisinen som ble tatt vekk når jeg ble lagt inn, legges på. Så må denne kontrolleres slik at leukosyttene ikke går ytterligere ned igjen. Så immunforsvaret blir passe lavt til å beskytte meg for avstøtning av lungene.

Det var en leksjon om immunforsvaret. Om den er korrekt vet jeg ikke. Den er bare sånn cirka det jeg har forstått selv til nå.

Det skal bli uendelig godt å komme hjem! Nå lengter jeg hjem. Hjem til senga mi og stolen min og stillhet og ro. I godt selskap med min kjære venninne som skal være hos meg ut uka.

.

Veien fram

... er ikke helt ukomplisert. Det er visst som med enhver annen vei, det er svinger, humper, opp og nedoverbakke. Jeg hadde nok håpet på at veien fra mot et friskere liv skulle være en firefelts autostrader, men har vel egentlig aldri trodd at det skulle gå så enkelt for meg.

Jeg var hjemme to netter. Siste natta fikk jeg skyhøy feber, og da var det rett inn på Riksen igjen. Immunforsvaret var blitt veldig lavt og det ble påvist infeksjon (uten kjent årsak). Så nå ligger jeg her med intravenøs antibiotika tre ganger i døgnet i 10 dager. Immunforsvaret bruker tid på å ta seg opp igjen. Og så skal det balanseres med immunsupprimerende medisiner så immunforsvaret blir lavt nok til å hindre avstøtning av lungene, men høyt nok til at det ikke plukker opp bakterier eller virus i hytt og pine. Men det blir bra. Til slutt blir det bra.

Og det ville det ikke blitt uten de nye lungene. Da ville det ikke blitt bra til slutt.

Det motiverer for veien videre, veien fram til et lungefriskt liv.

.

Hjemme!

Jeg er hjemme igjen! Utskrevet fra Rikshospitalet, medisinsk ferdigbehandlet etter lungetransplantasjonen! Det er fantastisk! Jeg er fortsatt tidlig i prosessen med å rehabilitere meg fullstendig etter transplantasjonen. Og jeg skal holde tett kontakt med sykehuset gjennom hele det første året. Nå skal jeg være hjemme sammen med en veldig god venninne som skal bo her i etpar uker, og så skal jeg en måned til opptrening på Catosenteret.

Jeg er takknemlig og ydmyk for at jeg har fått denne muligheten til et friskere liv! Nå skal jeg nyte det og prøve å ha noen gode dager her hjemme. Så får jeg bare leve med at det river og sliter og skriker i muskler og ribbein og arr når jeg beveger meg og gjør vanlige dagligdagse småting. Det skal gå seg til etterhvert. Det blir så underordnet når lungene er friske!

.

Helg på hospitalet

Det er utrolig deilig at det er helger i en sykehustilværelse. Hverdagene er til tider direkte hektisk, men dagsprogram som kan pågå til langt på kveld. Stell, mat, trening, visitter, prøver, røntgen, broncoskopier, undersøkelser, medisiner, blodprøver, samtaler osv, det går i ett og oppleves som mer travelt enn arbeidsdager i normalhverdagslivet. Det er bare å henge med, stå på og håpe på hvile til natta. Noe som for min del ikke er noen selvfølge. Men i helga er det mulig å få sove ut litt, da er det lite som skjer unntatt blodprøver, stell, mat, egentrening, og medisininntak. Det er tid til litt hvile og ro. Når kroppen har vært mange netter uten søvn, da er det utrolig deilig å ta sin sedvanlige immunsupprimerende medisindose klokka ni, snu seg rundt og dra sovemaska over øynene og proppe sov-i-ro-er godt inn i ørene og sove en time eller fire ekstra. Slikt gir påfyll til å gå løs på nye hverdager.

Mine nedturer har vært knyttet til problemer nettopp med søvn, med mage og med smerter. Heldigvis er alt med lungene stabilt og bra.

Så om ikke altfor lenge kan jeg nok sette nesa hjemover. Og etterhvert dra på en måneds opptreningsopphold på Catosenteret hvor jeg er godt kjent fra tidligere opphold.

Viss alt går etter planen. Og det er det ingen garanti for. Etter to måneder på hospital kan jeg ikke si at noen verdens ting er en selvfølge. Her er det bare å ta dagen som den kommer, ta dagen som den er.

.

Men..

..det viser seg at berg og dalbanene ikke er til å unngå helt enda. Alt går ikke knirkefritt. Det er da det gjelder å ikke miste motet. For fra at alle berg og dalbaner FØR i det store og hele bare gikk i nedoverretning, skal de NÅ gå i oppoverretning. Det er det jeg må fokusere på nå.

Det var dagens løypemelding til dere som fortsatt følger meg her på bloggen min tross sjeldne innlegg nå.

.