Svine-influensa

Det er noe som ikke stemmer med denne svineinfluensaen. Det er ca 1000 kjente smittede mennesker, og det er et få titalls døde av influensa A (N1H1). På denne bakgrunn går verden i kriseberedskap. Folk blir urolige og redde. Hvorfor?

I Sør-Amerika og Europa bor det (ifølge wikepedia) ca. 1000 millioner mennesker. Da er Amerika ikke regnet med. Det betyr at andelen folk som er smittet er langt under 1 pr. million. Likevel framstilles det hele som en pandemitrussel og WHO går markant ut. Mexico stenges i flere dager, skoler i USA stenges, folk strømmer hjem til Norge omgående. Norge kjøper inn 15 millioner munnbind og kriseplaner gjennomgås på alle nivåer. Helseministeren sier at 40% av befolkningen må regne med å bli syke og bemanningen i bl.a helsevesenet vil bli rammet av dette med sykefravær blandt ansatte.

Dette står på ingen måte i forhold til at mindre enn 50 personer er døde av influensaen.

Enten så vet helsemyndighetene noe som vi folk flest ikke vet. Om muteringer og andre skumle saker som kan bli farlige for menneskeheten.

Eller så tar verdenssamfunnet dette som en gedigen test på sin katastrofeberedskap.

Det er hva jeg tror.

Time will show...
.

Fragmenter av vår

no

livnar det

i lundar no lauvast det i li

og atter som eit under

nytt liv

av daude gror

.

Overfokuserthet

Det er et begrep jeg har funnet på. Overfokuserthet. Når jeg er vant med å leve med så mye sykdom og elende som det jeg er, ja da er de små fine øyeblikkene av lys glede så enormt viktige å ha fokus på. Derfor blir "lettheten" overfokusert. Det som kan synes naivt og enkelt er ikke naivitet, men bevisst fokus. Bevisst overfokuserthet.

Jeg vet at dagen etter den gode dagen kan den dårlige dagen komme. Den gjør ofte det. Da tar jeg fram det som er overfokusert og holder det opp mot lyset og prøver å hente motivasjon fra det. Hente motivasjon til å tenke at det kommer en god dag igjen en gang. Overfokusertheten hjelper meg til å finne den motivasjonen. Overfokusertheten gjør minnene tydeligere. Derfor har jeg denne naivistiske stilen på det jeg skriver om. Denne overfokusertheten. Derfor overfokuserthet.

.

En god dag

Våkner, trøtt og tung i kroppen. Sola stråler og det er varmt ute. Strålene vekker meg opp. En sms; vil du møtes på konditoriet? Selvsagt vil jeg det. Fuccasia med mosarella, capputino, prat. Skal vi ta en tur på loppemarked? Jaaa! Vi farter fra det ene loppiset til det andre. Kikker og handler litt og pruter med milde sinn. Vaffel på benken, kaffi i koppen, kakelotteri og alt som hører til en perfekt loppedag. Sliten hjem med etpar hvitlakkerte sko (nye, et forsøk på å følge sommerens mote), etpar videofilmer og en barnebok (Hvem skal trøste knøttet av Tove Nilsen). I hagen er det steikvarmt. Stoler og puter finnes fram, i kjøleskapet er det kald øl. Det er en vidunderlig dag. En sånn dag jeg drømmer om på de kaldeste og mørkeste vinterdagene, en sånn dag jeg holder fram som noe å glede seg til.

Og best av alt; det spontane, det uplanlagte, det kroppen plutselig bare klarer, så dagen blir noe annet enn det jeg tenkte på forhånd. DET er en god dag..

.

Fønvind

Plutselig var formen bedre og lungene fine.

Sola skinner fra en himmel uten sky, vinden føner akkurat passe brisende, gradestokken viser 18 pluss. Det er irrgrønne knopper på trærne, det er dagen for å gå tur og sette seg på kirketrappa med en kopp latte fra kaffibaren, se årets avgangselever med rød russedress på, se barnevogner og sykler og folk med store solbriller, smile og småsnakke med forbipasserende, treffe venninne med lita isspisende jente i vogna, rusle sammen rundt i gatene og kjenne vår vår vår i kropp og sinn.

Setter verandadøra på gløtt og hviler meg litt på sofaen mens jeg gleder meg til en kveld med besøk og en god rødvin med tapas til...

Det er utrolig at dagene kan svinge sånn. Fra bånn i bøtta til ikke så aller verst. Det er godt at dagene kan svinge sånn. Det gir håp til de dårlige dagene, håp og visshet om at det vil komme bedre dager. Det vil alltid komme bedre dager. Komme vårdager med spirende signaler om sommer i vente.

Jeg vet at det ikke er en selvfølge å si dette. Jeg vet altfor godt hva håpløshet er. Hva det er å ikke se lys, ikke kjenne varme. Ikke se spirende signaler. Derfor sier jeg til meg selv og til andre; det vil komme bedre dager. Det vil alltid komme bedre dager. Komme øyeblikk. Øyeblikk av irrgrønt håp. Øyeblikk av solstråler i sjela. Øyeblikk av spirende forventning. Forventning om bedre dager. For deg, og for meg...

.

Restitusjonsdag

...må til av og til

.