Engleboksedama mi

Her er engleboksedama mi. Hun er hjemme hos meg. Nå er hun min.

Hun står her og gir meg assosiasjoner til midhet, rakhet og forsiktig kampklarhet. Hun har ikke hevet boksehanskene til kamp, hun avventer, er i beredskap. Englevingene symboliserer for meg mykhet, godhet, ydmykhet, vakkerhet. Det feminine, kvinnelige, det lange håret; indikasjoner på en stolt kvinne som hever hodet høyt og ryggen rak. Blikket er rettet opp og fram, øynene ser ikke ned eller bak.

Denne engleboksedama skal stå her om minne meg om dette. Hennes mildhet, rakhet og forsiktige kampklarhet skal hjelpe meg å stå oppreist med mildhet og med styrke.

Akkurat det skal hun gjøre her hos meg, nå.

(figuren er ca 30 cm høy og er laget av keramikeren Elisabeth Helvin).

.

Høstlig

Høsten er her nå. Det har vært noen dager med vakker høstsol og fine solnedganger. Men nå regner det ute, bladene begynner å falle av trærne, det er grått og surt. Syke kropper liker ikke surt vær. De slår seg litt vrange av surt vær. Det er best inne i surt vær. Inne med stearingslys og noe godt varmt, men også inne med grubling, tanker, melankoli. Hva vil høsten bringe, hvordan vil vinteren bli? Om framtiden spår ingen, men for noen er uvissheten større enn for andre. For min egen del kan jeg med hånden på hjerte si at uvissheten er stor. Jeg skal gjennomgå endel undersøkelser som skal si noe om kroppens status og hva det kan forventes at den kan klare framover. Når infeksjonene blir så hyppige som det jeg har hatt det siste halvannet året, da ødelegges lungene og det blir færre og færre antibiotikatyper som kan knekke bakteriene som herjer i lungene.

Men heldigvis går medisinen stadig framover. NRK presenterer i dag i programmet "Schrödingers katt" at fremtidas behandling for kreft og infeksjoner kan være peptider som sprenger cellene/bakteriene utenfra. I løpet av neste år skal dette testes ut på mennesker. Om 5 år kan dette være den nye "antibiotikabehandlingen". Og problemet med resistens vil da være løst. Dette høres fantastisk ut; jeg blir gjerne prøvekanin jeg.

Denne nye forskningen har sitt utspring i studier av morsmelk. Morsmelk skal være full av infeksjonshemmende stoffer. Jeg lurer jammen på om jeg skal spørre to jeg kjenner som p.t. ammer, om de har noen dråper tilovers. For alvorlig talt, når alt i CF-behandlingen handler om å holde infeksjoner unna, hvorfor har ikke CF-fagfolkene sett nærmere på dette?

Det som er dumt med all forskning er at det skjer gjennom dyreforsøk. Som den dyrekjære damen jeg er syns jeg dette er nokså vanskelig. Samtidig vet jeg at uten antibiotika og andre medikamenter hadde jeg ikke vært i live idag. Så jeg får ta imot det som måtte komme av nye medikamenter og behandlingsmetoder i takknemlighet til de tusener av små rotter og mus som har vært forsøksdyr. Og samtidig heve min røst for at slike forsøk må skje i anstendige former hvor dyrenes lidelse må reduseres til et absolutt minimum. ¨ Om det er mulig. Det kan jeg nok gruble på i lange mørke høstkvelder. Det kan jeg gruble mye på i mørke høstkvelder.

Innslaget på 6 minutt kan du se her.
.

Annleis enn i går

Herborg Kråkevik sang på Tv2s "Senkveld" på fredag. Hun framførte tittellåten på den nye plata sin som heiter "Annsleis enn i går".

Hun sier at

"me er alle annleis enn i går, heile tida,
for kvar dag som kjem og går".

Dette er vel et slags visdomsord; at om livet er fylt med mye eller lite innhold, så skapes nye tanker, følelser og meninger hver eneste dag. Og slik forandres vi. Forandres litt for hver dag; litt for hver dag er vi mennesker i endring, slik at vi "i dag er annleis enn i går".

Er dette fornuft, eller er det bare tull? Filosofisk eller kvasifilosofisk? Skal det større linjer til for at mennesket forandres, eller er det små og store innspill til menneskesinnet dag for dag som gjør at mennesket er i bevelgelse, i forandring, i utvikling? Hva syns du?
.

Høst. Tv-program. Gruff.

Når jeg ikke er på hyttetur og ser høstfarger og spiser sopp eller rusler i fargerikt høstløv i botanisk hage, ja da hater jeg høsten.

En av høstens få positive ting er (for meg) at tv-kanalenes serier begynner. Mer og mindre underholdende programmer sniker seg inn i stua i takt med høstmørket som siger på. Mørket og kulden får meg til å være mindre og mindre ute og mer og mer inne. Og da bringer liksom tv-programmene verden der ute inn til meg. Jo mørkere ute, jo mer tv. Rått og råte blir tidfordriv og tankeadspredelse for en stakket stund.

Det er krim og såpeserier, overnaturlige sanser, sykehusdokumentarer og sykehusdramaserier. Det er endeløse diskusjonsprogrammer og gjentakende nyhetssendinger. Det er gryende valgkampdebatter. Og så er det en haug med program som handler om konkurranser mellom mennesker i allslags varianter.

Det er mye rart folk konkurrerer om i disse tv-programmene. Hvem er beste kokkelærling, hvem gjør best fotoshoot, hvem er flotteste modell, hvem vinner kjærlighetsjakten, hvem synger best, hvem har landets beste talent, hvem kan flest sanger utfra færrest mulig oppgitte ord, hvem tipper best på hva det norske fok mener om altmulig tull, hvem tipper riktigst om hvilke beløp noen svarte kofferter inneholder, hvem har mest kunnskap om ett gitt tema, hvem kaprer ungkaren, hvem klarer seg best i mange uker på en øde øy eller inni et isolert "hus", hvem vinner amandaprisen, gullruten, gullfisken osv osv osv.

Et av de mer meningsfulle konkurranseprogrammene er 71 grader nord. Her konkurrerer kremen av norsk ungdom med å ta seg fram gjennom Norges land fra Lindesnes i sør til Nordkapp-platået i nord. De er sunne, sterke, sporty, smarte, sympatiske, smidige, stolte, selvstendige, samarbeidsvillige, svømmende, skigående, snøbadende, smilende som sola tidlig som sent. De er tøffe. Virkelig tøffe. De er enerne. De er dem som er vant med å vinne. Vant med å være best. Så skal de beste utfordre de beste. Vinnerne skal konkurrere om å vinne. Den aller beste av vinnererne vinner til slutt bil og penger, beundring, heder, ære og anseelse.

En deltakende spinkel stavangerjente strutter av selvtillit. Selv om hun sleper sekken sin senest og svømmer sist. Likevel har hun alltid en siste setning om at hun egentlig har størst styrke og er sterkere enn vi ser, det er bare det at konkurransen ikke gir skreddersydde oppgaver som hun får vist sin suverene styrke på. Sutrende, sippete og selvsentrert, sier de andre. Irriterende, sier jeg.

For det er faktisk grenseløst irriterende at noen supermennesker har så supermye krefter at de kan surfe gjennom livet uten å måtte kjenne på annen begrensning enn å ikke bli først til Nordkapp. Det er provoserende at noen peser seg opp på de høyeste fjelltopper med sandsekker på ryggen, og likevel påstår at de har vært syke gjennom hele turen. Det er frustrerende at noen er så friske at de mener de er syke om de har ørlite grann feber etter flere uker i fjellheimen. Det er rett og slett grenseløst frustrerende.

Og det er aller mest grenseløst urettferdig. Ikke det at det er noe galt med disse menneskene; men det er noe galt med hvordan energien og kreftene er fordelt på oss mennesker. Det er noe galt med at noen har et vanvittig overskudd, mens andre går med et konstant underskudd. Det er urimelig at noen skal bruke mer krefter på å slite seg opp en trapp enn det andre bruker på å bestige Galdhøgpiggen. Det er ikke rettferdig. Det er til å bli eitrendes sint av. Gallesint. Grrr.. Grrr... Gruff...

Det er kanskje ingen som har sagt at verden skal være rettferdig? Ikke vet jeg. Er det jeg som er misunnelig? Eller kanskje bitter? Ikke vet jeg. Jeg vet bare at før neste tv-program skal jeg ta meg en stor kopp Ali kaffe. For det er Ali som kurerer gruff, er det ikke?

.

Herlig høsthelg

Høst. Høstfarger. Hyttetur. Hvalpehvin.
Varm høstsol. Gode venner.

Mengder av mat. Krabber, reker og kjempekrabbeklør med hvitvin. Fårikål med rødvin. Indrefilet og mais på grill med soppstuing til.


10 kg sopp sanket. Kurv på kurv. Sopp til frysing. Sopp til stuing. Sopp til sylting. Sopp til steking. Sopp til soppsoya. Skullerudsopp.


Og jeg, jeg var kun den simple fotograf. Hvalpefotograf.
Og etterhvert også storfornøyd soppinspirert soppfotograf.
.

Gourmetsulten

Kan jeg få? Please...

Sliten pus lefser i seg

Ridderheims "sorta hvitlöksoliver"

fra fingen min.

Javisst skal Jesper få gourmetmat på sine gamle dager.

Så mye hun vil!

.

Bursdag (et innlegg for kattefolk)

I dag har vi feiret bursdag, Jesper og jeg. Det var en nydelig høstdag med behagelig temperatur og lav sol ute, en dag hvor vår yndlingsaktivitet kunne finne sted. For vi er ikke helt sikre på om det er akkurat i dag Jesper ble født, men vi vet helt sikkert at det er i disse dager. I første halvdel av september. I 1993 ble Jesper født. Altså er Jesper 15 år gammel.

Det er ikke verst for en Oslo-pus. Jesper har flyttet 3 ganger, vært på mange flyturer, togturer og bilturer rundt om i Norges land, og på utallige ferieopphold hos forskjellige folk. Det takler Jesper fint. Så lenge "han" får være i fred, finne en sofa å sove under, så lenge "han" får sin mat som han pleier, ja da er det greit. Jesper krever ikke mer enn det.

Nå er Jesper blitt er en gammel dame, nesten døv og vil stort sett bare sove. Det er kun mat som interesserer. Fisk og kattekjøttfor, mange ganger om dagen. I små mengder, da. Om Jesper ikke er fornøyd med serveringen er beskjeden klar, "han" benker seg foran kjøleskapet og flytter seg ikke før maten er på plass. De andre kattene ute er ikke lenger spennende. Jesper har til og med overlatt den faste "kattekroken" sin på verandaen her til en rødhåret ungdom. Om en frekk nabokatt sniker seg til å legge seg i en utestol med pute i (noe som er strengt forbudt), ja da gidder "han" ikke lenger bråke. Skitt la gå. Jesper vil heller sove og ha fred og ro.

Så var det bursdagsfeiringen da. Lykken i livet er at jeg setter seg på verandakanten med beina i grasset, men en kaffikopp og godbiter i handa. Jesper setter seg foran på gresset og tar en og en godbit fra hånda mi. I dag slo vi til med ferske reker. Det er tross alt 15 års dag. Jeg renser og spiser selv og mater Jesper med ferdigpillede rekehaler. Nam. Herlig for både liten og stor. Sommerblomstene er på hell, det er tendenser til høstfarger, det er edderkoppspindelvel og små blader som faller mot gresset. Det er en senhøstdag med fornemmelse av sommer og det er lett å nyte det som snart vil forsvinne.

Det var en god dag å feire Jesper 15 år på. Det syns både Jesper og jeg.
.