Ikea kjøkken - føljetong del 1

Jeg har tenkt å skifte kjøkken. Og jeg har tenkt at det skal bli minimalt med arbeid med den saken. Bestemme seg for noe, få hjelp av venner til å rive ned det gamle og engasjere fagfolk til å sette opp det nye. Det har jeg tenkt.

Jeg har bestemt meg for Ikea kjøkken. Første gangs visitt gikk over all forventning. En raklig ekspeditør sto klar til å hjelpe og et kjøkkenforslag ble tegnet og lagret med brukernavn og passord. Noen smådetaljer gjensto, men alt virket greit så langt. Neste gang jeg kommer tilbake til Ikea er det over to timers ventetid. Brukernavn og passord eksisterer ikke, tegningen er borte vekk. Jeg drar hjem med uforettet sak. Når jeg kommer tilbake for tredje gang, får jeg etter en drøy time hjelp. Kjøkkenet tegnes på nytt og lagres med brukernavn og passord. Men denne gangen var ikke ekspeditøren like flink, så mange småting gjensto. På fjerde forsøk, denne gangen klar for bestille (etter diverse avveininger og beslutninger og sjekk av benkeplater, kum og blandebatteri mm andre steder), er ventetiden på en time. Jeg sitter pal ved dataen der og venter så jeg ikke skal bli forbigått (som sist gang). Mens jeg venter prøver jeg å hente opp tegningen fra sist. Brukernavn og passord eksisterer ikke. Tegningen er borte. Så jeg bestiller nytt passord fra dataen der. Noe som krever at jeg måtte ringe til noen jeg kjenner og få dem til å gå inn på min mail og hente ned det nye passordet. Ekspeditøren kommer. Nytt passord fungerer ikke. Alt må tegnes på nytt. Det tar to timer, i tillegg til timen jeg ventet. Fortsatt mangler flere detaljer før bestilling kan foretas. Så jeg må tilbake en gang til. Og på Ikea er systemet slik at alle venter i den samme køen, om man er der for første eller femte gang... Om brukernavn, passord og tegning vil være lagret til neste gang, det er vel et sjansespill.

Men gir jeg opp Ikea? Nei ikke enda. Hvorfor ikke? Fordi det synes bedre å være nesten nesten nær målet enn å starte på nytt et annet sted. Det er liksom dette jeg har bestemt meg for at jeg vil ha. Og så er jo Ikea billig. Billig. Så billig at dustekunder som meg finner seg i ting som dette og likevel kommer tilbake. Som et lite plaster på såret plukker jeg med meg etpar småting på veien til kassen. I kassakøen titter jeg meg rundt og speider etter hvor mange andre dustekunder det står her. Jeg tror nemlig jeg kan se det. Jeg tror at Ikeas ansatte setter et usynlig selvlysende stempel i panna på kunder som meg. "Billig" står det der. Duste-billig. Billig-duste-kunde. Billig-bestemt-kunde-dust.

"Ikea ønsker deg velkommen tilbake" står det på kassalappen. Velkommen tilbake. Jada, jeg kommer tilbake. Jeg gjør nok det. Kommer tilbake. Tilbake til Ikea :-)
.

En forunderlig verden

Se nøye på disse blomstene. Er det noe spesielt med dem, spør du sikkert. Ja, det er det. Disse blomtene har på en måte kommet inn i min stue helt fra Libanon!

Jeg sitter i Oslo og blogger. Min kjære kjære venninne Turid sitter i fjelllandsbyen i Libanon og kobler seg på nettet i en av de timene det er strøm og nettkontakt der. Hun leser min blogg. Så bestiller hun, via internett og antakelig InterFlora, en bukett på Fyrstikktorget blomterbutikk. Jeg antar at hun betaler dem gjennom nettbanken sin. Blomsterbutikken leverer blomsten hjem til min dør. Jeg pakker dem opp i min stue. Kanskje noen timer etterpå bare. Er det ikke fantastisk? Vår teknologisk forunderlige verden gjør det altså mulig å bringe en konkret hilsen fra fjellene i Libanon til tjukkeste Oslo i Norge på en to tre! Så sitter jeg her med en nydelig blomst, fra hennes tanke, via internett, til min stue, helt konkret. Blomstene skal stå her og stråle oppmuntring, farge og varme. Stråle broen fra hjerte til hjerte, forbundet via nettets fantastiske teknologi. Og stråle glede over et godt vennskap som atter en gang bringer godhet og glede inn i livet mitt!
.

TOMT

Noen dager er hodet tomt.
Hjernen er i pausemodus og kroppen i dvaleforfatning.
"Datamaskinen" er "overloaded".

Kapasiteten er brukt opp, jeg er utmattet, batteriet er flatt. Alt kjennes tomt.

Slike dager hører jeg også med i livet. Det er det jeg har å si idag. Slike dager er også livet.
.

"Nær knoppar brister"

Ja vist gør det ondt nær knoppar brister
Varfør skulle annars våren tveka?
Vafør skulle all vår heta lengtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Høljet var ju knoppen hela vintern.
Vad er det før nytt, som tær och sprenger?
Ja visst gør det ondt når knoppar brister
ondt før det som vekser
och alt som stenger.

Ja nog er det svårt nær droppar faller.
Skelvande av engslan tungt de henger,
klamrar seg vid kvisten, sveller glider-
tyngden drar dem neråt, hur de klenger.
Svårt at vara oviss, redd och delad,
svårt at kjenna djupet dra och kalla.
endå sitta kvar och bara darra-
svårt at vilja stanna
och vilja falla.

Då, nær det er verst och inget hjelper,
brister som i jubel tredets knoppar,
då, nær ingen redsla lenger håller,
faller i ett glitter kvistens droppar,
glømmer at de skremdes av det nya,
glømmer at de engslades før ferden-
kenner en sekund sin størsta trygghet,
vilar i den tillit
som skapar verden.

(Karin Boye)

BLIKK II

Så står jeg her ved den samme, gamle livsvisdom, igjen, som så mange ganger før.

Om man ser bakover eller om man ser framover, så er det eneste man har sikkert dagen idag og de menneskene som er i ens liv akkurat idag. Noe mer vet ingen.. Vi har faktisk ingen garantier om framtid enten man er frisk eller syk, ung eller gammel.

Det eneste vi vet at vi har er ØYEBLIKKET, det som er akkurat nå.

.

BLIKK

BLIKK TILBAKE

Denne siste uka har vært en tid for tilbakeblikk. På toppen av mimring over foreningsarbeidet, var jeg i dag tilbake på Diakonhjemmet en tur. Her gikk jeg på skole og bodde på hybel som fersk Oslo-student. Her jobbet jeg i tilsammen over 10 år og her bodde jeg 3 år i tjenesteleilighet. Mange minner fra en viktig tid i livet mitt er knyttet til dette stedet . En tid da det føltes som livet fortsatt lå foran, ambisjonene om karriere eksisterte og visjonene var levende inni hodet mitt. Her fikk jeg verdifull faglig ballast gjennom møte med hundrevis av pasienter. Pasienter som representerte miljø fra "Valkyrieplass" (uteliggere) til samfunnstopper øverst i Holmenkollen. Høylydte og heftige diskusjoner brynte mine meninger og var med å forme det som skulle bli meg, meg som voksent menneske. Viktige og varige vennskap ble etablert. Minnene er gode og minnene er mindre gode. Når jeg idag satt i solveggen og "bladde i minneboka", konstaterte jeg at mye av min historie ligger her.

Jeg nærmer meg 45 år. Noe som også gir grobunn for tilbakeblikk på barndom og oppvekst, menneskene jeg har blitt kjent med på min vei, arbeidet jeg har gjort, reisene jeg har hatt, opplevelsene jeg har fått. Refleksjoner over det som skulle bli mitt liv.

Hvorfor alle disse blikkene og tilbakeblikkene nå? Er det en forsinket 40-års krise? Ikke særlig sannsynlig. Jeg føler meg mer som 85 enn som 45 i kroppen. Bilringer og hengepupper bekymrer meg ikke særlig mye lenger. Ikke pensjonpoeng heller. Jeg har helt andre ting å bekymre meg for. Jeg vet at om jeg ikke får nye lunger etterhvert, så blir jeg neppe verken 50 eller 60 eller pensjonist.

Jeg ser at disse tilbakeblikkene gir meg klare bilder. Mens blikkene på framtiden bare gir uklare bilder. Det er da det gjelder å fortsette å se. Holde et klart blikk. Fokusere. Fokusere på det som er godt i livet mitt. Fokusere på håp. På erfaringen jeg har om at "ukrutt forgår ikke så lett". Det er iallefall det jeg helt klart ser som en rød tråd gjennom denne "minnebok-mimringen" jeg holder på med om dagen. Ukrutt forgår ikke så lett.
.
.

Takk

For knapt to uker siden skrev jeg om "showet" som "must go on", og etterlyste den drivkraften scenekunstnere får gjennom applaus og beundring etter gjennomførte forestillinger. Dette som en metafor til selve livet og en krevende helsehverdag.

Lite visste jeg da om at jeg selv skulle komme til å få bloggpris, cf-pris, gratulasjoner fra jobben og hilsener og blomster fra gode venner og arbeidsgiver kort tid etter. Nærmere "applaus" går det vel ikke an å komme i "real life" ! Jeg er utrolig takknemlig for alt dette og tar det til meg som en motivasjon til å fortsette "showet".

Hverdagen fikk plutselig litt farge på seg, tross en kropp som forsatt ikke vil "belønne" meg med bedre helse. Jeg takker for oppmerksomheten jeg har fått!

Tusen takk!

(blomsten er verd et tastetrykk for forstørrelse)
.