Kvinnelist

I dag har jeg vært på utflukt til Røed Gård på Jeløy. En flere hundre år gammel staselig gård som er velholdt og åpen for publikum. Det var et stabbur innredet som antikvariat der, det var vannspeil og skomaker, gitar-og trekkspillverksted, kafe og glasskunst. Og så galleriet Kvinnelist. Med masse flott kunsthåndverk i alle sjangre. Jeg falt pladask for kvinneskulpturer av keramikeren Elisabeth Helvin. Det var godt å få luft under vingene og bli inspirert av flotte farger og former. La meg si det sånn at den kunstneriske åre i meg ble stimulert. Jeg blir så sugen på å bruke dager med brukbar form til noe "friskt", noe inspirerende. Jeg er så evig lei av helseaktiviteter og helseting og helsepersoner. Derfor griper jeg dagen når den byr seg og nytter det potensialet som finnes. Når en hyggelig venninne fra Hovedstaden tar turen ut på landet for å besøke meg, og praten går livlig på kjøretur med havets horisont som utsikt, ja da er dagen ikke så aller verst.

Dagens sitat:

Sannhet

Den enkle sannhet
er ofte mer enkel
enn sann.

(mimosa på www.forfatterbloggen.no)

Sånn ellers

Men sånn ellers, utenom filosofien, så er senteret et bra sted å være. Det har nydelig beliggenhet med utsikt til sjøen. Det har fine rom med bad, telefon, tv, nettlinje og tempur-madrasser. Det er hotellstandard på maten, fine oppholdsrom, treningsstudio og oppvarmet basseng. Og det er folk med mange slags "problemer" her, gjennomsnittsalderen er 40 år. Det lages et individuelt aktivitetsprogram for alle. Personalet har foreløbig ikke plaget meg med påtrengende filosofiske holdninger. Så jeg skal ikke klage. Det ligger godt tilrette for at jeg kan få et lite "løft" helsemessig her. Og det må vel tross alt være "målet" for meg nå. God helg!

Cato`s filosofi

Filosofien her på dette senteret er å være mulighetenes senter. Her skal man se på det man kan og ikke på det man ikke kan. Og på det man har og ikke på det man ikke har. Man skal ha fokus ikke på det man har tapt, men på det man fortsatt kan. På mulighetene, utfra det som er situasjonen.

Dette er det ikke vanskelig å gjøre når det man ser rundt seg er folk som sitter i rullestol, mangler et bein, har bare hårtuster på hodet , ikke kan gå, ikke forsyne seg selv med mat osv.
Da kan jeg ramse opp for meg selv alt det jeg faktisk klarer. At jeg kanskje er sykere enn mange av de andre her synes ikke på meg. Jeg føler meg nesten helt superfrisk i denne forsamlingen. Og det er en god følelse for en som ellers alltid er den som klarer minst. De ansatte her vil nok ut fra sin filosofi kalle dette egenmestring. Et ord jeg hater. Det er vel ingen friske som omtales med egenmestring når de gjør ting og klarer ting?

Helsevesenverdenen har en egen evne til å sette diagnostiske ord på naturlige ting. Ord som indikerer at fagfolkene er ekspertene som kan og vet, mens pasienten/klienten/brukeren er en underordnet som skal forbedre seg, forfriske seg eller bli bedre. Altså ikke er bra nok, slik oppfatter jeg det. F.eks skal "oppholdet her være en veiviser i egenmestring og sette brukeren i bedre stand til å påvirke sin egen helse både fysisk, psykisk og sosialt. Brukeren skal kunne bli bevisstgjort muligheten til å mestre hverdag og arbeidsliv. De som søker plass her forventes å ha vilje til deltakelse og fokus på bedre livskvalitet og helse. Her skal hver enkelt få hjelp til å endre fokus fra begrensninger til muligheter. Virkemidler er motivering til å ta ansvar for egen situasjon, og til å bidra i samfunnet".

Cato Zahl Pedersen, senterets grunnlegger, mener at "90 % av rehabiliteringen ligger i hodet" !

Trenger jeg å si at jeg ser rødt?

Her har jeg levd med sykdom i 40 år, jeg har hatt et liv som de siste årene har krevd livsmestring på svært høyt nivå, og så skal jeg "belæres" om hvordan jeg skal mestre bedre? Jeg vil tørre å si om meg selv at jeg er en ekspert på "mestring". jeg har brukt alle tenkelige og utenkelige metoder og tankevirksomhet og kreativitet for å komme meg igjennom beintøffe dager, dag for dag, måned inn og måned ut, år inn og år ut.Selvsagt har jeg som alle andre et forbedringspotensiale, men jeg forventer respekt for at det er jeg som er eksperten på mitt liv og min måte å leve det på! Og at kanskje max 10% av rehabiliteringen sitter i hodet og minst 90 % i kroppen! I denne kroppen som lever sitt eget liv og absolutt ikke lar seg styre av hva jeg vil og ikke vil!

Jeg syns rett og slett det er respektløst overfor alvorlig syke folk å si det Cato gjør. Med all respekt for det han selv har fått til til (riktignok med solid støtte fra sponsorer i millionklassen). Han mistet armene i en ulykke som barn har har gjort det ingen trodde var mulig, nemlig å gå til Sydpolen. Han hadde valget mellom å sette seg ned og få et trasig og begrenset liv, eller han kunne fokusere på mulighetene og sette seg mål for hva han ville oppnå. Slik er det bare delvis med syke skrotter. Iallefall de som har en sykdom som forverrer seg gradvis. Det er vel nettopp det som er det vanskeligste å leve med, det at kroppen ikke vil det jeg vil, at den setter begrensninger for meg samme hvor mye jeg enn vil og står på. At viljen så altfor mange ganger driver meg til å gjøre ting som kroppen ikke vil, og som jeg straffes for etterpå med å gå i feber, få alvorlige infeksjoner, sterke smerter.

Var det bare så enkelt som at "det sitter i hodet", ja da kan jeg garantere at jeg hadde vært på Sydpolen forlengst. Eller iallefall langt-ut-i-hutiheiti- vekk fra hvite hospital , rehabiliteringssentre og fra hele helsevesenverdenen!

(meningsytring om dette innlegget finnes i kommentarene)

Skriver fra ett sted ved Oslofjorden

Så da kan jeg si som Anne Grete Preus sa det; "jeg er på rekonvalesens på et fantastisk sted ved Oslofjorden. Trene, hvile, spise og sove er jobben min nå" (www.annegretepreus.no/).

Jeg er avventende. Litt skeptisk. Jeg har vært her 2 ganger før. Det sitter mange minner i veggene her. Hva slags fagfolk vil jeg møte? Vil de forstå hva slags minimum nivå min "trening" må starte på? Vil de skjønne at det er dager der jeg ikke kan gjøre noe annet enn å spise og puste og hvile? Vil de pushe meg mer enn jeg har godt av så jeg bare blir verre og ikke bedre? Hva slags medpasienter er det her? Vil jeg bli kjent med noen? Kanskje bli venner med noen? Ha det gøy med noen? Spørsmålene er mange nå før jeg har kommet igang med noe, annet enn at jeg har fått rommet mitt. Det blir spennede hva som ligger foran i de neste 4 ukene. Jeg håper og trenger at dette blir positivt og vil gjøre meg godt. Jeg gir det en sjanse. Den som intet våger intet vinner...

En observasjon jeg gjør meg er at jeg ikke takler forandringer og omstillinger så godt lenger. Vet ikke om jeg skal skylde på alderen eller helsa. Tror nok helst det er helsa som gjør dette. Det er et styr å komme seg av gårde. Jeg blir stressa, nervøs, oppgira, får reisenerver, får ikke sove. Pluss at det er en kjempejobb å pakke, selv med hjelp, på det fysiske nivået jeg er nå. Del 1 er toalettsaker, klær og sko av ymse slag, del 2 er medisiner (og hodet må være på plass når en haug med forskjellige sorter skal huskes på og telles opp riktig) og så er det del 3 som er mat og utstyr til katten. Og så er det de tekniske duppedittene som må med. En hel sjau. Hver gang tenker jeg at dette orker jeg ikke flere ganger, at jeg bare vil være hjemme i fred og ro med tingene mine og systemet mitt. Og når jeg er framme er jeg somregel fornøyd etter kort tid. Og så kommer gruingen når jeg skal tilbake fra noe bra til den "lille" tette leiligheten min. Slik er syklusen. Jeg kjenner den igjen og jeg overvinner den om igjen og om igjen. Jeg gir iallefall ikke opp, det skal jeg ha, syns jeg..

Så spørs det om Anne Grete Preus sine ord vil slå til:

"Fryd ligger og venter på deg,
bak neste sving
om svart lengsel
vet fryd ingenting!

Rehabilitering

Hva har Gerd Liv Valla, Anne Grete Preus og jeg til felles? Sånn utover det at vi er markerte damer? Jo, vi har alle vært på Catosenteret. Ikke samtidig, men vært der.

Hva er forskjellen på Gerd Liv Valla, Anne Grete Preus og meg? Sånn utover at de er kjente og jeg er mannen i gata? Jo, de ble friske. For dem var det nok en engangsforeteelse å være der. Jeg skal nå tilbake for tredje gang.

De to første gangene var etter nakkeoperasjoner. To måneder første gang og 6 uker andre gang. Nå skal jeg dit for generell opptrening, tredje gang blir for å prøve å få litt mer styrke i denne krigsherja kroppen, finne igjen noen muskler som har visnet på sofaen, bygge meg litt opp ved hjelp av bassengtrening, gå små turer, få god og sunn mat og å være i omgivelser der det er folk hele tiden. De har fine lokaliteter på Catosenteret, som et litt slitt hotell med gode rom med bad og tv og data. Jeg har ikke så skrekkelig lyst å dra dit, men jeg tenker at jeg har godt av det. At jeg må heve formen litt for at jeg skal klare jobb og hverdagsliv igjen. Om lungene og infeksjonene vil tillate forsiktig trening uten å gå i vranglås og sette meg ut av spill, det gjenstår å se. Jeg vil iallefall prøve.

Rehabilitering: re-habilitering - sette i stand til slik det var før?
Rekreasjon: re-kreasjon - sette i stand å bli kreativ som før?
Opptrening: trene opp - få tilbake noe som er mistet, en høyere funksjon enn før?

Jeg starter idag!

Selvinnsikt

Den gode følelsen av bittelitt energi kommer snikende. Jeg får lyst til å gjøre alt mulig, tror jeg kan klare hva som helst (nesten). Og gjør noe. Kan ikke la vær å bruke den lille energien til noe. Så går noe i etpar timer, etpar kvarter, etpar minutt, litt ettersom mengde energi og hva jeg gjør. Så sier det poff. Og jeg lander på sofaen som et slakt. Tilbake til utgangspunktet.

Opp som en bjørn og ned som en skinnfell. Puntum.

Graset grønt for alle ?

HelseNorge

I Aftenposten fredag 8.februar har Knut Natvig (pasient og kommunikasjonsrådgiver) en kronikk kalt "Jeg er ikke en kneskål". Hans budskap er at leger må lære seg å kommunisere bedre med pasientene og respektere sykepleierne høyere.

Han sier "Dialogen med noen leger opplevde jeg som en forestilling der alt ble gjort feil utfra et kommunikasjonsperspektiv. Legene entrer rommet etter ansinitet, med pleierne bakerst. Et slapt og uinteressert håndtrykk fra legen, en monolog om min diagnose, ingen tid til dumme spørsmål, bare til raske samtaler legene imellom. Før jeg har fått summet meg, er samtalen over, og jeg sitter igjen som et spørsmålstegn. Legen så på meg som en diagnose og ikke som en person. Legene må lære seg å kommunisere bedre med pasientene. God kommunikasjon kan spare leger for tid fordi det reduserer usikkerhet og spørsmål hos pasienten i etterkant. Dårlig kommunikasjon med legen skaper en ekstra påkjenning for pleierne, det er gjerne de som får alle spørsmålene i etterkant. Pasienten bekymrer seg også gjerne unødvendig".

Rapporter fra et pasientombud sier at pasienter ikke føler seg hørt. Ombudet mener det ligger et stort forbedringspotensiale hos sykehusene og at flere alvorlige forhold kunne vært unngått dersom pasienten hadde blitt bedre lyttet til. Kvinner blir tatt mindre alvorlig av legene enn menn. "Fokuset på god kommunikasjon bør være ekstra stort i helsevesenet fordi pasienten ofte er i en meget sårbar situasjon. Usikkerhet fører lett til overtolkning og misforståelser når kommunikasjonen er dårlig. Suksessen er når pasienten blir frisk som et resultat av lagspill mellom sykehusets ansatte, og ikke et solospill bestående av enkeltindivider med ulik status og viktighet" (utdrag). http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article2243915.ece

Et utmerket innlegg, syns jeg.

Det syns imidlertid ikke Simen Flem Devold. I dagens utgave av Aftenposten tar han kraftig til motmæle i en replikk. Han er sterkt provosert av Natvik og må protestere. Han opplever leger som nære og varme. Gjennom fem års alvorlig sykdom har han vært gjennom mange former for behandling, undersøkelser og kontroller ved fem store sykehus. Også hans kone har vært syk og operert. Overalt har han opplevd symati og respekt. Han har aldri savnet håndtrykk eller øyekontakt. Det har aldri manglet på menneskelig kontakt eller på tid. Heller ikke utenfor normal arbeidstid. To og tre spesialister er ofte tilstede, og en eller to pleiere. Grundig forklaring og orientering om sykdom og behandling, tid til spørsmål, fyldigstgjørende svar, smil, vennlighet, respekt. Han sitter igjen med en sterk og varmende følelse av takknemlighet og respekt og av å ha blitt godt tatt vare på av medmennesker som vil han godt. http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article2249392.ece

Jeg anser meg selv som en relativt habil sykehuskunde. Gjennom nærmere 40 års aktiv bruk av helsevesenet kunne jeg skrevet bok på bok om temaet. Jeg har ulike erfaringer. Tallløse erfaringer. Gode og onde. Jeg har opplevd dyktige folk og arrogante folk. Jeg har møtt respekt og likegyldighet. Jeg har opplevd kompetanse og kunnskapsløshet. Jeg har opplevd medmenneskelighet og jeg har opplevd manglende engasjement. Jeg har blitt sett og oversett. Jeg har blitt møtt og forbigått. Noe har vært bra og noe har vært hårreisende dårlig. Jeg må derfor si at jeg stiller meg uforstående til Flem Devolds utelukkende positivitet.

Simen Flem Devold har et godt kjent navn og ansikt. Har han tenkt på at det kan være at det er forskjell på Kong Salomon og Jørgen Hattemaker?

Jeg bare spør...