Mannen kommer farende gjennom gangen. Med flagrende frakk og en tralle som skraller. Trallen med stikkeutstyr. Nåler, hansker, venefloner, gul smittesøppelboks. Mannen stresser. Skal ha navn og nummer. Drar fram utstyr, staser opp armen min og slår hardt på hånda, blodårer skal fram. It`s showtime. It`s sykehustid.
Sengen er hvit. Skjorta har røde prikker på. Gule gardiner, blå stoler. Mannen stikker i de skjøre årene mine, nålen vil ikke inn, venene vil ikke ha flere venefloner. Han stresser. Sier jeg må slappe av, ellers kan han ikke stikke. Jeg kan ikke slappe av når han stresser. Han prøver flere ganger, usensibelt, bommer og banner. Jeg spør om han er fra anestesien (en avdeling som skal stikke sånne vanskelige årer som mine). Han sier ja. Jai er flink. Han er ikke flink. Han lyver. Han er ikke fra anestesien. Han skader en nerve så jeg fortsatt har elektriske ilinger ut i tommelen. Han slenger blodige nåler i vasken og går.
Han er unntaket. Men han representerer det som kan skje. Det som alltid kan skje på et sykehus. At noen plutselig farer inn i det udefinerbare sykehus-stille og invaderer deg med noe som blir vondt. Sykehusvondt. Ikke den fysiske smerten, men smerten av å ikke kunne bestemme hvem som skal gjøre hva med deg. For uten venefloner, ingen medisin. Uten medisin, ingen bedring. Altså intet valg.
Dråper fra medisinposer drypper inn, tikk takk tikk takk. Veneflonene må skiftes flere ganger til dagen. Armene er blålilla av bomskudd. Kroppen fryser, uggen fornemmelse av forverring. Hodet er pottetett. Det verker i nesen, øynene er hovne, det svir, det blør, leppene sprekker og munnen er sandpapirtørr. Å sove er vanskelig. Det ringer i klokker, alarmer piper. Stille pleiere sniker seg inn i nattemørket. Sover jeg? Nei. Jeg sovner ikke, sovepiller til tross. Jeg klarer ikke slappe av, klarer ikke skru av knappen for tanker i hodet. Jeg liker ikke sykehusliv. Jeg hater sykehusliv.
En liten operasjon med få dager på sykehus blir et dypdykk i kvalme. Vemmelse og gremmelse over hvor uendelig slitsomt livet som pasient har vært. Langsomme sykedager blir et flashback i en sykdomstilværelse som forkommer meg uutholdelig. Den lille dråpen minner om hvor overfylt begeret allerede er.
Det er ikke plass til mer. Jeg vil ikke mer av dette. Jeg kjenner rivende angst for å måtte leve et slikt liv igjen. Og jeg kjenner levende håp om å kunne få ha et friskere liv, et stadig friskere liv.
Denne gangen er jeg så heldig at jeg etter 5 døgn kan komme ut av sykehuset. Dagene med psykt sofaliv er ikke uten ende, slik det var før. Jeg skal bli friskere nå.
Med all ydmykhet for livet og de nye lungene; Jeg SKAL bli stadig friskere nå.
.
6 kommentarer:
Huffamei, ja... Nå må du bli friskere igjen snart. Det spirer og gror i alle retninger, man kan da ikke sitte inne på et nakent og uinspirerende sykehus når det er så herlig ute! God bedring.
Takk Hanne!
Jeg er heldigvis ute av sykehuset nå og ser og kjenner at våren er på vei!
Det er ekstra vondt å ligge på sykehus når man blir plassert i situasjoner med pleiepersonell man ikke har tillit til. Av og til kjenner jeg at jeg jeg gjerne skulle hatt et lite jobbintervju med menneskene jeg skal være i pasient-behandler/sykepleierelasjon med. Jeg vil nemlig vite om vedkommende har god nok erfaring, kvalifikasjoner og menneskekunnskap til at jeg skal la vedkommende få lov å komme nær min kropp. Men slik kan ikke sykehuset fungere, så jeg må stole på at de har gjort en god vurdering. Men jeg forbeholder meg retten til å si ifra hvis noen ikke er gode nok. Men det er altså ikke alltid så lett å få til hvis man er utslitt og avkreftet og utpsyket nok. Og akkurat det skjer så mye fortere enn man liker å tro.
Ønsker deg god bedring, min venn, og beundrer deg for at du holder ut til tross for vanskelige minner.
Klem, S
Ååh, Åshild! Kjenner meg igjen i mye av det der og jeg må si meg enig i at sykehusliv ikke er gøy.
Måtte du få fart på kroppen og bli bedre. :) Forresten, du skriver utrolig bra på bloggen din!!!
Hilsen Veronica!
Uff, det er ikke måte på hvor mye du skal måtte gå gjenneom. Håper det går bedre for deg nå. Og at du stadig blir friskere og dagene bedre.
Ønsker deg god bedring .
Vh
Wenche
Takk, Veronica!
Og S, takk; kloke ord, som alltid!
Legg inn en kommentar