Påskeferie

Med et nødskrik kommer jeg meg avgårde i år og. Jeg gjør som regel det. Kommer meg avgårde sånn akkurat såvidt når jeg skal. Med knall og fall, omstendelige pakkeprosedyre så alle medisiner og klær i alle varianter for påkommende tilfeller blir riktig medtatt. Med avreisehjelp og tunga på slep, ombord på tog i morgen. Det er planen. Tog denne gangen. Til søsters hytte ved Åpta, til feriekoloni med mange små og store inn og ut i løpet av en påskeferie.

Og det er jo flott. Om det er med nødskrik, skranglende helsetilstand og avreisehjelp; jeg kommer på ferie. Og det er ingen selvfølge. Lenge si jeg har vært langtidsborte i påsken. Jeg er veldig glad for det. At jeg kan få komme meg på ferie, at jeg har noen å være sammen med i påsken. Ikke alle har det.

Om jeg nå gjenvinner litt krefter, lungene roer seg litt mer og ikke blusser opp igjen av vær, vind, basillusker og snørrete unger, så kan dette bli fint. En vitamininnsprøytning fra lange stille enslige alenedager siste tiden. Jeg satser på at det blir rekreasjon og ferie til glede for store og små. Med fravær av sykdom, aller helst!

Jeg ønsker deg, min leser, en god påske om det er i hvitt hospital, i hjemmets stille, i familiært eller venner lag eller mutters alene. Jeg håper påskens sol skal varme og jordens skrettende blomter og trærnes skudd bringer bud om håp; irrgrønt håp som varsler lyse, lette dager.

                            GOD PÅSKE

Karrig

Tirsdag. Kontroll av bihuleoperasjonen på Rikshospitalet. Mye skorper, ikke skikkelig tilhelet. Tar trikken til byen, en rolig formiddag. For første gang i mitt liv tar jeg trikken fra Riksen. I måned etter måned har jeg sett folk gå på trikken. Aldri har jeg kunnet orke. Nå gjør jeg det. Det er litt kald vind i lufta, men jeg har masse klær og jakke opp over munnen. Jeg går av i Grensen. Rusler ned til Oslo S. En frisk, god følelse.

Blomster-Finns vår

Gleden varer ikke lenge. Jeg blir forkjølet. Får sår hals. Mister stemmen. Tetner i nesen, øynene renner, feberfølelsen kommer, slimet i lungene kommer, hosten kommer. Kroppen jobber på høygir. Etter to dager er pusten rusten, crp på vei opp. Infeksjonen er et faktum. Det blir antibiotika i tabletter og inhalasjon. I beste fall virker det. Viss ikke blir det sykehus igjen.

.                                                                    Det er ikke så lett å skulle prøve å karre seg opp gang på gang. Jeg får stadig kjepper i hjulene. Planen om jobb før påske blir neppe noe av. Jeg vil jeg vil jeg vil men kan ikke overstyre kroppen som lever sitt eget liv. Jeg må bare ta tiden det trenger. Men det er en tålmodighetsprøve. Og tålmodighet har aldri vært mitt sterkeste fag, for å si det sånn...    Heldigvis er det vår i lufta. Det hjelper. Hjelper til å tro på lettere dager. Hjelper til å håpe. Hjelper til å satse på at steg for steg klatrer jeg meg oppover 

.

Tullipaner. Sol. Fulgekvitter. Smygende katter. Kaffibar. Unger uten jakker på. Loppemarkedannonser i avisa.  

Jeg inntas av Våren

.

Sykehusliv

Mannen kommer farende gjennom gangen. Med flagrende frakk og en tralle som skraller. Trallen med stikkeutstyr. Nåler, hansker, venefloner, gul smittesøppelboks. Mannen stresser. Skal ha navn og nummer. Drar fram utstyr, staser opp armen min og slår  hardt på hånda, blodårer skal fram. It`s showtime. It`s sykehustid.

Sengen er hvit. Skjorta har røde prikker på. Gule gardiner, blå stoler. Mannen stikker i de skjøre årene mine, nålen vil ikke inn, venene vil ikke ha flere venefloner. Han stresser. Sier jeg må slappe av, ellers kan han ikke stikke. Jeg kan ikke slappe av når han stresser. Han prøver flere ganger, usensibelt, bommer og banner. Jeg spør om han er fra anestesien (en avdeling som skal stikke sånne vanskelige årer som mine). Han sier ja. Jai er flink. Han er ikke flink. Han lyver. Han er ikke fra anestesien. Han skader en nerve så jeg fortsatt har elektriske ilinger ut i tommelen. Han slenger blodige nåler i vasken og går.

Han er unntaket. Men han representerer det som kan skje. Det som alltid kan skje på et sykehus. At noen plutselig farer inn i det udefinerbare sykehus-stille og invaderer deg med noe som blir vondt. Sykehusvondt. Ikke den fysiske smerten, men smerten av å ikke kunne bestemme hvem som skal gjøre hva med deg. For uten venefloner, ingen medisin. Uten medisin, ingen bedring. Altså intet valg.


Dråper fra medisinposer drypper inn, tikk takk tikk takk. Veneflonene må skiftes flere ganger til dagen. Armene er blålilla av bomskudd. Kroppen fryser, uggen fornemmelse av forverring. Hodet er pottetett. Det verker i nesen, øynene er hovne, det svir, det blør, leppene sprekker og munnen er sandpapirtørr. Å sove er vanskelig. Det ringer i klokker, alarmer piper. Stille pleiere sniker seg inn i nattemørket. Sover jeg? Nei. Jeg sovner ikke, sovepiller til tross. Jeg klarer ikke slappe av, klarer ikke skru av knappen for tanker i hodet. Jeg liker ikke sykehusliv. Jeg hater sykehusliv.

En liten operasjon med få dager på sykehus blir et dypdykk i kvalme. Vemmelse og gremmelse over hvor uendelig slitsomt livet som pasient har vært. Langsomme sykedager blir et flashback i en sykdomstilværelse som forkommer meg uutholdelig. Den lille dråpen minner om hvor overfylt begeret allerede er.

Det er ikke plass til mer. Jeg vil ikke mer av dette. Jeg kjenner rivende angst for å måtte leve et slikt liv igjen. Og jeg kjenner levende håp om å kunne få ha et friskere liv, et stadig friskere liv.

Denne gangen er jeg så heldig at jeg etter 5 døgn kan komme ut av sykehuset. Dagene med psykt sofaliv er ikke uten ende, slik det var før. Jeg skal bli friskere nå.

Med all ydmykhet for livet og de nye lungene; Jeg SKAL bli stadig friskere nå.  

.

Operasjon

Bihulene må renses opp. De er pottetette. Gir meg infeksjonsfølelse i kroppen hele tiden, feber en dag, neste dag ikke. CF-sykdommen sitter i bihulene selv om lungene er nye. Men kronisk infeksjon i bihulene skal det lite til før luftveiene blir "smittet" (siden jeg holdes på lavt immunforsvar for å unngå avstøtning av lungene). En rens må til. Det er bare ett år siden sist.

Så blir det hospitalhvitt. Jeg liker ikke hospital. Jeg liker ikke det hvite. Jeg liker ikke narkose. Jeg liker ikke rett-i-blodet-medisiner.

Men jeg skal tåle det. Det er bare for noen dager, forhåpentligvis. En liten affære i Rikshospitalets store alvor. Jeg kan se at hospitalet prøver å fargelegge det store hvite. Med kunst, slik bildet viser. Og forhåpentligvis også med litt omsorg for pasientene midt oppi Oslo-Universitets-Sykehus kaoset. Jeg velger å håpe på det.

.

Sølepyttspeil

Smelter mot sommer

.