På an igjen !

Helsa har ikke vært noe særlig grei med meg i det siste. Jeg ble syk i jula, smitta av snørrunger og forkjølte voksne. Siden det har det gått i ett. Det som begynte med øre+nese+hals infeksjon ble, sammen med den latente pseudomonasen jeg har, til en lungebetennelse. Det ble masse hoste og tett pust, og jeg måtte ligge på sykehus i 3 uker med 2 bronkoskopier og 12 dager intravenøs antibiotika.

Så måtte jeg operere bihulene. Det er sånn at denne nissen som flytter med på lasset (pseudonomas-bakteen som er klassisk for CF-lunger) finner sitt skjulested langt inni bihulenes avkroker, og derfra tar den seg turer ned i lungene og sjekker om den kan finne fotfeste der. Og det har den funnet hos meg. Ved å fjerne resovaret av pseudomonas i bihulene og å åpne veien ned til nesa, vil bakteriene kanskje forsvinne eller iallefall skape mindre krøll. Så nå er det gjort.

Etter halvannen uke hjemme helt uten krefter, ble jeg innlagt igjen, denne gang  for å behandle pseudomonasen i lungene. På bronkoskopi (en undersøkelse hvor en slange med "røntgenbrille" i enden føres ned i lungene for å se, suge opp slim og å ta skylleprøver av hva slags bakterier som finnes i lungen) ble det oppdaget at bronkieveggen klapper sammen på to steder når jeg puster kraftig ut. Dette forklarer hvorfor jeg er hesete i pusten og blir fort andpusten. Dette kan bli et betydelig problem for meg. Det kan være mulig å operere inn en metalstent (rør) som skal hindre luftrøret å klappe sammen, men det er noe som ikke gjøres i første omgang.

Så nå sitter jeg her og må omstille meg atter en gang. Jeg vet ikke hva dette vil innebære for meg, hvor bra eller dårlig jeg vil komme til å være i pusten. Jeg vet ikke når pseudomonasen kan blomstre opp og gi infeksjon igjen. Jeg vet ikke hvordan funksjonen min vil komme til å bli, hvordan dagene mine vil komme til å bli. Jeg er tilbake til usikkerheten, uforutsigbarheten og erkjennelsen av at et perfekt, friskt liv, det vil dette aldri bli. Jeg må hente fram min gamle livskunst; ta en dag om gangen og håpe på bedre dager. For det tror jeg at det vil bli. Jeg velger å tro at pusten skal kunne bli som den var før jul, at jeg skal kunne klare aktivitet og kunne gi dagene innhold. Jeg vil tro på våren, naturen, sola, lyshet, letthet. Men jeg må gå noen runder med meg selv først. Og la meg ha sagt det; jeg er altså mye mye bedre enn før og jeg får puste.

Så må jeg hente fram det gamle inhalasjonsapparatet. Inhalere antibiotika for å holde nissen i sjakk. Puste i PEP-pipa. Og så det nye; en CPAP-maskin som blåser kraftig luft i en maske som jeg skal puste i. En sekvens en eller flere ganger til dagen.

Dette sitter veldig langt inne. Å puste i disse maskene, være låst til rutiner, drasse med seg en haug med utstyr; det var det som var CF-livet. Det var det jeg skulle transplanteres vekk fra. Det er en tøff kneik å komme over. Å innse at dette må til. Nå. Jeg har fått de lungene jeg har fått og jeg må gjøre den behandlingen som skal til for at de skal fungere best mulig. Det vil jeg selvsagt gjøre. Men jeg gjør det ikke med lett sinn.

På an igjen. Så er det på an igjen. Det er vel en karakteristisk for min situasjon slik jeg føler at den er akkurat nå.

Ps. Disse bakteriene er ikke noe som smitter til andre.
.