Hangler igjen

Jeg trodde at bihulefixingen skulle gjøre meg god som ny. At når den var over skulle tiden komme for å bygge opp igjen det jeg har tapt av fysikk gjennom de 2 månedene jeg nå har vært syk. At jeg skulle kunne komme meg ut og være litt på jobben.

Men som så ofte før opplever jeg at kroppen lever sitt eget liv, et liv som ikke alltid er slik jeg har tenkt det. Jeg hangler fortsatt, og det er fortsatt infeksjon i lungene. Så det kan være at jeg må ha en ny runde rett-i-blodet-medisiner igjen. Noe jeg selvsagt ikke har mye lyst til. Jeg vil være ute i det fri, bli friskere, sterkere, ha innhold og opplevelser i dagene. Det er det jeg vil. Men akkurat nå får jeg det bare ikke til, samme hvor mye jeg vil.

Som lungetransplantert vil jeg helst bare være glad og fornøyd. Og frisk. For det er jo det man skal bli etter en transplantasjon; frisk. Slik man leser i ukeblad og ser på tv. Slik glansbildehistoriene framstiller det. Vise alle at det er fantastisk å få en transplantasjon og få "livet i gave" eller "et nytt liv".

Men jeg kan ikke gi noe annet bilde enn slik det er for meg. Slik jeg er. Slik tingene er for meg. Det er fantastisk å være transplantert. Det er fantastisk å ha fått en ny mulighet gjennom nye lunger. Det er fantastisk å ha fått en slik gave. En gave som har gjort at jeg er i live i dag. Det er faktisk fantastisk. Men så er virkeligheten at alt ikke er bra fordi om lungene er nye. De nye lungene får infeksjoner og må ha antibiotikabehandling av intravenøst slag. Fordi Cystisk Fibrose er en sykdom som også sitter i bihuler og i mage, finnes bakterier i systemet og disse "prøver seg" i de nye lungene. Noen blir slitenede med dette etter en transplantasjon, og det gjør jeg. Jeg har også fått massive smerter etter transplantasjonen, noe som hindrer min utfoldelsesmulighet og sliter på meg. Så livet er ikke helt friskt. Iallefall ikke enda. Men om jeg sliter, så er jeg i live. Jeg har en framtid foran meg, ikke forverreslse og død (som før). Det er mest derfor at det er ektefølt fantastisk å ha fått en transplantasjon. Og så det at jeg får puste. Ikke minst at jeg får puste nå.

Så dette skal jeg klare. Jeg gir ikke opp håpet om bedre dager. Jeg har jo tross alt veldig lang erfaring med å beholde håpet gjennom temmelig tøffe tider. ¨

Men lei, det må jeg innrømme at jeg blir.

Nå syns jeg vinteren kan smelte for sola snart. I bokstavelig og i overført betydning.

.