Dødssyk. Et ord jeg har vanskelig for å ta i min munn. Et ord jeg mener man ikke skal si for lett. Et ord det er vanskelig å definere innholdet i; noen ganger sier man at et menneske er dødssykt når det f.eks har fått uhelbredelig kreft, men kan ha år igjen å leve. Andre ganger brukes ikke dette ordet før det er snakk om dager igjen av livet.
Jeg brukte derfor aldri begrepet dødssyk om meg selv. Iallefall ikke høyt. Jeg ville ikke bruke det ordet før det virkelig var alvor. Virkelig alvor.
I fjor på denne tiden følte jeg i hele meg at jeg var dødssyk. At jeg var på vei mot døden. At jeg ikke hadde krefter til infeksjoner mer, ikke krefter til hverdagen, ikke krefter til livet. Legene sa at nå var behandlingsalternativene få, jeg orket knapt gjøre kulturelle og sosiale ting mer (som var min livsviktigste medisin). Jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle klare meg gjennom vinteren. Da snøen kom, sto jeg oppe i gata og tenkte at "er det nå jeg skal slutte å gå ut". Jeg følte jeg ikke ville orke å gå ut i vinteren mer. Og jeg visste at jeg ville visne bort viss jeg ikke kom meg ut og fikk impulser og påfyll. Jeg følte sterkt at jeg ikke kunne klare å overleve vinteren.
Hvor marginene var, hvor grensa gikk, det vet ikke jeg. Men når en lege nå i ettertid sier at "du var jo dødssyk, Åshild", ja da får jeg nesten tørre å ta det ordet i min munn jeg og. Jeg vil ikke ha fete overskrifter i media " Dødssyk fikk nye lunger og livet i gave", el.l. Det blir litt voldsomt for meg. Men jeg kan si det her. Jeg følte meg dødssyk, og jeg var dødssyk. Og jeg fikk nye lunger. I tide. Jeg fikk liv i gave. Jeg fikk ikke et nytt liv, jeg ble ikke en ny Åshild, men jeg fikk nye lunger som gir meg luft og pust og gjør at jeg kan få leve bedre og lenger enn uten. At jeg er uendelig lettet og glad og takknemlig for dette er vel nesten unødvendig å si. Jeg finner ikke ord som er store nok for den ydmykheten jeg føler for at akkurat jeg fikk denne sjansen, denne gaven. Men jeg bærer den i hjertet mitt, hver eneste dag.
Det jeg også bærer med meg i hjertet, det er at det hver dag finnes mennesker som er dødssyke. Jeg har gjennom min sykdomstid blitt kjent med medpasienter som lever med livstruende sykdom. Vi medpasienter har ofte mye felles og kan komme hverandre nært innpå livet selv gjennom kort bekjentskapstid. Dette har vært en berikelse i denne tiden. Og dette gir meg en smerte å leve med når noen blir syke inntil døden. En smerte som bare må være der.
Smerten og håpet må bæres i hjertet med en sterk ydmykhet for at det ble meg til del å bli reddet fra det dødssyke til livet.
.
4 kommentarer:
Jeg tror nok at veldig mange med alvorlig diagnose sitter med de samme følelsene som deg. Og mange pårørende! Og derfor er det så fantastisk at det finnes mennesker som deg Åshild. Jeg kjenner deg ikke annet enn gjennom det jeg leser her på bloggen din, men det skal du vite, det du skriver sier og gir meg mye. Du gir meg håp for at min egen CF-datter kan få et langt og rikt liv og du gir meg tro på at ting kan og skal gå bra. Jeg skjønner jo selvfølgelig at livet ikke er og har vært en dans på roser, men jeg blir oppriktig imponert når du klarer å formidle dine tanker så virkelig for oss lesere. Og at du på en reflektert måte klarer å sette ord på vanskelige tema. At det igjen fører til at vi kanskje må tenke tanker vi helst ikke vil tenke, ser jeg også på som noe bra. Utenkte tanker er ofte de vondeste.
Takk Åshild, for at du er et levende, tenkende og skrivende menneske!!!
Jeg kjenner på den redselen og bekymringen jeg ahdde for deg for ett år siden. En realisasjon av at NÅ er det gått over en grense, NÅ begynner Åshild å slippe taket. Jeg ble redd, du skremte meg, det skremte meg. Men ingen i verden kan klandre deg. Du var utslitt og på dine siste krefter.
Derfor glemmer jeg heller ikke den iskalde dagen da meldingen lå på mobilen din om at du skulle få muligheten. Den dagen og det øyeblikket vil jeg bære med meg så lenge jeg lever. Og jeg er så glad for at du kom deg gjennom.
Smerten og frustrasjonen over at noen må kjempe så uendelig hardt med uvisst resultat er vond og tung.
Vi må være glade for de av våre venner vi får lov å beholde. Og samtidig ikke glemme de som kjemper, og de som ikke klarer seg. Også å alltid sende våre venner gode tanker i takknemlighet for de dagene og bekjentskapene vi får lov til å stifte.
S
"...mobilen min", skulle det være.
S
Hjertelig takk for gode ord, Anna Marie! Godt å høre at det jeg skriver når fram og også greit å vite at jeg ikke "skremmer vannet av gåsa".
S; dine kloke ord varmer, som alltid! Takk! Og takk for deg!
Legg inn en kommentar