Kattungen er barn av den kattemora som min Jesperpus og jeg i sin tid skrev kattehistorie om. Jeg ville så gjerne hatt katt, men måtte jo sende min nesten 16 år gamle Jesper til de evige jaktmarkeder pga at man ikke får ha katt som lungetransplantert. Med vemodig sinn fikk jeg omsider lokka kattungen inn på badet, og luredytta den inn i buret. Med store øyne så den på meg så jeg følte meg som verdens største sviker. Her hadde jeg lokka og gjort den trygg nok til både å spise, bæsje, snuse rundt og legge seg til god hvile i mitt hjem, og så gjør jeg sånn. Lurer den, slik den var redd for hele tiden. Men jeg hadde ikke noe valg. Jeg kan ikke ha ungen.
Jeg føler meg ikke trygg på at jeg ikke ser denne kattepusen igjen. Jeg frykter at verken kattemor eller matmor var spesielt begeistra for å få den igjen. De visste at den var hos meg og henta den ikke. Mitt kattehjerte lider. Men jeg har gjort det jeg kunne, jeg fikk den i hus og inn til dem som har ansvar for den. Det ble dagens prosjekt. Jeg håper den får en god framtid. Om jeg hadde kunnet så skulle jeg ha gitt den det... Mitt kattehjerte er vemodig i kveld.
.
.
2 kommentarer:
Skjønne lille krabat. Så leit at de som eier den ikke har mer omsorg for den enn som så.
S
Ååå hvor jeg vet hvordan den lengslen er, og hvor vondt det gjør å levere de fra seg. Klem til ditt vemodige kattehjerte.
Legg inn en kommentar