Melody Gardot. Oslo Konserthus. Kulturminnedagbok.

Det var kollegaen og jeg, dronningen og kronprinsen, Mette Marit og noen hundre andre. Og så Melody. Melody Gardot. Det hete navnet i musikkverdenen om dagen. I Oslo Konserthus. Første konsert med mine nye lunger. Første gang med mine nye lunger i en stor forsamling.

Som jeg skrev på bloggen i slutten av september i fjor, er Melody Gardot (25) et navn å merke seg. Jeg merket meg det så mye at jeg kjøpte billetter til denne konserten allerede i høst. Amerikanske Melody Gardot synger en blanding av jazz/blues/pop. Hun holder konserter over hele Europa denne våren. Hun ble som 19 åring hardt skadet i en trafikkulykke og fikk bekken-og hodeskader, hukommelseproblemer og overfølsomhet for lys og lyd. Hun har brukt musikk som terapi for å rehabiliteres etter ulykken, og nå er hun altså en verdenskjent artist og har gitt ut to album. Hun har en framtoning, en betoning, en stemme og en stil som gjør en målløs. Så la være da, at oppvarmingsartisten spilte klassisk "spansk guitar" alfor kjedelig og altfor lenge. Melody var faktisk verd å vente på. Og bandet var til å miste pusten av. De overgikk det meste jeg har hørt "live". Aldri har jeg sett en rastaflettet saksofonist spille alt- og tenorsax samtidig (med seg selv), og aldri har jeg hørt en cellist bruke celloen som gitar. Eller en kullsvart bassist på høyde med sin egen kontrabass mikse bass med og uten bue i en slik melodisk kakafoni. Tilsammen ble alt mye bedre og råere enn platene. En konsert som vil prege min "kulturminnebok" for alltid.

"Kulturminneboka" mi inneholder også en av de siste tingene jeg gjorde før jeg ble transplantert. Da var jeg i det samme konserthuset på konsert med en av mine kjæreste artister. Jeg var for dårlig til å dra i bryllup til nevø på Jæren, så jeg hadde bestemt meg for, nesten på trass, å dra på denne konserten uansett dagsform. Og når jeg har satt meg noe fore så gjør jeg det. Jeg hadde feber og var elendig, men dro avsted. Fant ut at dagens kollega var på konserten og menget meg med henne. Jeg var på intravenøskur, jeg frøs og var klam og svimmel og kan bare huske biter av en konsert som egentlig var veldig veldig fin. Det var såvidt jeg kom meg hjem i en taxi i vinteren først snøvær. Jeg var totalt utmattet og i halvsvime. Den kvelden tenkte jeg nå, nå klarer jeg ikke lenger hente påfyll av den beste kultur, kultur som har vært min medisin de siste 3 dårlige årene. Når det å høre min favorittartist i sin kanskje beste konsert noensinne faktisk tapper mer enn det gir, ja da har jeg ikke noe mer igjen. Nå har jeg ikke mer å tape, nå tror jeg ikke jeg orker å gå ut mer, nå klarer jeg ikke mer. Det tenkte jeg den vinterdagen for omtrent 5 måneder siden. Da var jeg helt på bånn. Da følte jeg meg klar for transplantasjon. Da følte jeg meg klar.

Og ikke lenge etter ringte det. Telefonen kom. Transplantasjonen kom. Det som skulle bli mitt livs mareritt (respiratortiden) kom. Mitt livs kamp og mitt livs rehabilitering lå foran. Det var godt jeg ikke visste hva som lå foran.

I dag, på konsert i den samme konsertsalen, kjenner jeg på forskjellene. Jeg er fortsatt ikke 100%. Det verker her og der, jeg blir småtett og bihuleforkjølt av lett trekk, jeg blir sliten av å sitte i 3 timer, jeg blir stresset av å bli kald mens jeg venter på taxi. Men jeg har utbytte av det. Jeg går opp trappene lett som bare det. Jeg kommer til å hente meg inn etter en god natts søvn. Og jeg har ikke den samme klamme angsten hengende i meg, redselen for at framtida skal bli dårligere og dårligere. Redselen for at jeg ikke skal orke mer.

Nå tror jeg at framtida skal bli bedre og bedre. I kveld tenker jeg at om mange år, ja da skal jeg sitte og se tilbake i "kulturminneboka" om mimre om at da Melody Gardot ble kjent og berømt, ja da var jeg der. Jeg og kollegaen og kronprinsen og Mette Marit og dronninga og noen hundre andre.

(omtale av konserten finner du hos Dagsavisa).

.