Antagelser

Det var en gang en gammel mann som bodde i en landsby. Han var svært fattig, men til og med konger misunte ham hans vakre, hvite hest. Mange hadde tilbudt seg å kjøpe hesten, men mannen hadde alltid avslått.

En morgen oppdaget mannen at hesten ikke lenger sto i stallen. Hele landsbyen kom og beklaget seg hos mannen. "Så dum du har vært! Du burde ha solgt hesten, så ville du hatt litt penger å leve av nå mot slutten av livet. Nå når hesten er stjålet, har du verken penger eller hest. For en ulykke!"

Den gamle mannen svarte: "Det vet vi ingenting om. Det eneste vi vet, er at hesten ikke lenger står i stallen. Det er det eneste vi vet sikkert, alt annet er antakelser. Om det er en ulykke eller en velsignelse, vet vi ikke ennå, for det vi ser, er bare et utsnitt av livet. Hvem vet hva som vil skje siden?"

Folk i landsbyen lo av mannen. Han hadde alltid blitt sett på som litt anderledes, litt sprø- og nå hadde de fått det bevist. Men fjorten dager senere vendte plutselig hesten tilbake. Den var ikke blitt stjålet, den hadde rømt ut i villmarken. Nå kom den hjem igjen, sammen med tolv andre vite hester, alle like vakre.

Folk i landsbyen samlet seg forundret. "Gamle mann, du hadde rett. Det var sannelig ikke en ulykke at hesten forsvant. Sånn en velsignelse det viste seg å være!"

Den gamle mannen svarte: " Det vet vi ingenting om. Det eneste vi vet, er at hesten er kommet tilbake. Om det er en ulykke eller en velsignelse, vet vi ikke ennå. Viss du leser ett eneste ord i en setning- hvordan kan du da vurdere hele boken?"

Denne gangen lo ikke menneskene i landsbyen av mannen, men de visste med seg selv at han tok feil. Nå hadde han jo tretten vakre hester å glede seg over.

Sønnen til den gamle mannen begynte å trene villhestene, men etter bare en uke falt han av en av hestene og brakk benet.

Folk i landsbyen samlet seg igjen. "Tenk- du hadde rett! Det var virkelig en ulykke at disse hestene skulle komme i din vei. Nå har den eneste sønnen din brukket benet, han som tjente penger til dere begge. Nå er du fattigere enn noen gang".

Den gamle mannen svarte: "Det vet vi ingenting om. Det eneste vi vet, er at sønnen min har brukket benet. Om det er en ulykke eller en velsignelse, vet vi ikke ennå. Ett eneste penselstrøk er ikke nok til å vurdere hele bildet".

En måned senere ble det krig i landet, og alle unge menn i landsbyen måtte gå inn i hæren. Men sønnen til den gamle mannen slapp unna, fordi benet hans var skadet.

Folk i landsbyen samlet seg hos den gamle mannen. "Du hadde rett- det at sønnen din brakk benet, viste seg å være alt annet enn en ulykke. Han er riktignok fortsatt skadet, men du har ham i alle fall hjemme hos deg. For en velsignelse! Vi får kanskje aldri mer se sønnene våre."

Og den gamle mannen svarte: "Det vet vi ingenting om. Alt vi vet, er at sønnene deres måtte gå ut i krigen, og at sønnen min er her. Om det er en ulykke eller en velsignelse, vet vi ikke ennå. Det eneste vi vet, er at livets vei er uendelig. En vei tar slutt, en annen vei har såvidt begynt. En dør blir lukket, en annen blir åpnet. Du når toppen, men bak der finnes en høyere topp. Livet er en reise. Hva som venter bak neste sving, vet bare den som går veien videre".

(forfatter ukjent, fra boken "Livet er aldri kjørt" av Kristina Reftel)
.