lørdag 10. mai 2008

Persilleblad

Jeg fryser hele vinteren. Overalt hvor jeg går har jeg med meg en sekk med ulltøy for å kunne kle på meg når jeg er på besøk hos folk. De fleste har det litt kaldere enn det jeg syns er behagelig. Jeg tåler ikke trekk, jeg tåler ikke å fryse. Sitter jeg på en kafe i nærheten av et bord som har et vindu som det trekker ørlite fra, ja da blir jeg syk. Jeg tåler ikke å være ute mer enn til og fra bilen, må ikke bli kald. Crp-en fyker opp, hosten kommer og lungene tettes og trenger antibiotika. Antibiotika det snart ikke finnes flere sorter av som virker.

Så skulle det vel være bra når sommeren og varmen kommer da? Akk, nei. Så enkelt skal det altså ikke være. Jeg tåler ikke å sitte i sola. Da eksploderer migrenen. Og kroppen slår seg helt vrang, jeg blir uvel, svimmel, kaldsvetter og får hjertebank. Om jeg blir for varm, blir jeg helt slapp og satt ut. Så da blir det å lete etter skyggeplasser, trær, fortau som får skygge fra blokker, parkeringsplasser som ikke er i sola. Solbriller er et must, og egentlig burde jeg bruke skyggelue eller hatt også. I skyggen kan det være kjølig, og da blir jeg kald, og det tåler jeg ikke osv osv.

Så hva annet kan jeg si enn at jeg har blitt et skikkelig skjørt persilleblad. Jeg som alltid har ansett meg som en relativt uredd barsking på typen. Men slik er det ikke lenger. Det må jeg bare erkjenne og innrette meg etter. Sukk. Jeg hater å være et persilleblad. Hater det. At den gyldne brunfargen jeg pleide å ha er pasè, det får så være. Det viktigste nå er å unngå ubehag, smerter , infeksjoner og flere plager enn nødvendig.

Men at sola skinner ute, det er uansett fint. Så lenge det finnes persienner, markiser og trær som skjermer meg fra sol og oppheting. Og venner som holder ut med at enhver sosial aktivitet innebærer en leteaksjon etter plasser som gir skygge til meg og sol til dem...
.

6 kommentarer:

Klara sa...

Kjenner til persilleblad følelsen ja.. Den siste uka har jeg gitt pokker i hele persillebladet, og nå sitter jeg her med en aldri så liten infeksjon... URK! Det er såååå deilig å ligge i sola.. I forskjell fra i fjor, så har jeg faktisk fått en kledelig bruntone i huden i år.
Men disse persillebladene de krydrer godt, og tåler litt alikevel ;-)

Åshild sa...

Godt du tåler litt sol iallefall.

Selv har jeg gittt pokker i persillebladet jevnt og trutt de siste 20 årene, men nå går det ikke lenger. Det er noe i sentralnervesystemet som er oversensibelt, en temperaturregulator i kroppen som ikke funker. Jeg har ligget syk alfor mange dager pga uforsiktighet gjennom livet. Og når jeg nå er så mye syk som jeg er så trenger jeg å ikke ødelegge dager, men å utnytte hver eneste en optimalt.

Det som er viktig er vel at hver og en av oss finner den balansen som passer utfra den helsesituasjonen vi til enhver tid er i. Det som går bra en dag, kan være for mye en annen. En evig balansekunst det der.

Åshild sa...

Balansekunst. Nå kom jeg på det: når jeg først er midt i dette sirukuset som jeg er i, kanskje jeg skulle begynne som linedanser? Det må jeg være særs godt kvalifisert til.. Siden jeg ikke kan bli sirkusdirektør før i mitt neste liv, mener jeg..

Klara sa...

Nei det er ikke bare bare. For mitt vedkommene så ser jeg ingen grunn til å vente å se om jeg muligens kan trenge noe til senere, det er vel egentlig lite sansynlig.. Såpass ærlig må jeg dessverre være..
Derfor; JEG nyter det jeg kan i dag og i morra, og kan jeg fremdeles nyte det om noen år, ja da skal jeg være like takknemmelig da som nå...

Balansere på line... Hehehehe... jaja, hvorfor ikke, du får jo til så utrolig mye annet!! Sikkert lettere enn å få seg riktig kjøkken fra IKEA... *lol*

Anonym sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.
Åshild sa...

Det gode med Ikeakjøkken-prosjektet er at det på ett eller annet tidspunkt må bli ferdig og avsluttes.

Det mindre gode med linjedans og balansekunst er at det er et evigvarende prosjekt.

Å vente med noe som helst til senere, det gjør ikke jeg heller. Nettopp derfor har jeg igangsatt dette kjøkkenprosjeket tross en ytterst miserabel arbeidskapasitet.

Begrepet "i neste liv" og "i et senere liv" er fra min side et ordspinn mer enn en tro på at det kommer.

Carpe diem!
Åshild