BLIKK TILBAKE
Denne siste uka har vært en tid for tilbakeblikk. På toppen av mimring over foreningsarbeidet, var jeg i dag tilbake på Diakonhjemmet en tur. Her gikk jeg på skole og bodde på hybel som fersk Oslo-student. Her jobbet jeg i tilsammen over 10 år og her bodde jeg 3 år i tjenesteleilighet. Mange minner fra en viktig tid i livet mitt er knyttet til dette stedet . En tid da det føltes som livet fortsatt lå foran, ambisjonene om karriere eksisterte og visjonene var levende inni hodet mitt. Her fikk jeg verdifull faglig ballast gjennom møte med hundrevis av pasienter. Pasienter som representerte miljø fra "Valkyrieplass" (uteliggere) til samfunnstopper øverst i Holmenkollen. Høylydte og heftige diskusjoner brynte mine meninger og var med å forme det som skulle bli meg, meg som voksent menneske. Viktige og varige vennskap ble etablert. Minnene er gode og minnene er mindre gode. Når jeg idag satt i solveggen og "bladde i minneboka", konstaterte jeg at mye av min historie ligger her.
Jeg nærmer meg 45 år. Noe som også gir grobunn for tilbakeblikk på barndom og oppvekst, menneskene jeg har blitt kjent med på min vei, arbeidet jeg har gjort, reisene jeg har hatt, opplevelsene jeg har fått. Refleksjoner over det som skulle bli mitt liv.
Hvorfor alle disse blikkene og tilbakeblikkene nå? Er det en forsinket 40-års krise? Ikke særlig sannsynlig. Jeg føler meg mer som 85 enn som 45 i kroppen. Bilringer og hengepupper bekymrer meg ikke særlig mye lenger. Ikke pensjonpoeng heller. Jeg har helt andre ting å bekymre meg for. Jeg vet at om jeg ikke får nye lunger etterhvert, så blir jeg neppe verken 50 eller 60 eller pensjonist.
Jeg ser at disse tilbakeblikkene gir meg klare bilder. Mens blikkene på framtiden bare gir uklare bilder. Det er da det gjelder å fortsette å se. Holde et klart blikk. Fokusere. Fokusere på det som er godt i livet mitt. Fokusere på håp. På erfaringen jeg har om at "ukrutt forgår ikke så lett". Det er iallefall det jeg helt klart ser som en rød tråd gjennom denne "minnebok-mimringen" jeg holder på med om dagen. Ukrutt forgår ikke så lett.
.
.
1 kommentar:
Tusen tusen takk for besøket og de nydelige blomstene! Det var så fint å se et kjent og kjært fjes der i gangen på det lille søte snille sykehuset. Skulle ønske jeg hadde hatt tid til å sitte ute sammen med deg som en god mimrekamerat. Vi kan se tilbake på mer aktive tider i våre liv, og prøve å hente glede og inspirasjon derfra for å få inn noen gleder i våre nåtidige liv også. Som f.eks en overraskelse i form av et kjent fjes i en sykehuskorridor.
Jespervennen
Legg inn en kommentar