tirsdag 12. februar 2008

Selvinnsikt

Den gode følelsen av bittelitt energi kommer snikende. Jeg får lyst til å gjøre alt mulig, tror jeg kan klare hva som helst (nesten). Og gjør noe. Kan ikke la vær å bruke den lille energien til noe. Så går noe i etpar timer, etpar kvarter, etpar minutt, litt ettersom mengde energi og hva jeg gjør. Så sier det poff. Og jeg lander på sofaen som et slakt. Tilbake til utgangspunktet.

Opp som en bjørn og ned som en skinnfell. Puntum.

2 kommentarer:

Anonym sa...

Følelsen du her beskriver kjenner jeg bare så alt for godt igjen. Opplevelsen av å ha tro på at i dag har jeg energi, gå på med friskt mot. Men så, alt for fort, oppdage at ingenting er forandret - jeg orker ikke mer.
Slik hadde jeg det for et par år siden. Nå kan jeg, heldigvis, gi jernet. Ta en stopp. Og være klar for mer, mer, mer, mer....

Noe av det verst i den situasjonen du beskriver er at det er kroppen, ikke hodet, som har det slik. Det gjør det kanskje enda verre.
For min del er det nå hodet som sier at jeg ikke klarer, ikke kroppen. Alt er snudd på hodet.

Ønsker deg lykke til i ukene som nå kommer. Måtte det gi deg det løftet du fortjener og trenger.

Klara sa...

Jeg kjenner denne så alt for godt. Men dæ så deilig når man har de minuttene med energi hvor man får gjort noe. Da gjør det ingenting om jeg ender som skinnfelle på sofaen for noen timer...