fredag 15. februar 2008

Cato`s filosofi

Filosofien her på dette senteret er å være mulighetenes senter. Her skal man se på det man kan og ikke på det man ikke kan. Og på det man har og ikke på det man ikke har. Man skal ha fokus ikke på det man har tapt, men på det man fortsatt kan. På mulighetene, utfra det som er situasjonen.

Dette er det ikke vanskelig å gjøre når det man ser rundt seg er folk som sitter i rullestol, mangler et bein, har bare hårtuster på hodet , ikke kan gå, ikke forsyne seg selv med mat osv.
Da kan jeg ramse opp for meg selv alt det jeg faktisk klarer. At jeg kanskje er sykere enn mange av de andre her synes ikke på meg. Jeg føler meg nesten helt superfrisk i denne forsamlingen. Og det er en god følelse for en som ellers alltid er den som klarer minst. De ansatte her vil nok ut fra sin filosofi kalle dette egenmestring. Et ord jeg hater. Det er vel ingen friske som omtales med egenmestring når de gjør ting og klarer ting?

Helsevesenverdenen har en egen evne til å sette diagnostiske ord på naturlige ting. Ord som indikerer at fagfolkene er ekspertene som kan og vet, mens pasienten/klienten/brukeren er en underordnet som skal forbedre seg, forfriske seg eller bli bedre. Altså ikke er bra nok, slik oppfatter jeg det. F.eks skal "oppholdet her være en veiviser i egenmestring og sette brukeren i bedre stand til å påvirke sin egen helse både fysisk, psykisk og sosialt. Brukeren skal kunne bli bevisstgjort muligheten til å mestre hverdag og arbeidsliv. De som søker plass her forventes å ha vilje til deltakelse og fokus på bedre livskvalitet og helse. Her skal hver enkelt få hjelp til å endre fokus fra begrensninger til muligheter. Virkemidler er motivering til å ta ansvar for egen situasjon, og til å bidra i samfunnet".

Cato Zahl Pedersen, senterets grunnlegger, mener at "90 % av rehabiliteringen ligger i hodet" !

Trenger jeg å si at jeg ser rødt?

Her har jeg levd med sykdom i 40 år, jeg har hatt et liv som de siste årene har krevd livsmestring på svært høyt nivå, og så skal jeg "belæres" om hvordan jeg skal mestre bedre? Jeg vil tørre å si om meg selv at jeg er en ekspert på "mestring". jeg har brukt alle tenkelige og utenkelige metoder og tankevirksomhet og kreativitet for å komme meg igjennom beintøffe dager, dag for dag, måned inn og måned ut, år inn og år ut.Selvsagt har jeg som alle andre et forbedringspotensiale, men jeg forventer respekt for at det er jeg som er eksperten på mitt liv og min måte å leve det på! Og at kanskje max 10% av rehabiliteringen sitter i hodet og minst 90 % i kroppen! I denne kroppen som lever sitt eget liv og absolutt ikke lar seg styre av hva jeg vil og ikke vil!

Jeg syns rett og slett det er respektløst overfor alvorlig syke folk å si det Cato gjør. Med all respekt for det han selv har fått til til (riktignok med solid støtte fra sponsorer i millionklassen). Han mistet armene i en ulykke som barn har har gjort det ingen trodde var mulig, nemlig å gå til Sydpolen. Han hadde valget mellom å sette seg ned og få et trasig og begrenset liv, eller han kunne fokusere på mulighetene og sette seg mål for hva han ville oppnå. Slik er det bare delvis med syke skrotter. Iallefall de som har en sykdom som forverrer seg gradvis. Det er vel nettopp det som er det vanskeligste å leve med, det at kroppen ikke vil det jeg vil, at den setter begrensninger for meg samme hvor mye jeg enn vil og står på. At viljen så altfor mange ganger driver meg til å gjøre ting som kroppen ikke vil, og som jeg straffes for etterpå med å gå i feber, få alvorlige infeksjoner, sterke smerter.

Var det bare så enkelt som at "det sitter i hodet", ja da kan jeg garantere at jeg hadde vært på Sydpolen forlengst. Eller iallefall langt-ut-i-hutiheiti- vekk fra hvite hospital , rehabiliteringssentre og fra hele helsevesenverdenen!

(meningsytring om dette innlegget finnes i kommentarene)

3 kommentarer:

Anonym sa...

Som oftes er jeg enig med deg, kjære Åshild, Men i dag må jeg faktisk gi deler av min støtte til Cato.

Men du og han har litt forskjellig tilnærming til problemet ut i fra faktisk situasjon.

Vi som har cf har en sykdom vi jobber med å holde i sjakk, med få eller ingen mulighet til å bli bedre.

De pasientene Cato snakker til er mennesker som har blitt et offer for institusjonene. De kjenner ikke lengre noe annet. De har gjerne blitt forfulgt av "den hjelpende hånd" og har lagt fra seg sine egne evner til å ta vare på seg selv.

Jeg har også i mitt nye nettverk møtt mennesker som er ganske institusjonalisert. De har ikke full egenmestring da det gir trygghet at noen andre kontrollerer eller faktisk utfører viktige oppgaver i deres liv. Noe som i de aller fleste tilfeller er helt unødvendig.

Jeg vet at du har egenmestring. Og at ditt mål med å være på Cato-senteret er å få økt styrke og kondisjon. Jeg håper du lykkes med ditt mål og at du vil ha glede av dette i lang tid fremover.
Det vil kanskje også gi deg en opplevelse av egenmestring når du kommer tilbake til hverdagen. Kanskje din beskrivelse av endring av omgivelse kan oppleves enklere om du får bedre kondisjon og økt styrke. Jeg vet ikke jeg, men det er noen tanker jeg har om tema.

Anonym sa...

Litt uenighet skader ikke! Jeg er selvsagt helt klar over at Catosenteret har laget sin filosofi ut fra at de primært skulle lage et tilbud til nyskadede brukerer. Og da passer denne filosofien godt. Men når de gjennom 10 års drift har utvidet sin brukergruppe til å omfatte mange kronisk syke el funksjonshemmede, da syns jeg det burde gjenspeiles i filosofien og tilnærmingen. Det er nyanser jeg etterlyser, ikke at det Cato mener ikke gjelder for mange, men det gjelder ikke for alle.
Et typisk holdningsutsagn her er at "du skjønner at viss du skal bli god til å ri, så må du falle av hesten ikke bare 1 men hundre ganger" når noen går på en treningssmell. Jeg mener at når man har falt av hesten 100 ganger, som iallfall jeg har gjort pga vilje som er mye sterkere enn kroppen, ja da er det på tide å spørre seg "hvordan kan jeg lære å ikke falle av den hesten" for ikke å si "kanskje er det ikke ri jeg skal".
Åshild

Anonym sa...

Kan ellers tilføye at jeg på dette oppholdet her denne gangen absolutt har blitt møtt med respekt for de mulighetene og de begrensingene jeg har, og at det blir tatt hensyn til at en syk kropp må følge dagsformen framfor forhåndsbestemte rutiner. Jeg har fått et dagsopplegg og program som tar høyde for at kroppen ikke alltid vil det viljen vil. Det føles godt.
Åshild