mandag 25. februar 2008

Cato`s filosofi II

La meg ha det sagt med en gang: Jeg har stor respekt for Cato Zahl Pedersen, for hans enestående innsats med å gå til Sydpolen og Everest, for hans mange OL medaljer i Parlympics og for hans engasjement og glød for å lage dette senteret som en motvekt til eksisterende helseinstitusjoner. Jeg har all respekt for hva han har fått til i livet sitt. Jeg er kjempeglad for å få lov til å være på dette stedet som han har bygd opp. Den "friske" atmosfæren her, de fine rommene, bassenget, maten, menneskene; alt gir meg en kjærkommen pause fra en krevende hverdag. Her får jeg mulighet til å lade batteriene og til å utnytte det potensialet jeg har for fysisk aktivitet optimalt.

Idag har jeg hørt på foredrag her som Cato holder en gang i måneden. Jeg har hørt dette foredraget 2 ganger før. Jeg har latt meg grådig provosere av at han ikke ser at syke mennesker har andre rammer for livet sitt enn det de som er skadet eller stabilt funksjonshemmede har. (jmfr. blogginnlegg her tidligere). Så hvorfor gikk jeg en gang til?

Jeg tenkte at jeg ville høre på han en gang til og virkelig ha på velvillighetens ører. Høre godt etter, om han ikke egentlig har rett i det han sier, om han ikke egentlig er mer nyansert enn jeg har fått med meg før. Så derfor hørte jeg altså foredraget for 3. gang. Det er tross alt gratis, og det er tross alt et foredrag næringslivsfolk betaler tusenvis av kroner for å høre. Og jeg er altså utrolig takknemlig for at han har grunnlagt dette senteret som jeg får dra nytte av nå.

Men selv med velvillighetens ører klarte jeg ikke å høre noe annet enn jeg tidligere har hørt. Vel skal det sies at han selv sier at han ikke har tid til annet enn å forenkle, og at han med vilje ønsker å gi oss et spark bak. Og han har masse grunnleggende livsvisdom å formidle, ting alle kan lære av. Han har rett i mye han sier om muligheter og begrensninger, og han kan helt sikkert motivere mange til å stå på mer enn før. Men respekt for alvorlig syke, det finner jeg ikke. Han framstiller det som at alt handler om fokus og vilje. Og han åpner ikke for spørsmål. Kanskje han ikke vil ha slike nyanseringer, det kan ta noe av slagkraften fra foredraget hans, tenker jeg. Men jeg tror det ville gitt mer troverdighet til budskapet hans om han klarte å ta med noen nyanser om at mennesket ikke i enhver situasjon kan bestemme over egen kropp og egen vilje. Slik det er når mennesket er sykt. Som situasjonen er for mange av tilhørerne her.


Hans hovedbudskap er at alt kommer an på hvordan man tar tingene i livet sitt.

Hva leser du her ? I M P O S S I B L E

Impossible eller I'm possible?


Vi kom til å snakke litt om denne filosofien hans rundt middagsbordet idag. Det er som å banne i kjerka å si noe negativt om Cato; vi er jo alle klar over at det er takket være hans innsats at vi får dette tilbudet her. Det viste seg at det var ganske mange her som ikke orket å gå til foredraget. Som ikke orket å bli provosert. Jeg har sjelden sett dama med afasi så rødkokt i ansiktet som da dette temaet kom opp. Så det er visst ikke bare jeg som føler meg tråkket på tærne av hans forenkling av ting. Det skulle så lite til for han å signalisere en smule respekt for at andre har andre rammer og mål og muligheter i livet sitt, slik vi har respekt for hans.

Det finnes flere måter å drive risikosport på (jmr. tidligere blogginnlegg). Og heldigvis for det, kanskje. Sydpolen er allerede nok forurenset av rike folk som realiserer sine drømmer der.... Everest-ekspedisjonen Cato hadde i høst måtte faktisk avbrytes før toppen var nådd bl.a. pga.
1 1/2 times kø for å komme opp siste etappe. Så får vi andre heller nøye oss med enklere mål i en enklere hverdag. Og akseptere at ikke alle kan få til akkurat det man ønsker seg eller setter seg som mål. Og prøve å finne mening i tilværelsen likevel.

Med dette setter jeg punktum for temaet Cato-filosofi.

Ps. Cato Zahl Pedersen trakk seg ut av senterets drift i 2003.

6 kommentarer:

Anonym sa...

Hei Åshild!
Klikka meg inn på bloggen til Truls i vkeld og oppdaga at han hadde link til Åshild - vart nyskjerrig på om det var deg - og det var det jo, - så dermed har eg lese meg opp på ein del av bloggen din frå starten av januar. Lurte lenge på kor "her nede" var ettersom eg starta lesinga nokre dagar tilbake i bloggen din, men no har eg forstått det. Eg har høyrt Cato sitt foredrag eit par gongen og kan forstå din frustrasjon, trur eg. Elles gleda eg meg over din flotte formuleringsevne i bloggen - av og til meiner eg å lesa mellom linene også som du inviterer til, men kven kan vita at ein les rett?
Legg bloggen din på favorittar og besøkjer den nok vidare på mine surfekveldar innimellom. Ønskjer deg eit godt opphald vidare. Helsing Ingvar

Anonym sa...

Takk Ingvar!

Åshild

Klara sa...

Hva annet kan jeg si enn at jeg er helt enig!

Uten å ha hørt foredraget av Cato (men har hørt fra andre som har en funksjonsemming, men ikke er syke som oss).

Det jeg har konkludert med er jo at han holder foredrag utifra sitt ståsted. Og hans ståsted er langt fra der ditt ståsted er. Det er en ting å mangle en arm, eller begge armer og begge ben (som en jeg var på foredrag med), og det å være kronisk syk hvor kroppen hele tiden må sloss med seg selv for å være i drift..

Jeg er enig i at mange som har ett handikapp som er stabilt (feks ved å ha mistet ett ben) av og til kan trenge ett spark bak. Men vi, vi trenger ett løft...

Håper du får løftet selv om du ikke liker sparket til Cato, det renger du nemlig ikke bry deg om!

Stor klem fra Klara

Anonym sa...

Jeg er heldigvis godt fornøyd med å være her og de helsepersonene jeg har med å gjøre her har ikke manglet forståelse for min situasjon og at den er styrt av infeksjoner og sykdom mer enn av vilje.

Helt enig Klara,det vi trenger er et løft, et løft til å kunne fortsette å håndtere kropper som slåss med seg selv. Hver dag.Hele tiden og alltid. Og som ikke er framme ved "målet" etter noen måneder (som ved en Sydpolekspedisjon).

Åshild

Anonym sa...

Jeg slutter meg til alt som her er sagt. Godt vi selv vet hvem vi er og hva vi trenger, og ikke lenger behøver å tro at vi skal bli nye Cato ZP'er. Det eneste jeg kan kjenne meg igjen i hos Cato(hørt i hans foredrag for NFCF i 2003?), er det veldig enkle og umiddelbare, nemlig; tenk en fot av gangen. Neste milepæl er ikke 50 meter eller 5 kilometer frem, men simpelthen: en fot foran den andre én gang til. Og én gang til. Og én gang til. Og så har man plutselig beveget seg de 50 meterne eller de 5 kilometrene. Men så trengte jeg ikke CZP til utarbeide den mestrings- og motivasjonsmetoden. Den "fant jeg opp" på ungdomsskolen :-)

Koselig å se deg her, Ingvar :-)


Dra Jesper i barten

Anonym sa...

Akkurat! Kloke ord fra en klok dame

Åshild