Sommer-Oslo. Oslo-Sommer.

Klokka er ti på ni om kvelden og termometeret måler 28.8 grader.

Noe av det fine med Oslo om sommeren er at folk tyter ut av leiligheter og hybler og inn i parkene. Når man bare kutter ut tankene på masseslagsmål på transittmottak, kuler fra luftpistoler og alt annet skitt som finnes om man er på feil sted til feil tid, ja da er det faktisk ganske hyggelig her i denne byen. Det finnes alltid er en langåpen Bunnpris og en grønn lunge i nærheten. Det er lett å spontant stikke opp i parken nårsomhelst (dvs. "pese" seg opp to kvartal for min del). Jeg slentrer innom butikken og kjøper Dagbladet, iskaffi og en saftis før jeg setter meg i grasset og tar inn sommerkvelden. Her er det folk i alle aldre; barn, gravide, kuule unge og noen litt godt voksne (som meg). Det oser fra engangsgriller, det spilles kubbespill, venneflokker har picnic på pledd, posene med ølbokser er ikke få og klinefaktoren er ikke rent liten. Alle koser seg. Koooser seg.

Men så er det bare det at noen helsikes utlendinger i utleieblokka rett ved parken spiller så h... høy hiphopmusikk. For hele parken spiller de hiphopmusikk ut av åpne vinduer. Enten man vil eller ikke må man høre den h... høye hiphopmusikken. Inderst inne har jeg h... lyst til å gå ned og dundre på de åpne vindusrutene og be dem skru ned den h... høye musikken. Det har jeg lyst til. Men jeg er så h... redd for at de skal slå meg ned eller blåse hue av meg. Så jeg gjør ikke det. Jeg tør ikke. Jeg har lyst til å ha hue mitt i behold og ikke risikere å bli invadert med knuste ruter, macheter og slagvåpen i en sen kveldstime. For det kan jo utlendinger finne på å gjøre. Så jeg lar det bli med irritasjonen. Irritasjonen over disse h... utlendingene.

Hvordan kan jeg vite at det er "utlendinger"? Hva er utlendinger? Hvorfor tror jeg utlendinger vil slå meg ned om jeg kritiserer dem? Hvorfor tør jeg ikke si fra? Hvorfor er jeg redd utlendinger i ungdomsgjenger som fester en fin sommerkveld? Utlendinger i herpa utleieleiligheter? Hva er dette slags tanker? Hvor kommer disse smårasistiske holdingene fra? Jeg tar meg selv med buksa nede, jeg liker ikke å vedstå meg disse tankene, jeg vet selvsagt at de fleste utlendinger ikke er sånn, jeg vet med hode mitt at det finnes mange nyanser og at utlendinger flest ikke er som media tidvis presenterer dem, jeg vet og jeg vet og jeg handler ikke etter mine tanker, selvfølgelig handler jeg ikke utfra slike tanker, jeg er da et nyansert menneske som ikke har altfor mange fordommer, jeg har da ikke fordommer, jeg har ikke ford.. Hva sa jeg? Ikke fordommer? Men fordommer, er ikke det nettopp tanker som inneholder en del fakta, blandet opp med en del forutinntatte holdninger og en del svart-hvitt vurderinger? Er det ikke rett og slett fordommer jeg har?

Hendelser som de siste dagers masseslagsmål nører opp om fordommer. Avisenes skriverier om at det daglig kommer 49 nye asylsøkere til Oslo, de fleste av dem uten noen sjans til å få opphold, nører opp under skepsis til om vi i Norge er naive i vår holdning til mennesker fra fremmede land. Ikke til utlendinger fra Sverige og Danmark selvsagt, men til skikkelige utlendinger fra skikkelig fremmede land. Nå er det sånn at jeg helst vil mene at vi i Norge har god plass og at folk fra alle land fritt bør kunne flytte over landegrenser. Forutsatt at de oppfører seg. Oppfører seg slik vi vil. Slik vi i Norge vil at de skal oppføre seg. Slik jeg vil at de skal oppføre seg. Slik at de ikke tapper politiressurser og helsevesenplasser og fengsel og fellesskapskassen. Slik at de ikke bidrar til uro og utrygghet i vårt relativt trygge samfunn. Ikke uro i mitt nabolag. Ikke i min park.

Nå vet jeg ikke lenger hva jeg skal mene.

Tankefull og meningsfrustrert rusler jeg hjem fra parken.

Idet jeg er i ferd med å gå kommer en gjeng norske par; fancy, kjekke, pene, velkledde ungdommer med picnicpledd og vin. De fyrer opp Weber-grillen sin og kobler ipod-en på de aller nyeste ipod-høytalerne. Ut over hele parken dundrer dunkedunkmusikken deres. Det faller meg ikke inn at jeg skal irettesette dem og be dem skru ned den h... dunkedunkemusikken. Selvsagt skal jeg ikke gjøre det.

Litt tolerant må man da kunne være en fin sommerkveld i Oslo... :-)

.

Tv2`s innslag om organdonasjon

"Flere får livet i gave" melder Tv2 i kveldens nyheter.

Ifølge informasjonskonsulent Truls Zimmer i Stiftelsen Organdonasjon er grunnen til at antall organdonasjoner har økt en større velvilje i folket og at folk er mer bevisst på at deres ja kan redde tre-fire liv. Og donorsykehusene har fått bedre rammevilkår for å snakke med pårørende om donasjon. Innslaget finner du her.

Videre forteller Tv2 om 16-årige Andreas som ga liv til fire mennesker fordi familien donerte organ ved hans død. Takket være at familien hadde diskutert organdonasjon rundt middagsbordet kort tid før trafikkulykken som krevde Andreas sitt liv, hadde familien bestemt seg for å si ja til donasjon om noe skulle skje familiemedlemmene.

Andreas sin far har et klart budskap: "Organdonasjon er et skummelt tema, men snakk om det før det inntreffer. Vi vet lite om framtiden alle og enhver".

Innslaget om Andreas finner du her.

Donorkort kan hentes på apoteket eller lastes ned her.

.

Dagens nyhetsbilde

I relativt grell kontrast til hengekøyestolens poesi-idyll melder TV-nyhetene om dramatikk på et asylmottak/transittmottak i Østfold. 40-50 tsjtsjenere skal ha angrepet mottaket med kniver, balltre, macheter og skytevåpen og omlag 20 beboere ble kjørt til sykehus/legevakt. Den yngste bare 11 år gammel. Det synes totalt meningsløst at mennesker som har reist fra uro og usikkerhet skal oppleve noe sånt i "trygge" Norge. Og enda mer uforståelig er det at angrepet ikke skjedde av norske rasister, men av andre asylsøkere/asylanter. En liten bagatell av en konflikt skal ha utløst det som skjedde. Mennesker som lever med stort indre press og stress barker sammen selv om de fleste vel har kommet hit med et ønske om fred og ro, inderst inne. Eller er det kanskje naivt å tro at det er det mennesket har som ønske inderst inne; fred, ro, harmoni, idyll. Jeg vet ikke lenger. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro.

Når to menn kjører rundt i Oslos gater og fyrer av skudd fra luftpistol mot 5 tilfeldige mennesker, da vet jeg heller ikke hva jeg skal tro. Det jeg imidlertid må konstatere, er at landet vårt tydeligvis befolkes av endel mennesker som går rundt som "tikkende bomber" og det gjelder å ikke være på feil sted til feil tid. Bare tanken på dette kan ta nattesøvnen fra enhver.

Disse sakene gir en påminnelse om at det er farlig å leve. Det er farlig å leve. Man kan dø av det.

Dette faktum har medført at endel mennesker i Norges land har tenkt igjennom hva som skal skje om livet brått skulle få en ende. TV 2 kan i dag meddele at rekordmange mennesker har tatt stilling til organdonasjon og at donasjonstallene for første halvår av 2008 har økt med 10-20 %. Det er gjennomført flere organtransplantasjoner dette halvåret enn noen gang før. Dette på tross av at prosentandelen som blir spurt om å gi organ og som sier nei er høyere enn før (30%). 128 potensielle donorer er registrert og 52 av disse er realisert. Det er transplantert 249 organer til 224 mennesker (nyrer kan transplanteres fra levende donor). 16 mennesker fikk nye lunger. Dette gir grunn til håp for de som idag venter på nye organer, og for oss om etterhvert vil komme til det stadiet at transplantasjon er nødvendig for å beholde livet. Samtidig står det fortsatt 27 mennesker på venteliste bare for nye lunger. Behovet er større en tilgangen til organ og mange dør i køen.

Et menneske som donerer sine organer til transplantasjon kan gi liv nytt liv til inntil 5 dødssyke mennesker. Slik kan mening skapes i det meningsløse.

.

Lettvint poesi

Et lite dikt fra i fjor vår gjenspeiler følelsen av idag. Følelsen av å dingle i 30 graders skygge i sommer-Oslo:

I hagen

Jeg henger her og dinler i en hengekøyestol

terrassen den er badet i ettermiddagssol

Ved siden ligger vakre pus

som lever livet sitt i sus og dus

Vi er i vårsol-sommer-rus

Den gule busken blomster fin

i kapp med lillafargede syrin

Et plommetre står hvitt og flott

I bakgrunn vaier vimpelen i rødt og hvitt og blått

Jeg har kaffi og avis og det meste som jeg trenger

Jeg har ipod med musikk som fenger her jeg henger

Det er harmoni og ro

Denne dagen den er god

Det er helg og det er fri

jeg har nok av tid og energi

til å lage ganske enkel,

lettvint poesi

.

Tid, ro, undring

Jeg har gjort etpar forsøk her i bloggen på å skrive noen funderinger om "baby ny i livet", "hvalp som ser nytt", "pusekattens evne til å være, bare være". Fordi jeg har erfart at disse kan tilføre meg noe ved å se tingene i et anderledes perspektiv enn mitt eget.

Karsten Alnæs overgår mine skriveferdigheter. I Aftenpostens kulturdel i dag skriver han i signertspalten "Tid, ro, undring". Han setter noen andre ord på det jeg har forsøkt å beskrive:

"Jeg går tur med en liten jente på 18 måneder, og hver gang, om det er regn eller sol, går det opp for meg at hun står langt nærmere det vesentlige enn meg. Hun søker aldri etter den tapte tid, den som er forsvunnet i fortiden: minnene, nederlagene, triumfene, om det er noen. Hun er her, sterkt tilstede, og ikke halvt fraværende og distrè slik jeg selv og andre sivilisasjonsmennesker kan være. Hun tar seg den tiden hun trenger, stanser på stien, lytter, bøyer seg ned, plukker en stein, stryker en blomst over kronen som om den var en liten hund, haster ikke, tvert imot, tiden vider seg ut, er i lage, i sin fylde, og ikke bare i et kort møte mellom fortidens savn og framtidens lengsel. .. hun skal ingensteds hen... Men hun vet hvem hun er og eier i tillegg forundringens gave. Hvert øyeblikk er et under, hvert minutt er en åpenbaring... Menneskenes dømmesyke, smålighet, løgnaktighet og ondskap aner hun ingenting om. Det livet som myldrer utenfor hennes skog, på kongressene, i mediene, under fotballkampene, enser hun ikke".

Alnæs sier han "selvsagt ikke kan lære noe av en slik sibylle". Men jeg er slett ikke sikkert på at han har rett i det. Selv tror jeg kanskje det er mer å lære her enn i de tjukkest bøker. Mer å lære om livet. Mer å lære om hvordan være i livet. Mer å lære om tid og ro. Og mer å lære om undring.
.

Video

Først så sitter vi rundt bordet
som er dekket uten mat,
plukker boller ut av munnen,
legger dem på tomme fat.

Pappa hopper opp av vannet
nesten som han kunne fly.
Mamma setter sammen fisken
så den blir så god som ny.

Nabohunden står på plenen,
og den trekker inn en bæsj.
Hvem i granskauen har startet
videoen i revers?

(Gustav Lorentzen).

Levende huskelapp

Vel hjemme venter vakre vidunderlige vesenet. Venninne vartet opp i ventetiden og vesenet har nok knapt merket at jeg har vært vekkreist. Vesenet er velsignet fri fra grublinger om fortid og bekymringer for framtid. Det er jeg nesten sikker på. Vesenet bare ER, her og nå. Vesenet er for lat til å jakte, for gammel til å bry seg med nabolagets kattenaboer, for mett til å bekymre seg for neste måltid og for trøtt til å kreve spenning i hverdagen.

Kattevesenet prøver antakelig å lære menneskevesenet noe om det å bare være. Et menneskeliv vil nødvendigvis være adskillig mer komplisert enn kattevesenets tilsynelatende tankeløse tilværelse. Menneskelivet må bestå av mer enn å spise og å sove. Selvsagt må det bestå av mer. Men likevel er det kanskje det vi mennesker stadig må etterstrebe; å være oss bevisst at livet det er her og nå, livet er det som ER, slik det ER, nå.

I dag tror jeg at jeg skal prøve å huske på akkurat det. Å bare være. Være akkurat nå. For jeg har nemlig veldig lett for å glemme akkurat det. Jeg har så mye lettere for å være i framtiden; i bekymringene, i spekulasjonene, i usikkerheten. I det som ligger foran. I det jeg tror ligger foran. I det som kanskje aldri kommer.

Jeg tror jeg skal la kattevesenet gå rundt her som en levende huskelapp for meg. En huskelapp om å være. Være i livet slik det er. Akkurat nå. Være i det livet jeg har. Det livet jeg har, akkurat nå. Det er antakelig det eneste livet jeg har.

Viss kattevesenet har ni liv, så er det kanskje forståelig at det tar seg tid til å sløve seg igjennom ett av dem. Uansett er nok vesenet mer enn fornøyd med at det, ved sin blotte eksistens, har fått sitt matmormenneskevesen til å spinne opp alt dette hverdagsvisdomsvåset på en sløv feriedag...

.

Gløtt av sol

Det var noen gløtt av sol
i ferien min.

Og mye ruskevær med god tid til å lese reisebeskrivelser av Jan Zahl (fra Sør-Amerika - Sommerfulgeffekter)og Espen Olafson /Per Arne Dahl(fra tsunamien i Thailand - hva skal vi med stjerner nå?).

Reisebeskrivelser som fikk min egen sommerferie-ekspedisjon til trygg hytte i fredfulle omgivelser til å framstå som en svært komfortabel affære. Vel hjemme er jeg glad for å være vel hjemme. Med disse bøkene friskt i minne er akkurat det ingen selvfølgelighet. Å være vel hjemme.

.

Sommer = ferie = ekspedisjon

I en skikkelig sommer skal det være en ferie. Det er på en måte ferie som gjør sommeren til sommer. Og ferie innebærer som regel en reise bort fra hjemmet, i en eller annen variant. Så i år ville også jeg ha en skikkelig sommer. Med en skikkelig ferie. Borte hjemmefra.

Det er bare det at for et "persilleblad" som meg så innebærer enhver liten forandring fra dagliglivets lune rede at en masse ting må planlegges, foreberedes og klargjøres. Det blir som en hel liten høyfjellsekspedisjon hvor forhåndsregeler og forsikringer må foreligge i forkant. Så ikke unødige problemer oppstår underveis.

For det er mange problemer som kan oppstå underveis for en svekling med lite krefter, nok med smerter, begrenset lungekapasitet og stor infeksjonsrisiko. Det kan bli for varmt, og da konker kroppen ut med svimmelhet og hjerteforstyrrelser. Det kan bli for kaldt, og da blomstrer infeksjonene opp. Når infeksjonene blomstrer må blodprøver sjekkes, leger konsulteres, antibiotikabehandling iverksettes, medisiner skaffes tilveie og i verste fall krevs sykehusinnleggelse. Noe som ikke er særlig ønskelig midt i en ferie. Eller på en ferieekspedisjon. Trekk er livsfarlig, solsteik er identisk med migrene og oppkast, for lite søvn setter systemet ut av spill, for lite mat gir komatendenser, for mye sitting gir eksplosiv hodepine osv osv. Og faktisk så er ingen av disse tingene "overforsiktighet", det er dyrekjøpt erfaring fra mang en mislykket utfart. Og når marginene er små i utgangspunktet, ja da er det bare å gjøre flest mulig forsøk på å helgardere seg.

Jeg starter forberedelsene en ukes tid i forkant av reisen. Jeg kan ikke ta sjansen på å røske sammen noen pakkenellikker dagen før, for dagen før er jeg kanskje elendig i form. Og er jeg elendig i form har jeg ikke pust til å pakke mer enn etpar plagg om gangen og ikke hode til å regne ut alle medisinene som skal med.Og jeg orker iallefall ikke vanne planter og handle mat til katta eller pakke sammen nyvasket tøy. Så i dagesvis spretter jeg opp og ned av sofaen; finner fram en ting, slenger meg utmattet ned, så opp etter en ting til osv osv. Roen blir borte og stressnivået stiger. For ting som i tidligere friskere tider ble tatt på sparket og ordnet på en halvtime.

Så jeg pakker ett plagg nå og ett plagg da. Medisinene telles opp og krysses ut på skjema (minst 15 sorter i varierende antall daglig i inntil 14 dager, det blir et regnestykke utav det). Lapper skrives og henges opp her og der. For når det er mye å huske på på en gang for en tildels oksygenmanglende CF-kropp, da går ting i surr og glemmes mer enn vanlig er. Husk mobillader. Husk inhalasjonsapparatet. Husk Pulmzyme som må tas direkte fra kjøleskap. Husk reserveresepter. Husk solhatt. Solbriller. Nakkepute. Ulltrøyer. Sov-i-ro. Gode sko til ute, inne, varmt, kaldt. Husk å huske.. Osv osv.

Så kommer dagen for avreise. Jeg har sovet dårlig på forhånd, søvnen liker ikke så mye styr. Jeg er nesten utslitt. Kattepass er organisert, uteplantene er vannet, søppla tømt osv, alle disse tingene som alle må gjøre før en ferie men som er rimelig mye mer slitsomt for en som er syk. Kofferten er smekk full selv om jeg bare skal på en halvannenukes ferie til familie. Ryggsekken med i-tilfelle-lungtett-oksygen må med. Og så trillekofferten som skal med på flyet. For det er nemlig litt av hvert som må med på flyet. Selv om det er 31 grader ute må jeg ha med sokker, ytterjakke og et godt skjerf. For det kan nemlig bli svært kaldt ombord på fly. Og det kan også bli svært varmt ombord på fly. Så et kjøleelement i minikjølebag er råsmart å ha med. Så ikke hjertet springer løpsk. Og så drikke. Og medisiner for reisen. Og matpakke i tilfelle forsinkelser. Alt for å unngå å bli dårlig fra starten av.

I det jeg låser meg ut døren hjemme tenker jeg i mitt stille sinn; ALDRI MER.
Men jeg vet at når jeg kommer fram, så syns jeg nok det var verd det. Iallefall håper jeg at jeg vil synes det. Når jeg er tilbake. Og skal pakke opp igjen alt pikkpakket. Ekspedisjonspikkpakket.

Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte over det hele. Jeg tror jeg velger å le. Og fortsetter å dra på ferier. Så det blir skikkelig sommer. Jeg syns jeg har hørt noe om "sol inne, sol ute, sol i hjerte, sol i sinne". Jeg tror jeg velger å tro på det. Tro på sol, bare sol.

(Obs: husket jeg å huske at jeg måtte huske gebisset? ... :-) ).
.

Sommer !

I fjor sommer satt jeg inne absolutt hele sommeren. Jeg var tett og tung og klarte ingenting og var hele tiden så ustabil iht. infeksjoner at ryggsekken sto pakket klar i tilfelle innleggelse nesten hver dag. Det var inn og ut på poliklinikk etpar ganger i uka og innleggelse midt i sommervarmen. Folk dro på ferie og folk kom fra ferie, og hjemme satt jeg. Det var en ekstrem tung sommer og batteriene var tommere etter ferien enn før. Når andre klagde over dårlig vær, tenkte jeg at de har tross alt vært ute, de har tross alt hatt ferie.

I år er ting heldigvis anderledes. Jeg er noe mer stabil og kan gjøre små sosiale ting og til og med reise litt. Jeg får mulighet til å lade batterier litt og oppleve litt sommer. Tross redusert kapasitet og kropp stinn av antibiotika så er jeg iallefall på beina. Når livet har fart så røft med meg som det har gjort i det siste halvannet året, ja da er det slett ingen selvfølge. Å være på beina. Å være oppe. Å være ute. Å være i sommeren. Ingen selvfølge å være i sommeren.
.

"Den sosiale medisinen"

Den sosiale medisinen fåes ikke på resept på apoteket.
Den kan ikke hentes ut fra Ullevål.

Jeg tror at den sosiale medisinen er den medisinen som holder meg i live. Den medisinen som gjør meg aller best. Best effekt har den når den kombineres med andre effektive medisiner av mer kjemisk karakter. Den sosiale medisinen alene er ikke nok til å holde meg frisk. Men den hjelper på. Jeg trenger den sosiale medisinen like mye som jeg trenger alle de andre medisinene jeg tar. Og den sosiale medisinen har nesten aldri bivirkninger av negativ karakter.

Jeg tror jeg er avhengig av den sosiale medisinen. Derfor klarer jeg om og om igjen å gjøre nesten hvasomhelst for å få i meg denne medisinen. Kroppen presses gang på gang til det ytterste for å skaffe seg denne medisinen. Den sosiale medisinen er "dopet" i livet mitt som hjelper til å holde tankene på avstand når det trengs og som "speeder" meg opp når det treng.

Jeg må vel rett og slett sies å være en "sosial-medisin-narkoman".

Ps. Medisinen er legal og rimelig og "dealere" ellere "langerer" finnes rundt hvert hjørne. Faren for avhenginghet er stor, men risikoen for misbruk er minimal. Toksisk dose er ukjent.

(Begrepet "den sosiale medisinen" er det søstera mi som har funnet på. Begrepet "sosial-medisin-narkoman" tar jeg selv ansvaret for. Min avdøde venn forfatter Nils Fredrik Nielsen hadde en litt annen vri på det hele; han syns noen burde lage en antidepresjonspille som het "Gløttasol")
.

Finn et strå og træ dæm på

Se hva som har dukket opp her i min lille hage i tjukkeste indre Oslo Øst!

Om kapp med vakre sommerblomster innkjøpt fra sommerblomsterbutikker og sommerdrevne oppdrettsgartnerier står de her og lyser rødt, helt av seg selv og utav ingenting!

Nå gjelder det bare å finne et strå å træ dom på..

Og ta med hematt og leve lykkelig med sukker på..

.

Gjerne sammen med et glass hvitvin eller en iskald øl.

Det er SOMMER !

.

"Sommer kommer, sommer kommer, sol og regn og latter og vind, sol og vind og latter ha ha ha latter ha ha ha"osv sier visa. Det er bare det at det er slett ingen regelrimsannhet i denne visa. Det er ingen selvfølge at sommer kommer. Eller sol og regn og vind. Eller latter. Det er kun en viseregelrimsannhet. Den virkelige sannheten er at hver eneste dag er en gave og en ny mulighet. Med eller uten sol og latter. Det er disse dagene man skal finne et strå å træ på, og sukre etter aller beste evne.

.

Gjerne sammen med et glass hvitvin eller en iskald øl...

.

En sang til motet

Jeg har tidligere referert til en sang jeg liker om mot.
Her kan du høre den om du vil.

Her er en song til modet
den er til alla dom
som vågar tro på morgondagen
fast natten er så long

Til alla som vågar lengta
til nått dom aldri sett

http://www.youtube.com/watch?v=t28oDzVhQw8

(En song til modet av Mikael Wiehe)

.

Deg, som du er nå

Verdifull

den summen
du er blitt
gjennom all din
menneskelige
erfaring
og gjennom
livets furer

den summen
er det
som gjør deg
verdifull

ikke drømmene
om hva
du kunne
ha blitt
eller burde være
og aldri
ble

men DEG
som du er nå

slik
er du
verdifull

(Tove Houck)

Bursdagsfeiring

Noen ganger blir til og med en ordrik dame som meg tom for ord.
Og det er jeg nå.

Jeg har hatt tidenes flotteste helg; en helt fantastisk feiring av 45-års dagen min. En "once in a lifetime" opplevelse. Rett og slett.

Hjertelig hjertelig takk til dere som feiret meg.
Nå har jeg mange lauvbær å hvile på, nå...
Og mange buketter å nyte i hjerte og sinn.

Tulipaner

når dagen
er
fargeløs og tung
samler
jeg
hver
god
opplevelse
og får
en bukett
fargerike tulipaner

(Tove Houck)
.

Ikea kjøkken - endelig ferdig!

Det ser så forbaska enkelt ut når det hele er fikst og ferdig. Men jeg er fornøyd! Leiligheten ble mye luftigere og større. Verd alt strevet. Så da går staffettpinnen herved videre til neste som vil pusse opp kjøkken. Det blir garantert mer jobb enn du tror! Og TTT (ting tar tid). Noe som glemmes når resultatet er på plass.
.

Ikea kjøkken - føljetong del 7

Etter at kjøkkeninnredningen ble levert fra Ikea og manglende deler skaffet tilveie, har saken vært som følger:


Firmaet AFK starta på jobben 19.mai. De var positive til å samordne alle fagfolk og nøkler osv siden jeg ikke kunne bo i leiligheten og ordne nøkkeloverleveringer selv pga sykdom. Altså en positiv start på det hele.


Snekkeren brukte 9 dager i stedet for 2,5 på jobben. Det kom lovnader om ferdigstillelse 6 dager. Konsekvensen for meg var at jeg måtte ha nedvasking av leiligheten 2 ganger, dra med taxi på perm fra sykehuset, orden med folk som kunne ta inn katten og mye mye mer styr.


Snekkeren mente at oppmålingsmannen hadde gjort en altfor dårlig jobb og feilstipulert arbeidet her. Og at alt materiellet jeg selv hadde måttet skaffe tilveie på oppmålingsmannens ordre (i sene kveldstimer på Ikea med stasjonsvogn og takgrind), ikke trengtes.


Altså sto jeg igjen med et lass med overskuddsting som må returneres fra Ikea. Pluss endel småfeil på selve monteringen av kjøkkenet. Noe snekkeren lovte å ordne opp i. For 2 uker siden.


Snekkerer 1 ble syk og snekker 2 måtte overta. Han mente snekker 1 hadde gjort en dårlig jobb og skyldte på han for at det dro ut i tid å få alt ferdig.


Endel småguffne ting hadde også skjedd, så som verandadør som var forlatt ulåst, service som var knust osv. Jeg skrev en mail til firmaet AFK om hele saken, nøkternt og uten klage.


Da reagerte AFK. De sendte en mann ut hit. Han sa rett ut at dette var for dårlig, at han ikke kunne forklare eller forsvare det som hadde skjedd. Han ville rydde opp i manglene på kjøkkenet, levere alt overskuddsmateriell tilbake til Ikea gratis for meg og betale for knust service. Og kompensere for tort og svie. Han slo av 20 prosent av hele regninga! Altså noen tusenlapper. Det syns jeg var fair gjort av firmaet! De har hatt arbeidsfolk som ikke har gjort jobben sin, og det tar firmaet tak i. De prøver å ordne opp så jeg som kunde blir fornøyd, og det syns jeg er seriøst gjort. Det skal de ha.


Så idag kom ny snekker 3 og tok med seg et helt lite flyttelass tilbake til Ikea. Så skal snekker 4 komme i morgen og montere opp skapene som er feil, og fuge litt hist og pist. Da er det nøyaktig en måned siden firmaet begynte på jobben her og det har vært 9 forskjellige arbeidsfolk i huset.
Men det ordner seg nok til slutt. Og bra blir det. Om en stund er alt styret glemt. Forhåpentligvis.


Om jeg har hørt noe fra Ikea ang. mailen jeg sendte og papirene kundeservice på Ikea faxet over til hovedkontoret? NIX. Ikke et ord. Og jeg kommer heller ikke til å ha ork og krefter til å forfølge saken.

Jeg konstaterer at Ikea er billig, men thats it. Og jeg er ikke sikker på om jeg kommer til å være billigdustekunde flere ganger. Bestemtdustebilligkunde. Jeg tviler igrunnen litt på det, faktisk..

,

45 ÅR

I disse dager fyller jeg 45 år. Noe jeg syns er verd en refleksjon og en feiring.

For en CF-er diagnostisert 8 år gammel i 1971, er det en svært lite selvfølgelig ting å oppnå 45 års levetid. Da jeg fikk diagnosen var CF en barnesykdom med kort forventet levetid. Det lå i kortene at jeg ikke kunne forventes å oppnå voksenalder. Jeg var så heldig at jeg visste at det fantes en voksen som hadde CF, nemlig min søster som da var 26 år. Hun hadde ikke vært så syk som meg gjennom barndommen, og hun hadde 2 barn. Pga henne kunne jeg "lukke ørene" for det jeg nok mer eller mindre forsto om prognosen for denne sykdommen; kunne hun bli voksen, kunne jeg.

Noe jeg altså har blitt. Jeg har blitt så gammel at jeg faktisk har hatt et helt voksenliv. Jeg har vært heldig. Jeg har kjent veldig mange unge mennesker som har dødd av CF opp gjennom årene. Jeg kan ikke si at jeg har gjort noe spesielt riktig eller klokt for å bli så gammel. Jeg tror det skyldes hell og god genmutasjon og svært sterke gener. Folk i foreldregenerasjonen min blir steingamle, og ukrutt forgår ikke så lett.

Jeg kan ikke si at Cf-livet har vært noen dans på roser. Det har vært mye slit og bekymring og plager. Men det har også vært gode dager, gode opplevelser, gode perioder. Jeg tenker at livet mitt ikke har vært verken bedre eller dårligere enn mange andre sitt liv. Mange har hatt bedre liv enn mitt, men noen har også hatt verre liv. I min alder har de fleste opplevd medgang og motgang. Så også jeg. Selv om de siste årene har vært relativt barske, så har jeg tross alt klart meg og klamret meg fast til livet.

Og det er jeg faktisk ganske stolt av. Jeg er både takknemlig og ydmyk for at jeg har klart det. Jeg vil tillegge mye av æren for at jeg har klart det til venner, familie, kollegaer og CF-venner som har støttet meg, heiet på meg, hjulpet meg og stått last og brast sammen med meg gjennom mang en krise. Og det er liten grunn til å tro at ikke også tiden som ligger foran vil kreve mye både av meg og mine omgivelser. Desverre blir ikke CF bedre etter som årene går, medmindre en tryllestav eller en mirakelkur dukker opp..

Men NÅ er det tiden for å glede seg og feire. SKÅL!

.

Tøtsj av letthet

Du lurer kanskje på hvorfor jeg har dette plutselige fokuset på tilværelsens vakkerhet?

Det skal jeg fortelle deg.

Det er fordi vettskremtfølelsen fra det hospitalhvite sitter hardt igjen i kropp og sinn. Jeg er fortsatt blendet. Så jeg må gi øynene andre inntrykk. Hjerte og sjel må fylles opp med farger så det hvite kan bli mer og mer borte. Så jeg glemmer det, så lenge jeg kan.

Jeg viser altså en strategi et menneske kan bruke til å komme seg opp igjen på etter en skikkelig knekk.

En teknikk/metode/måte. Nemlig å fokusere. Se. Lete. Lete etter det som til enhver tid finnes i omgivelsene som det kan være mulig å hente noe utav. Se etter det, og stenge alt annet ute. Og si ja takk til det som byr seg. Rett og slett si ja og åpne opp for alt som kan gjøre godt. Bevisst. Gjøre godt.

Noen ganger er denne strategien altfor banal og lettvint, noen ganger er det ikke mulig å gjøre tilværelsen så enkel. Men noen ganger, noen ganger fungerer det faktisk.

Når jeg lukker alle hospitalhvite tanker ute og bare fokuserer, da er det ikke så aller verst å kjenne sola varme på terassen. Høre pinnsvinet rasle i buskene, spise en kroneis i parken. Besøke en vakker hage. Ta fine bilder. Få med noen rabarbrastilker hjem. La humla suse. Snuse på lubne babykinn og kjenne hvalpetenner slite i buksebeinet. Spise reker. Drømme om å ta et bad i sjøen. Tenke på at sommeren ligger foran. Tenke på at det faktisk kom en sommer.

Og krysse fingrene for at sansene fortsetter å være innstilt på å suge inn tilværelsen med et ørlite tøtjs av letthet.

.

Valmuevakkert

Vennskap
Varme

Vann
Vaniljeis

Vannliljer

Vennlighet


Valmuer

Vinterfjernt
Vidunderlig


Valmuevakkert.

BZZZZ...

BZZZZZZ...

Se nøye

Ser du bien? Klikk på bildet, så ser du bedre..

















SE NØYE skal du øyne det store i det små, sier visdomsordet. Eller se nøye skal du øyne det små i det store, kanskje?

Som her, blomsten og bien.. Uten bien ingen blomst, faktisk.

Neida, det er ikke blomster og bier og mann og kvinne og ekteskap og denslags jeg vil hinte til (selv om det kunne passet med et slikt innlegg etter den historiske forgårsdagen hvor kjønnsnøytralt ekteskap ble innført i Norge). Jes sikter heller ikke til dagsaktuelle Åslaug Hagas klage over at detaljer i privatlivet nå blåses opp og fokuseres til svære saker i media. Jeg vil enkelt og greit fram til en helt enkel refleksjon; at uten denne lille nesten usynlige bias utrettelige arbeid i det små, ville det ikke være mulig å nyte disse vakre valmuene i all sin prakt. Valmuene i det nydelige beddet i den store hagen ved det nydelige vannet med de flotte trærne og den søte andungeflokken og den hissige huggormen osv osv. Det lille har sin plass i det store. Og som blomster, så mennesker. Noen kan blomstre, noen jobbe. Noen er synlige, andre mer i bakgrunnen. Noen er fargerike, andre grå. Noen er store, noen er små. Alle har sin plass. Alle er viktige. Alle er en del av et helhetsbilde. Hører til i en helhet. Enten det føles sånn eller ikke. Slik tror jeg at det er. At det finnes en helhet, selv om den ikke alltid kan sees fra ethvert ståsted.

Og noen ganger er det greit å sette fokus på at det er sånn det er.
Sånn det er når microperspektivet er stillt inn for å lete, se, fokusere.
.

Ny i livet II. Ser. Ser smittsomt.

Denne uka har gitt meg flere påminnelser om å se med nye øyne,
se nytt, se ting fra en som er ny i livet sitt ståsted.
Herlige hvalpen hjalp også til det.

Jeg skal ikke filosofere eller seriøsisere så mye mer ut av dette.

Enkelt og greit sagt har det vært befriende og herlig å kjenne hvalpebitt og babyhud og entusiastiske blikk som ser nyskjerrig og smittsomt på alt som skjer.


En letthet som veier opp for livets hospitalhvite alvor.
.

Ny i livet. Ser. Ser smittsomt.

Lille babyjenta titter og ser
med krystallklare, vidåpne øyne.

Vidunderlig vakker,
ny i livet!

Nye klare blikk, nye øyeblikk, nye observasjoner, nye vinkler, nye ting å se. Se alt med nye øyne. Mulighetenes øyne, øyne som ser nytt for aller første gang.

Som ser smittsomt nytt på livet.
Ser smittsomt nytt.

.

Skimter himmel

Hjemme. Ute. Fri.

Kontrasten mellom det likkistehvite Hospitalet og fargerike Botanisk Hage er stor.

Glad er jeg som kan få gå fra det hvite til det fargerike, og ikke bare omvendt.

For dette er jeg svært takknemlig akkurat nå. Svært takknemlig nå.

Mer hvitt. Hvitt hospital. Hvit hvile.

Jeg har en nokså særegen evne til å karre meg opp etter knekker og nedturer. Når jeg klarer dette så er det nesten alltid fordi noen gode hjelpere trår til. Ikke helsevesenhjelpere, men venner og familie som skjønner når det virkelig gjelder, som forstår når motet henger i en tynn tråd og alle gode krefter må mobiliseres til dyst. Nå har jeg enda en gang fått hjelp av krefter utenfor meg, slik at vi tilsammen har fått stablet meg på beina igjen.

I helga fikk jeg komme hjem fra det hvite alvoret i hvit hospitalseng til hvit hvile i nytt hvitt kjøkken med plass og luft og ro og orden. Min søster har gjort en kjempejobb med å få ting i orden her. Alt kjennes bedre, tross et hode som verker på spreng av bivirkninger fra rett-i-blodet-medisinene jeg fortsatt står på.


Hva som gikk så galt på sykehuset denne gangen? Det var at den litt lite "A4"-CFeren meg ikke passet helt inn i legenes tradisjonelle behandlingsrutine, at jeg trengter endel medisiner for å døyve bivirkninger av en intravenøskur som faktisk virker bra på lungene, selv om den er beintøff å gjennomføre. At legene måtte ta noen "ukonvensjonelle" medikamentvalg som ikke er vanlige. Og at det brukes "mot" meg, til å gjøre meg til en "komplisert" pasisent for dem, I alle år har jeg vært en slik "komplisert" og "vanskelig" pasient. Fordi jeg aldri har passet inn i noe A4-mønster for en typisk CFer. Jeg har f.eks. vært godt i hold og ikke tynn i alle år, jeg har ikke trent men heller jobbet masse, jeg er mye slapp og trøtt og det skal man ikke være, jeg har migrene, nakkeprolapser, operasjoner og mange tilleggsplager, noe som ikke lungelegene kan så mye om. Jeg har blitt kvitt bakterier det ikke skulle være mulig å bli kvitt. Og jeg tåler ikke to intravenøstyper samtidig, noe de fleste CFere blir superpigge av, osv osv osv.

Jeg er så inderlig lei av å være "vanskelig", ikke en "standardpasient", ikke "typisk", osv. Alltid er det noe spesielt med meg, noe som ikke stemmer med skjemaet. Helt fra starten av har det vært slik. Hadde jeg vært standard, typisk, vanlig osv., hadde jeg faktisk neppe vært i live idag. Det "normale" for en nydiagnostisert CF-jentunge på slutten av 60-tallet var at hun skulle dø før oppnådd voksenalder. Nå er jeg snart 45 år. Det "utypiske" og "ustandariserte" har blitt min redning. Men også min skjebne. Min skjebne når leger ikke ser en slik "utypiskhet" som en utfordring, men som et kompliserende problem som er brysomt for dem å forholde seg til. Brysomt fordi det krever tankevirksomhet, innsikt, historikunnskap, ukonvensjonellhet, hjerne, hjerte og tid, Det er når det blir brysomt at vi ender på kollisjonskurs. Det er da det blir vanskelig å være meg. Når problemfokusering og prinsipper og manglende vilje til å konferere med andre fagesksperter overtar for å finne gode, individuelle og funksjonelle løsninger. Det er da det hospitalhvite blender meg. Det er da det hospitalhvite tar pusten fra meg. Det er da jeg må hente tak i min egen verdighet for å ikke miste meg selv. Hente tak i vissheten om at jeg har klart meg "mot alle odds" i 45 hele år nettopp fordi jeg har tatt ansvar for meg selv, bygget opp solid kunnskap om min egen helse og min egen kropp, stolt på min egen sykdomsinnsikt, min egen intuisjon og min egen viljestyrke. Det er da jeg må stole aller mest på meg selv. Stole på meg selv. Enten det passer inn eller det ikke passer inn.

Så enkelt og så vanskelig er det å være pasient i en hospitalhvit sykehusverden. I en verden hvor fargene fra det virkelige liv har liten eller ingen plass.
.

Hvitt alvor

Jeg har tidligere skrevet om å bli borte i det hvite. Det hospitalhvite. Om hvite tanker som kommer til meg i det hospitalhvite (I-en-sal-på-hospitalet-tanker 3.februar 2008). Likkistehvite tanker. Nå er jeg igjen i det hvite. I det hvite hvor jeg blir et nummer i rekken, en hvitkledd i en hvit seng i et hvitt rom. Et rom hvor det egner seg best å "hviske". Hviske så ikke personen i det hvite blir tydelig. Være stille, snill, anonym, grei, kjekk, medgjørlig. Være en pasient som "alle andre". Slik en pasient skal være. Tålmodig, takknemlig og hengiven. Hengiven til fagfolk som vet best. Pasienter som ikke syns at fagfolk alltid vet best passer ikke inn. Slike pasienter blir brysomme. Slike pasienter må legene vise at det er de som vet best overfor. At det er de som bestemmer. At det er de som har makten. At pasienten for enhver pris ikke har makt.

Slik blir det en kamp om makten. Makt. Avmakt. Selvsagt er det jeg som besitter avmakten. Selvsagt skjønner jeg at det er legene som bestemmer og som har ansvaret for behandlingen. Men det er jeg som kjenner meg, mitt liv, mine erfaringer, min historie, min kropp, mine reaksjoner. Det er jeg som eier meg. Som kjenner meg. Jeg har levd med min sykdom i 45 år, lenge lenge lenger enn de har vært leger. Om de prøver så mye de kan å "eie meg" for etpar uker, så er det jeg som skal leve igjennom dette. Som skal gå videre. Som skal bli pasient igjen. Og igjen. Som skal utsettes for nye leger som vet best, igjen og igjen. Utsettes for nye turnuskandidater, nye overleger, nye meninger, nye eksperiment, nye smerter, nye lidelser.

Derfor slutter jeg ikke å kjempe for min verdighet. Min rett til å få informasjon, få medbestemme, bli hørt. Pasientrettighetslover gir rett til slikt. Men det er ingen selvsagt ting i det virkelige liv innenfor hospitalets hvite vegger.

Fragmenter fra de siste dagene: sluserom hvor vindu og dører ikke kan stå åpne, hermetisk rom, sol som skinner ute, medisinposer på stativer, sprøyter, blodstikkedamer som prøver og bommer og prøver igjen, leger som mener ditt og leger som mener datt, medikamenter som føres inn og ut og inn igjen i kurver, nattbord som flyter over av sykehusting, tårer, tv, sykepleiere som ønsker å gjøre det beste, korridorer med tynne gamle pasienter i vinrøde morgenkåper med rullatorer, oksygenstativ og røykehunger, biolamelk, tørre brødskiver og slapp halvlunken fisk, dette skal gjøre meg friskere men gjør meg også psykere, jeg må ut, jeg får dra hjem på luftetur, siste visittlegen sier det er best å komme seg ut litt for det er farlig å være på sykehus for man kan bli syk av det, spesielt CF-pasienter kan bli syke av det (??), det var jammen det jeg trengte å høre nå, så jeg drar hjem, hjem til Ikeakjøkken og snekkersurr og pusekatt og grønn hage. Hjem, hvor jeg er meg og ingen bestemmer noe som helst over meg og jeg kan hente meg tilbake til det som er meg, det som er fargerikt, det som er bak, bak det hvite, bak likkistetankene, bak det psyke, til det som kan hente meg tilbake til livet.
.

Hva skjer ?

Mine faste lesere lurer kanskje på om kjøkkenet er ferdig. Det er det nesten. Det har blitt forsinkelser med håndtverkere som seg hør og bør, men innenfor akseptable rammer. Jeg har vært hjemme og inspisert det hele og det har blitt fint og lyst og helt sikkert verd styret, når jeg får det hele litt på avstand. Og det gjør jeg nok, for nå er det hospital og rett-i-blodet-medisiner i nesten to uker. Da blir det mer enn nok tid til andre tanker. I en sal på hospitalet-tanker. Som forhåpentlig gjør meg frisk nok til å kunne nyte kjøkken og hage og sommer når jeg kommer hjem.
.

Antall organdonasjoner skal økes

I kjølevannet av TV-dokumentaren "I kø for livet" som gikk som Dokument 2 i fjor, (og som vant Gullruten for beste dokumentarprogram nylig), ble det satt ned et hurtigarbeidende utvalg av Helse- og omsorgsdirektoratet. Utvalgets rapport ble i går overlevert til statsråd Sylvia Brustad. Her framkomme dete at regjeringens mål er å oppnå en økning i organdonasjoner på 50% fra 2007.

Dette må sies å være en svært gledelig nyhet for alle som er berørt av organdonasjon og tranplantasjonsproblematikk. For meg selv kan det bety at når jeg havner på en venteliste for lungetransplantasjon, kan det være flere organ tilgjengelige og dermed bli kortere ventetid, med de mulighetene det gir for å faktisk kunne få nye organer i tide.


Innslaget fra TV-Norge ser du her: http://desk.tvnorge.no/Aktuelt/Nyheter/4654168


Jeg takker Truls Zimmer for hans store engasjement for å gi donasjonssaken et ansikt og en historie på en saklig og informativ og sterk måte!

Jeg oppfordrer alle lesere til å tenke igjennom sin holdning til organdonasjon. Om du ikke har donorkort så finner du det her

Spesielt interesserte kan lese rapporten her. Her finner du en oversikt over foreslåtte tiltak for å øke antall organdonasjoner.
.

På Ski

Jeg er på Ski.

Ikke på skikkelige ski altså, selv om været på 17.mai nesten kunne ha tillatt det. På Ski har jeg søkt husly mens kjøkkenopppussingen pågår hjemme hos meg selv. Jeg krysser fingre og håper alt går etter planen så jeg kan skåle i champanje hjemme hos meg selv i helgen. Ikke skåle for Ikea altså, men for meg selv og gode hjelpere som på tross av Ikea har klart å dra dette prosjektet i gang. Jeg gir ikke opp Ikea. Ikke før jeg har fått et akseptabelt svar på min klage til dem. Før det gir jeg ikke opp Ikea. De skal ikke slippe så lett som å bare overse en klagemail og en fax fra kundeservice samt flere purringer.

Føljetongene fortsetter her på bloggen min til skrekk og advarsel for alle som ikke er friske, sterke, nevenyttige, arbeidsvillige OG eiere av en romslig stasjonsvogn.

I mellomtiden prøver Jesper og jeg å slappe av og kurere overanstrengelseshodepinen her på Ski.
.

Ikea - føljetong 6

Et hurra skal Ikea ha: de klarte faktisk å levere kjøkkenet hjem her til avtalt tid!

At Ikea (eller Posten eller ettellerannet firma) plukker varene ut fra et lager i Sverige, kjører det hjem og bærer alt inn i stua; det var verd hver eneste krone.

Så gjenstår det bare å se om alt det jeg har bestilt faktisk finnes i de papphaugene som ligger rundt omkring her i huset nå... Jeg har vel hørt etpar historier om skruer som mangler osv. ..

Om jeg har fått noe svar på klagen jeg sendte til Ikeas kontor for kundebehandling for 3 dager siden ? NIX

.

Jesper har blitt rikskjendis !

I dag ble kattehistorien min lest opp i radioen på NRKs "Postkort fra livet" !

Den var skikkelig kult lest opp.
Dette var artig!


Syns jeg, da. Jesper tar det hele med knusende ro uten å trekke på så mye som et eneste værhår.

Historien hører du her:
http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/367428

.

Ikea - føljetong 5

Etter at AFK (firmaet som Ikea anbefaler) oppdaga at det på kjøkkenbestillingen fra Ikea ikke er samsvar mellom tegningene og ordrelista som Ikea-ansatt har satt opp, er det bare å sette nesa mot Ikea idag igjen, nå for 8.gang i anledning kjøkken. Den forhåndsbestillte ordren kommer fra Sverige i morgen, og da bør også resten av det som mangler være i hus. Det mangler 4 kolli hvorav 1 av dem er en tung benkeplate på 246 cm. Det er for sent å få gjort endringer i den ordren. Tiden begynner å renne ut før opppussingen starter på fredag.

Hva vil Ikea gjøre med dette? Etter å ha brukt etpar timer i telefonen for å komme igjennom til varhuset, oppnådde jeg kun å få en mailadresse som jeg kunne sende en klage til. Så har jeg skrevet og dokumentert og argunmetert i lang klagemail til ettellerannet hovedkontor. Uten å få ikke fått noe svar tilbake, foreløbig.

Mine utrolig eksepsjonelt greie hjelpsomme venner fra Ski stiller med stasjonsvogn. Jeg stiller meg i kø hos kjøkkenpersonalet i kjøkkenavdelingen. Altså for 8.gang. En kjøkkendame sier at de kan ikke gjøre noe med dette nå, at jeg må ta det med hovedkontoret. Hun henviser meg til informasjonen for å få ordreliste på de tingene som mangler. Og anbefaler meg å ta saken opp med kundeservise ved bytte/retur skranken. Etter litt kø til informasjonen får jeg ordrelista, etter å ha gjentatt hva saken gjelder og blitt henvist videre til kundeservice. Vi plukker varene vi skal ha, betaler og jeg stiller meg i kø hos kundeservice. 3. gangs forklaring av saken gir kanskje resultater? Kundeservice kan ikke gjøre noe for å få f.eks ordnet med hjemtransport av disse 4 kolliene som mangler. For det må gå gjennom hovedkontoret. Og der må det først lages saksnummer og registreres og det kan ta noen dager. Jeg har jo allerede sendt en mail, men jeg gir alle papirene til kundemannen og han faxer og ordner og skal visstnok sende alt videre til hovedkontoret om igjen. Som er de som skal vurdere hva de vil gjøre. For det har ikke han noe med. Akkurat som han i informasjonen ikke hadde noe med det. Eller dama i kjøkkenavdelingen.

Så blir det spennende da, hva Ikea hovedkontor vil gjøre. Gjøre med at tegninger lagret med passord og brukernavn har vært sporløst forsvunnet fra datasystemet deres 5 ganger. Med at jeg har brukt 1 time i kø hver av disse 5 gangene, og ca. 5 timer med å få tegnet om igjen.
Med at vi idag var 3 mennesker som jobbet på spreng i 2,5 time for å få gjort det vi skulle for å få bestillingen komplett så varene faktisk er i mitt hus før arbeidsfolkene kommer. Med at vennene mine har kjørt tur-retur Ski med stasjonsvogn og båret inn og ut for meg? Båret kolli på 246 cm pluss 4 andre kolli ? Med at jeg må få transportert tilbake feilbestilt benkeplate på 186 cm ?

Det blir spennende å se. Se om de har noe som heter beklagelse og kompensasjon i sitt system.

Akkurat nå sier jeg ikke lengre "Ikea, jeg kommer tilbake". Jeg sier at jeg håper det er leeeenge til jeg skal tilbake til Ikea.

Forøvrig gikk det som smurt å få kjøpt og frakta i hus varmtvannsbereder, oppvaskkum, blandebatteri, malingsutstyr, fliser, fliselim, fugemasse og silikon. Fra andre butikker på Alnabru som faktisk har service. At klokka ble 23.30 før vi var tilbake her, og minst 00.15 før vennene fra Ski var hjemme, ja det kommer vi nok over. Når vi engang kan skåle innvielse av flunkende nytt kjøkken...
.
.

Kattehistorien som postkort i NRK

Jeg kom tilfeldigvis til å høre på NRK Radio som har et program hvor folk kan sende inn små historier som "postkort fra livet". Jeg sendte inn min kattehistorie, og i dag er den lagt ut på nettet. Morsomt!

Her finner du postkortet:

http://nrk.no/kanal/nrk_p1/postkort_fra_livet/1.5645657

.

GULLRUTEN

I kveld gikk årets Gullruten av staben i Bergen. Gullruten er tv-produsentenes egen bransjefest hvor beste tv-program innen ulike kategorier nomineres og kåres.

Prisen for beste fakta og aktualitetsprogram gikk til TV2 og Conni Bahr for dokumentaren "I kø for livet". I dokumentaren følges TV2 CF-eren Truls Zimmer før, under og etter hans lungetransplantasjon. Truls er nå "frisk" og jobber i Stiftelsen Organdonasjon. Dokumentaren omhandler også CF-eren Karen Mietle, som desverre døde i transplantasjonkøen, bare 24 år gammel.

Programmet setter et saklig fokus på situasjonen rundt organdonasjon, mangel på organer og mangel på ressurser til organisering av dette arbeidet innenfor sykehusene. Jeg er kjent med at det i ettertid ble nedsatt en hurtigarbeidende komittè i Direktoratet for å se på hvordan antall organdonasjoner kan økes og antall pasienter som dør i ventelistekø kan minskes.

Programmet er godt først og fremst fordi Truls og Hilde og Karens foreldre har latt seerne få et svært tydelig innblikk i hva dette handler om. At de viser sine følelser så åpent og nært, gjør at dokumentaren engasjerer og berører følelsesmessig. Uten dette hadde dokumentaren ikke blitt det den nå er. Hva det må ha kostet Truls og Hilde å ha kamerafolk og resigører så tett innpå seg i en så spesiell og dramatisk situasjon, det kan man vel knapt ane.

Jeg mener at dette programmet har vært svært viktig for å øke folks bevissthet rundt organdonasjonssaken, og jeg håper at Gullrute-prisen kan føre til at enda flere tar stilling til organdonasjon. Og jeg håper at programmet sendes i reprise i beste sendetid etter dette.

Jeg sender varme tanker til Karens foreldre i kveld. Og jeg gratulerer Truls og Hilde hjerteligst med prisen! TAKK for innsatsen dere har gjort, som vil komme oss som kanskje skal gå denne veien etter dere, tilgode!


Om du vil se utdeling av prisen så finner du den her:
http://webtv.tv2.no/webtv/?progId=236347


Om du vil se dokumentaren så finner du den her:
http://webtv.tv2.no/webtv/sumo/?treeId=3331&progId=234974

.

Persilleblad

Jeg fryser hele vinteren. Overalt hvor jeg går har jeg med meg en sekk med ulltøy for å kunne kle på meg når jeg er på besøk hos folk. De fleste har det litt kaldere enn det jeg syns er behagelig. Jeg tåler ikke trekk, jeg tåler ikke å fryse. Sitter jeg på en kafe i nærheten av et bord som har et vindu som det trekker ørlite fra, ja da blir jeg syk. Jeg tåler ikke å være ute mer enn til og fra bilen, må ikke bli kald. Crp-en fyker opp, hosten kommer og lungene tettes og trenger antibiotika. Antibiotika det snart ikke finnes flere sorter av som virker.

Så skulle det vel være bra når sommeren og varmen kommer da? Akk, nei. Så enkelt skal det altså ikke være. Jeg tåler ikke å sitte i sola. Da eksploderer migrenen. Og kroppen slår seg helt vrang, jeg blir uvel, svimmel, kaldsvetter og får hjertebank. Om jeg blir for varm, blir jeg helt slapp og satt ut. Så da blir det å lete etter skyggeplasser, trær, fortau som får skygge fra blokker, parkeringsplasser som ikke er i sola. Solbriller er et must, og egentlig burde jeg bruke skyggelue eller hatt også. I skyggen kan det være kjølig, og da blir jeg kald, og det tåler jeg ikke osv osv.

Så hva annet kan jeg si enn at jeg har blitt et skikkelig skjørt persilleblad. Jeg som alltid har ansett meg som en relativt uredd barsking på typen. Men slik er det ikke lenger. Det må jeg bare erkjenne og innrette meg etter. Sukk. Jeg hater å være et persilleblad. Hater det. At den gyldne brunfargen jeg pleide å ha er pasè, det får så være. Det viktigste nå er å unngå ubehag, smerter , infeksjoner og flere plager enn nødvendig.

Men at sola skinner ute, det er uansett fint. Så lenge det finnes persienner, markiser og trær som skjermer meg fra sol og oppheting. Og venner som holder ut med at enhver sosial aktivitet innebærer en leteaksjon etter plasser som gir skygge til meg og sol til dem...
.

Ikea - føljetong 4

Nå nærmer det seg til for kjøkkenoppussingen.

Idag kom oppmålingsmannen fra firmaet som skal sette opp kjøkkenet. Han så rakst at bestillingsordren fra Ikea ikke stemmer med målene her. Dette tross at det er en Ikeakjøkken-ansatte som har foretatt utregning av sokler og sokkelbein, lister, benkeplater og endeplater. Jeg har sjekket at tegningene stemte, og så var det den ansatte som konfigurerte bestillingen etter fortatt kontroll av disse tingene, slik standard prosedyre på Ikea er. Men så stemmer det altså likevel ikke. Jeg må bytte en lang benkeplate med en enda lengre, og det mangler to lange endeplater. Pluss litt småplukk. Altså må jeg skaffe tilveie 6,5 meter plater fordelt på 3 kolli. Pytt pytt liksom. Skal jeg ta dem under armen og spasere hjem?

Så da må jeg altså tilbake til Ikea. Igjen. Jeg er spent på om Ikea vil ta noe som helst ansvar for at de har bestillt feil. Og om de i det hele tatt vil bry seg om at det er 8. gangen jeg er der i sakens anledning. Forventningene er ikke altfor store...

Jeg tror det blir en stund til jeg handler på Ikea igjen. Jeg tror bare jeg sier det sånn.

Ellers er det bare maling, varmtvannsbereder, fliser, oppvaskkum, blandebatteri og spesialventilator jeg må få i hus i løpet av neste uke. Med lunger som streiker er det igrunnen mer enn nok. Men nytt kjøkken, det blir det nok til slutt :-)
.

Hand i hand

Handa mi,
med slitte furer av levd liv,
held den vesle babyhanda, mjuk av nyfødt liv.

Livet skulle levast slik,
fortruleg og tillitsfullt,
hand i hand
menneskehand i menneskehand,
slik at vi kunne kjenna
varmen og styrken
frå kvarandre

i hender som held.





Me skulle aldri veksa ifrå det
at hand held hand.
Det kjennes så tydeleg
at den andre er der
når menneskehand held menneskehand
.

Mer vår

Jeg har hatt en god ferieuke på Jæren. Med familie, unger, babypass, konfirmasjon, sol, viber, nypløyde jorder, "hestablomma"og "hevdalukt". Det har vært kjekt. Jeg er glad for å få oppleve at våren kommer atter en gang. Det var tider i vinter da dette syntes svært lite selvfølgelig. Men nå er altså våren her, og jeg i den. Vel hjemme igjen har hagen eksplodert i grønt og gresset vokst 10 cm. I et slikt fargehav av irrgrønt og gult er det lett å glemme vinteren som ligger bak. Både bokstavelig talt og i overført betydning. Velkommen vår!

(bildet anbefales forstørret, klikk på det så blir det stort og gult og vakkert)
.

Hormoner i april

Våren har kommet til Oslo. Definitivt. April er her. April.

Hormonene blomstrer om kapp med de hvite blomstene på epletreet.
Naboenes hormoner altså, om du måtte lure.

To naboer har funnet hverandre. I skumringen har de flørtet og smisket i hele kveld. I min hage. Rett utenfor min verandadør. I timevis holdt de på. Et heftig, langt vorspiel. Til Han fikk Henne. I noen sekunder bare fikk Han Henne. Hun skrek som besatt. Til hun kastet Han av. Og fortsatte å strekke sin smekre kropp utover den irrgrønne plenen.

De har ikke mye bluferdighet, disse naboene. Kattenaboene. Ja, for det er de jeg snakker om. Nabokattene.

Inne sitter jeg og min søte fine Pus og ser på gjennom ruta. Pus, som bærer navnet Jesper, er ferdig med sånt. Han har parra seg. En gang har han parra seg. Det er i alle fall det jeg, matmor, liker å tro.

For Jesper har vært ute en aprilnatt før. Min lille uskyldige hårdott, Jesper. Den litt sky, ukosete katten som freste når menneskematmor ville holde, kose. Jeg fikk beskjed om det da jeg hentet katten, at det var en han. Langhåret og rufsete som han var, tenkte jeg ikke noe mer over det. At det var en han. Riktignok syns jeg nok Jesper var litt treg til å begynne med å fly etter damene, at han var litt lite "ungkatt". Han er vel homo tenkte jeg, de peneste er jo ofte det. Riktignok ble han nokså stor og tjukk etter hvert, Jesper. Og noe som lignet på patter kunne anes under den store pelsen. Men hannkatt, det var han jo. Uansett. Kommentarer fra naboer om at "hun har jo gått rundt her flere netter og innynda seg hos mannfolka" ble overhørt. For noe tull. Dumme naboene. Ikke noe mer å tenke på, det. "Han får for mye mat av deg" sa vennene mine. "Han har det for godt hos deg". For noe tull. Dumme venner.

Jeg bestemte meg for å kastrere Jesper. Jeg ville ha fred og ro om nettene og ikke hisse på meg naboer som kunne klage over skriking og pisselukt i hagene sine. Time hos dyrlegen ble bestilt. Når sant skal sies hadde jeg jo prøvd å titte etter litt, løfte på halen osv, for han var jo blitt litt tjukk, Jesper. Når jeg tenkte meg om. Men katta avviste disse forsøkene med glefsende tenner og jeg ga opp.

Vi møtte opp hos dyrlegen, Jesper og jeg. På venterommet satt mennesker og dyr med ørene på stilker. Alle nyankomne ble observert med stor interesse. "Hva skal du da?" sa dama i resepsjonen. "Jo, hmmm jeg skal egentlig kastrere denne hannkatten her. Men nå er jeg litt usikker på om det heller er en gravid hunkatt" "Du må vel vite åssen kjønn det er på katta di" hveste dama og dro katten ut av buret og rota oppunder halen. "Det kan jeg si deg", sa hun "at noen hannkatt, det er dette ikke". Sjelden har jeg vært så flau. Sjelden. Kanskje aldri.

Vi luska oss hjem, Jesper og jeg. Noen uker etterpå kom 3 små kattunger til verden. Født i min seng med meg som jordmor. Han tok sin morsrolle på alvor Jesper. Og ble sterilisert etterhvert. Beholdt sitt navn.Men hunkatt, det ble han liksom aldri.

Nå har Jesper slutta med slikt. Slikt som nabokattene driver med. Hele natta holdt de på, kattenaboene. Takke meg til et velfylt matfat og matmors gode myke seng, tenker Jesper.

Heldigvis er april snart over. Kattemåneden april. Måneden for blomstrende hormoner.
.

Miracle of life

Jeg har kommet over en helt utrolig spesiell historie. Så sterk at jeg bare må fortelle om den:

I USA lever ekteparet Nathan og Patricia Suzanne Lawrenson. Paret er sterkt troende mennesker. Tricia er 26 år og har CF. Gjennom oppveksten har hun hatt en hemmelig stille bønn om å føde et barn. I juni 2007 utredes hun for lungetransplantasjon. 1 dag før hun skal starte prosessen viser det seg at hun, mot alle anbefalinger, er gravid. Hun og barnet gis max 50% sjanse for å overleve om hun skal bære fram barnet. Det velger de å gjøre. Pga hennes helsetilstand må fosteret tas ut etter 24 uker. Barnet, Gwenyneth Rose, fødes prematurt i januar 2008. 2.april gjennomgår Tricia en dobbel lungetransplantasjon. I dag skrives hun ut fra sykehuset og det går bra med babyen, som fortsatt er på sykehuset.

Nathan forteller parets historie gjennom bloggen sin. Bloggen har hatt 3,2 million besøkende og har 25 ooo treff daglig!

Jeg anbefaler de lesere som er interesserte i denne historien å titte på Natans blogg

http://cfhusband.blogspot.com/

og spesielt å se denne videoen fra ABCs nyhetssending

http://abclocal.go.com/wtvd/story?section=news/health&id=6098514&status=ok.

og

http://abclocal.go.com/wtvd/media?id=6103437

.

Saken taler for seg selv; dette må være intet mindre enn et livets mirakel!

.

Endelig vår i hagen

No livnar det i lundar
No lauvast det i li
Den heile skapning stundar
No fram til sumars tid


Det er vel fagre stunder
Når våren kjem her nord
Og atter som eit under
Nytt liv av daude gror


(Elias Blix)


.

Ikea kjøkken - føljetong del 3

I dag var jeg på Ikea og bestilte kjøkken og hjemlevering og firma til å sette det opp! Superfornøyd!

Iallefall i hele 4 timer, til jeg satte meg ned og skulle studere de tredimensjonale vidundertegningene og bestillingslista. Og oppdaga at han flinke mannen som har tegna alt fint og helt riktig har bestilt ett stort overskap for mye og en smal vinreol for lite..

Hva var det jeg sa?
Ikea, jeg kommer tilbake...

Enda godt jeg har over 3 uker på meg før alt skal monteres opp. Det ligger jo an til minst 1 Ikeatur til før den tid. Jeg kommer tilbake, bestemt-billig-duste-kunde som jeg er. For nå er det ingen vei tilbake. Og en ting skal Ikea ha; de har bidratt til å få noen andre og helt trivielle tanker inn i hodet mitt..
.

Ikea kjøkken - føljetong del 2

Jeg får ikke fred i sjelen før dette kjøkkenet jeg har bestemt meg for er bestilt. Det begynner å haste i forhold til planlagt tidsplan. Jeg gruer meg litt mer for å dra på Ikea denne gangen, men kvinner meg opp og hopper (rusler) i det. Lørdags ettermiddag og strålende vårvær, det må vel være en bra tid. Riktig tenkt det igrunnen, det er mindre ventetid idag. Den ekspeditøren som sist lovte meg at han selvfølgelig skulle hjelpe meg sporenstreks og uten kø viss han var på jobb neste gang jeg kom tilbake, han var der og han hjalp meg ikke. Han skulle gå av jobb om en halvtime, og det er tydeligvis for lite tid til å hjelpe en kunde på. Ingen jobber overtid der i gården, får jeg beskjed om.

Vel, jeg logger meg på systemet og tegningen fra sist kommer opp! Jeg puster lettet ut. Men stemmer målene fra de tidligere tegningene, og stemmer de 3 tegningene med mål jeg har med hjemmefra overens? Neida. Så da er det ikke annet å gjøre enn å sette nesa hjemover for å sjekke. Tegningene er nå så rotet til at enhver estetikk har forsvunnet, skap og dører og håndtak er plassert i et salig rot. Denne gangen skal jeg måle opp alt selv, jeg stoler kun på meg selv nå og denne gangen skal det være korrekt! Jeg kjenner den raskeste veien ut fra kjøkkenavdelingen godt nå. Målrettet kjerring mot strømmen unngår fristelser og kassakøer. Ut samme vei som inn, DET er lurt det. Vel hjemme detter jeg sammen som en sekk. Blodsukkeret er lavt, stressnivået er høyt, hodet er uklart og centimetre og skap og tegninger svirrer rundt i en uklar masse. Jeg innser at jeg ikke kan stole på mine egne målinger i en slik forfatning, hjørneproblemene er mer kompliserte og uløselige enn noensinne, jeg kan ikke bestille idag heller og jeg er igrunnen klar for å droppe hele prosjektet og trekke Ikeakatologene ned i dass.

Men jeg er jo en stabukk. Og dette var jo egentlig min feil denne gangen. Og jeg har jo nokså lyst på dette kjøkkenet jeg har styrt så mye med nå. Nå er jeg jo så nær målet! Jeg ringer til mine svært gode venner på Ski. De hører på stemmen min at nå er det en liten krise på gang. De setter seg rett og slett i bilen på denne fine lørdagsvårkvelden og kjører direkte til Oslo. Med metermål og ruteark og hodene fulle av gode løsninger hjelper de meg tilbake til balanse.

NÅ har vi faktisk kommet fram til løsninger på alle kriker og kroker, nå har jeg tro på dette, nå er jeg optimistisk, nå er jeg supermotivert, nå skal jeg bestille så fort det er mulig. Så fort jeg får blåst litt luft inn igjen i den ballongen som gikk tom. Kanskje jeg klarer DET til mandag?

Jeg syns Ikea skulle betale sånne Hjelpekorps (hjelpsomme fantastiske praktiske supersnille venner) som stabler på beina vrak som kommer bakveien ut fra butikken om igjen og om igjen. Sånne som bringer billig-bestemt-duste-kunder tilbake til butikken for ørtende gang. En Ikea-pris burde de fått. Det tror jeg jammen jeg skal gi dem. En Ikea-pris. Heder og ære og gratis middag en kveld etter klokken åtte. (da koster det nemlig bare 29 kroner å spise middag der, uansett meny og størrelse).

Ikea - vi sees!
.

Ikea kjøkken - føljetong del 1

Jeg har tenkt å skifte kjøkken. Og jeg har tenkt at det skal bli minimalt med arbeid med den saken. Bestemme seg for noe, få hjelp av venner til å rive ned det gamle og engasjere fagfolk til å sette opp det nye. Det har jeg tenkt.

Jeg har bestemt meg for Ikea kjøkken. Første gangs visitt gikk over all forventning. En raklig ekspeditør sto klar til å hjelpe og et kjøkkenforslag ble tegnet og lagret med brukernavn og passord. Noen smådetaljer gjensto, men alt virket greit så langt. Neste gang jeg kommer tilbake til Ikea er det over to timers ventetid. Brukernavn og passord eksisterer ikke, tegningen er borte vekk. Jeg drar hjem med uforettet sak. Når jeg kommer tilbake for tredje gang, får jeg etter en drøy time hjelp. Kjøkkenet tegnes på nytt og lagres med brukernavn og passord. Men denne gangen var ikke ekspeditøren like flink, så mange småting gjensto. På fjerde forsøk, denne gangen klar for bestille (etter diverse avveininger og beslutninger og sjekk av benkeplater, kum og blandebatteri mm andre steder), er ventetiden på en time. Jeg sitter pal ved dataen der og venter så jeg ikke skal bli forbigått (som sist gang). Mens jeg venter prøver jeg å hente opp tegningen fra sist. Brukernavn og passord eksisterer ikke. Tegningen er borte. Så jeg bestiller nytt passord fra dataen der. Noe som krever at jeg måtte ringe til noen jeg kjenner og få dem til å gå inn på min mail og hente ned det nye passordet. Ekspeditøren kommer. Nytt passord fungerer ikke. Alt må tegnes på nytt. Det tar to timer, i tillegg til timen jeg ventet. Fortsatt mangler flere detaljer før bestilling kan foretas. Så jeg må tilbake en gang til. Og på Ikea er systemet slik at alle venter i den samme køen, om man er der for første eller femte gang... Om brukernavn, passord og tegning vil være lagret til neste gang, det er vel et sjansespill.

Men gir jeg opp Ikea? Nei ikke enda. Hvorfor ikke? Fordi det synes bedre å være nesten nesten nær målet enn å starte på nytt et annet sted. Det er liksom dette jeg har bestemt meg for at jeg vil ha. Og så er jo Ikea billig. Billig. Så billig at dustekunder som meg finner seg i ting som dette og likevel kommer tilbake. Som et lite plaster på såret plukker jeg med meg etpar småting på veien til kassen. I kassakøen titter jeg meg rundt og speider etter hvor mange andre dustekunder det står her. Jeg tror nemlig jeg kan se det. Jeg tror at Ikeas ansatte setter et usynlig selvlysende stempel i panna på kunder som meg. "Billig" står det der. Duste-billig. Billig-duste-kunde. Billig-bestemt-kunde-dust.

"Ikea ønsker deg velkommen tilbake" står det på kassalappen. Velkommen tilbake. Jada, jeg kommer tilbake. Jeg gjør nok det. Kommer tilbake. Tilbake til Ikea :-)
.

En forunderlig verden

Se nøye på disse blomstene. Er det noe spesielt med dem, spør du sikkert. Ja, det er det. Disse blomtene har på en måte kommet inn i min stue helt fra Libanon!

Jeg sitter i Oslo og blogger. Min kjære kjære venninne Turid sitter i fjelllandsbyen i Libanon og kobler seg på nettet i en av de timene det er strøm og nettkontakt der. Hun leser min blogg. Så bestiller hun, via internett og antakelig InterFlora, en bukett på Fyrstikktorget blomterbutikk. Jeg antar at hun betaler dem gjennom nettbanken sin. Blomsterbutikken leverer blomsten hjem til min dør. Jeg pakker dem opp i min stue. Kanskje noen timer etterpå bare. Er det ikke fantastisk? Vår teknologisk forunderlige verden gjør det altså mulig å bringe en konkret hilsen fra fjellene i Libanon til tjukkeste Oslo i Norge på en to tre! Så sitter jeg her med en nydelig blomst, fra hennes tanke, via internett, til min stue, helt konkret. Blomstene skal stå her og stråle oppmuntring, farge og varme. Stråle broen fra hjerte til hjerte, forbundet via nettets fantastiske teknologi. Og stråle glede over et godt vennskap som atter en gang bringer godhet og glede inn i livet mitt!
.

TOMT

Noen dager er hodet tomt.
Hjernen er i pausemodus og kroppen i dvaleforfatning.
"Datamaskinen" er "overloaded".

Kapasiteten er brukt opp, jeg er utmattet, batteriet er flatt. Alt kjennes tomt.

Slike dager hører jeg også med i livet. Det er det jeg har å si idag. Slike dager er også livet.
.

"Nær knoppar brister"

Ja vist gør det ondt nær knoppar brister
Varfør skulle annars våren tveka?
Vafør skulle all vår heta lengtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Høljet var ju knoppen hela vintern.
Vad er det før nytt, som tær och sprenger?
Ja visst gør det ondt når knoppar brister
ondt før det som vekser
och alt som stenger.

Ja nog er det svårt nær droppar faller.
Skelvande av engslan tungt de henger,
klamrar seg vid kvisten, sveller glider-
tyngden drar dem neråt, hur de klenger.
Svårt at vara oviss, redd och delad,
svårt at kjenna djupet dra och kalla.
endå sitta kvar och bara darra-
svårt at vilja stanna
och vilja falla.

Då, nær det er verst och inget hjelper,
brister som i jubel tredets knoppar,
då, nær ingen redsla lenger håller,
faller i ett glitter kvistens droppar,
glømmer at de skremdes av det nya,
glømmer at de engslades før ferden-
kenner en sekund sin størsta trygghet,
vilar i den tillit
som skapar verden.

(Karin Boye)

BLIKK II

Så står jeg her ved den samme, gamle livsvisdom, igjen, som så mange ganger før.

Om man ser bakover eller om man ser framover, så er det eneste man har sikkert dagen idag og de menneskene som er i ens liv akkurat idag. Noe mer vet ingen.. Vi har faktisk ingen garantier om framtid enten man er frisk eller syk, ung eller gammel.

Det eneste vi vet at vi har er ØYEBLIKKET, det som er akkurat nå.

.