Å være "et under"

I dag har jeg gleden av å fylle 47 år.

Det har på ingen måte vært noen selvfølge for meg å bli så gammel. Som CF-barn på 60-tallet var framtidsutsiktene å ikke bli voksen. CF var en barnesykdom. Så ble jeg ungdom, voksen, tok utdannelse og jobbet. Det føltes til tider som å drive "nybrottsarbeid". Det har vært et liv med mye slit og mye kamp. Men jeg har vært heldig. Jeg har kjent så altfor mange CF-ere som ikke fikk leve. Derfor har alltid hver eneste bursdag vært en glede. Når andre beklager seg over at årene går og helst ikke vil vedstå seg burdager og økende alder, har jeg heller vært ydmyk for hvert nytt år jeg har fått i livet.

De siste 3 årene har jeg visst at livet gikk mot en ende medmindre jeg kunne få nye lunger. Da jeg fylte 45, feiret jeg med en stor bursdagsfest. Fordi jeg visste at uten nye lunger ble jeg ikke 50. Og skulle jeg få nye lunger og bli 50, ja så er det verd sin egen fest.

Og nå er jeg altså så heldig at jeg har fått nye lunger og skal kunne regne med å få flere år til livet. Så, med all mulig ydmykhet, gleder jeg meg idag over at det ble atter en bursdag.

Etter transplantasjonen føler jeg at jeg går rundt og er "et under". Hvordan det er å gå rundt å være "et under"? Det funderer jeg også på. Jeg har ikke helt svaret.

Jeg må bare Være. Være Den Jeg Er.

"Alle disse dagene som kom og gikk, veldig godt visste jeg at de var selve livet"

.

Et halvt år

Det har gått et halvt år siden jeg ble transplantert. Som jeg har formidlet så har dette vært en veldig tøff tid. Det var mitt livs mareritt å ligge 18 døgn på respirator med elendig pust, det har vært mitt livs innsats med å trene meg opp etterpå og det er krever mitt livs mot å tørre å satse på at dette virkelig skal bli et mye friskere liv enn jeg hadde før. Men jeg har klart det og jeg klarer det. Jeg kan nå, endelig, etter et halvt år, si at ja, jeg er mye friskere og jeg tror det holder og at det vil fortsette å gå bra. Samtidig er jeg klar over at ting fortsatt kan skje og jeg tar derfor ingenting for gitt.

Jeg er
uendelig lettet over å slippe å ha den dårlige pusten, den vanvittige infeksjonskarusellen, den daglig kampen om å orke og den overhengende problematikken liv-død inni meg hver eneste dag.

Jeg er
uendelig glad for at jeg fikk nye lunger i tide og at det, tross et rimelig komplisert forløp i starten, har gått bra.

Jeg er
ydmyk for at akkurat jeg har fått disse lungene og denne muligheten til et friskere og bedre liv.

Jeg er
takknemlig til det norske helsevesenet som har "kostet på" meg dette. Jeg er takknemlig til Stiftelsen Organdonasjon og alle andre som står på for at organtilgangen skal være størst mulig.

Og jeg er
mest av alt
uendelig takknemlig til de pårørende som sa ja til at organer fra deres kjære kunne brukes til donasjon, og til dette mennesket som sannsynligvis har vært positiv til organdonasjon. Jeg håper inderlig at disse menneskene finner trøst og glede i at jeg, og kanskje også andre, har fått en ny mulighet og et forlenget liv pga. deres beslutning.

Jeg tror på at den som kan gi, er rik.
Slik jeg tror og vet at den som får, blir beriket.

.