Klara skrev bloggen "Klaras tanker" , og gjennom våre blogger ble vi kjent for tre og et halvt år siden. Klara hadde lungesykdommen Cystisk Fibrose, og hun hadde en spesiell og svært skummel bakteriestamme (Burkholderia Cepacia) i lungene. Det var ingen selvfølge at hun kunne bli godkjent for venteliste for lungetransplantasjon med denne bakterien. Det var en milepel da hun for omtrent et år siden kom på ventelista, for hun hadde kjempet hardt for å få denne muligheten (jmfr. blogginnlegg her). Klara fikk heldigvis sin lungetransplantasjon, og det gikk bra i starten. Så fikk hun infeksjon og lå på respirator i flere uker. På slutten angrep de skumle bakteriene igjen og det var ikke flere behandlingsmuligheter å prøve. Klaras beintøffe kamp er over. Det er ufattelig og meningsløst trist.
Klara bedrev "risikosport" hver dag de siste årene. Hun gjorde de utroligste ting på tross av elendig pust og heftige infeksjoner. Hennes pågangsmot var i særklasse. Jeg heiet på Klara hver eneste dag. Helt til hun ikke kom i mål. For hun kom ikke til målet; et nytt friskt liv med nye lunger. Det stod verken på mot, innsatsvilje eller styrke. Klara holdt ut, tålte, villet, orket og kjempet lenger enn noen. Men over liv og død rår selv ikke Klara Dahles helt spesielle viljestyrke.
Det er med stor ydmykhet jeg tar farvel med Klara. Hun har gitt meg så mye, hun har lært meg så mye, hun har delt så mye. Hun var så uvanlig sterk, så nøktern, så rolig, så uredd, så viljesterk. Hun ville så gjerne leve, hun var glad i livet, hun hadde planer og drømmer, hun ville være der for sine kjære, sin mann, sine 2 små hunder og sin hest Trico. Hun var så ung og samtidig så moden, så reflektert og så klok. Klaras kropp tålte det utroligste; hun fikk hestekurer med medisiner jeg aldri har hørt om maken til, hun overvant den ene kritiske kneiken etter den andre. Det var liksom Klara som skulle klare dette nesten umulige; å overleve en lungetransplantasjon med den farlige bakterien Burkholderia Cepacia. Skulle noen klare det, så var det Klara.Men sånn ble det ikke. Klara vil etterlate et stort savn som likesinnet CFer. Vi delte felles erfaringer om infeksjoner, sykehusopplevelser, lungetransplantasjonstanker, utredning og ventetid. Vi hadde gode samtaler om hverdagsliv, om gleder og sorger og kanskje mest om å holde motet oppe og finne de små øyeblikkene og gledene som kunne gi motivasjon. Jeg vil savne SMSer, telefonsamtaler og bloggkommentarer. Klara vil for alltid ha en stor plass i mitt hjerte. Hun gjorde et uslettelig inntrykk. Klara vil for alltid leve i mitt indre. Det blir veldig veldig tomt etter Klara.
Jeg er enormt takknemlig for at jeg fikk bli kjent med Klara.
Hvil i fred!
.
