Se ut en vinterdag

Det må høres ut som den rene skjære idyllen.

Sitte inne og late seg, la verden gå sin skeive gang og fulgene kvitre mens Norge lesses ned i sne. Sitte inne og se ut. Studere, observere. Det kan høres ut som en tilværelses uutholdelige letthet (Milan Kundera). Spør du meg.

Men spør du meg vil du få vite at disse beskrivelsene ikke er tilfeldige. Lettheten er ikke uutholdelig. Det er tilværelsen som nærmer seg det uutholdelige. Det er ikke selvvalgt å sitte inne og se ut. Se på fulglene som kvitrer, snøen som laver, skiene som står ubrukt og livet som leves i vinterdagen. Det er en ren og skjær overlevelsesstrategi å late som om jeg koser meg. Det er ren og skjær livsvisdom å se nøye på de små deltajene som kan spore til simpel glede. Det er en omdefinering av idyll. Det er å lete etter innhold i dager som er lengre enn en vinternatt. Og det er å lengte etter at den mørkeste vinterdag en gang skal forvandles til en mild lys sommerdag. En gang, en dag... Satse på, slik en idrettsutøver satser på at en gang, en dag, er det hennes tur til å komme seirende i mål...

Se ut

Og det er utrolig hva man kan få med seg gjennom å
se ut.
Småfulger som mesker seg i meisefettboller og
synger fornøyd over et grevens måltid.
Snødryss som farger himmelen hvit.
Solskjæret som for en stakket stund gulforgyller husveggen.
Små, små ting.
Små øyeblikk av noe vakkert

Som gir glede til late innesittere
Som ser nøye etter. Ser ut.

Vinterdag

Vi er ganske godt sammensveiset, kattepus Jesper og jeg, etter 14 års tilværelse sammen. De siste årene er vi begge mindre ute og mye hjemme. Jeg passer på at Jesper får en god dag (dvs. mat mat mat) og Jesper passer på at jeg har det best mulig (dvs. la være å mase på mat mat mat og la matmor i fred enten hun ler, gråter eller er stille). Noen dager blir vi enige om å ta livet med ro. Sånn som idag. Da finner Jesper stolen sin og jeg sofaen min og vi lar verden gå sin skjeve gang. Vi skulle vært selvsagt vært ute i det fine vinterværet. Jeg skulle ruslet meg en tur. Jesper jaktet på noen fugler. Men vi gidder ikke. Jeg har sluttet å gå på ski og Jesper har sluttet å jakte. Vi murer oss inne og ser ut. Ser. Ut. Og lar vi vinteren gå sin gang. Noen ganger er DET helt ok.

Skeiserenn

Du startar i lag med storskridaren.
Du veit du kan ikkje fylgja han,men du legg i veg
og brukar all di kraftog held lag ei stund.
Men han glid ifrå deg,
glid ifrå deg
-glid ifrå deg-
snart er han heile runden fyre.
Det kjennest litt skamfullt med det samme.
Til det kjem ei merkjeleg ro yver deg,
kan ikkje storskridaren fara!
Og du fell inn i di eigi taktog kappskrid med deg sjølv.
Meir kan ingen gjera.

-Olav H. Hauge-

Selvrefleksjon

Så kan det altså synes som et likhetstrekk

mellom Sånne som meg og Idrettsutøvere

er en grad av Bevisst Blodslit og muligens et ørlite Behov for Berømmelse...

Kanskje derfor jeg er Bitt av Blogge Basillen?