tirsdag 30. november 2010

I fjor på denne tida...

...hadde jeg det mildt sagt veldig ille. Var på intravenøs kur som ikke virka, var full av bivirkninger, full av bekymring for vinteren som skulle komme, urolig for alt som kanskje kunne komme (transplantasjon). Sykdommen hadde festa grepet rundt meg fra høsten av. Jeg orka nesten ikke gå ut lenger. Medisinene virka ikke lenger. Alt var helmørkt og jeg kunne ikke forstå hvordan jeg skulle kunne klare meg gjennom vinteren.

Jeg lever to liv nå for tida; et indre liv hvor månedene som i en syklus følger stadiene for hvor jeg var for et år siden. Gjenopplever ventetid, dødstanker, opplevelse av å visne bort, miste pust. Gjenopplever følelsene som ikke var gode.

Og i det virkelige livet gjør jeg det jeg skal og kan; er oppe og ute, på farten, reiser litt, tenker jobbstart, er sosial, leker meg med ny data og fotoutstyr. Klør meg i hodet over avenserte bildebehandlingsprogram. Slapper av inne. Er i et tilnærmet helt "vanlig" liv.

Men så har jeg kjent inderst inne at jeg har blitt mer slapp, andpusten og slimete i lungene de siste ukene. Det viser seg at det finnes gruff i lungene mine nå som ikke bør være der. Så jeg må inn på sykehuset og få tatt prøver og starte et behandlingsopplegg (inhalasjon av antibiotika hjemme, antakelig).

Dette er ikke akkurat sånn jeg hadde tenkt det skulle være rundt "ett år siden tx". Men sånn er det, og da er det bare å forholde seg til det med best mulig humør og minst mulig bekymring. Og håpe at gruffet er mulig å få vekk, og det fort. Så framgangen min kan fortsette. Og kontrasten til "i fjor på denne tida" bli større og større.

Jeg har vel lært nå da,
på dette året som har gått
at...

Ting Tar Tid.
Ting er det de er.

Og fuglene, de synger de, uansett!
Til inspirasjon og glede...


(Ps. jeg er altså ikke syk...)
.

.

søndag 21. november 2010

"HJEMME"


Jeg har vært en tur "hjemme". Dvs. på Jæren. Hvor jeg har vokst opp. Hvor jeg har bodd de første 19 årene av mitt liv. Hvor jeg har søstre, svogere, nieser, nevøer og mange grandtantebarn. Men ingen foreldre, intet barndomshjem.

I Oslo har jeg bodd minst 25 år. Her har jeg leilhet og jobb og venner. Her har jeg slått meg til ro. Her er hjemme. Likevel føles "hjemme på Jæren" på en måte mer hjemme enn her. Det er rart. Og jeg vet at det er mange innflyttere og utflyttere som har det sånn. Noen hippe urbane mennesker mener at vi vestlendinger må slutte med å si "hjemme" om stedet man kommer fra. Jeg kommer ikke til å gjøre det.

Hjemme på Jæren er ikke ting som de engang var. Sentrumsstedene har blitt store, det er utbygging overalt, flere steder har fått bystatus, det er kjøpesentre overalt og det er et rikelig kulturtilbud hele tiden. Men naturen, havet, himmelen og lyset er det samme. Og de har fortsatt farse, julegeit, krans og swissrull på Handelslaget. Litt barndom bæres med i ny tid. Hjemme "inni" bæres med i hjemme "real life". Og det fungerer fint det, med både og.

Livet består i det hele tatt mye av både og. Når jeg forteller folk at jeg er lungetransplantert, sier de fleste "Å, så nå har du fått et nytt liv". Har jeg fått et nytt liv? Nei, livet mitt er igrunnen nokså likt som det var før, sånn utenom helsesituasjonen min. Og ja, jeg er mye friskere enn før, jeg klarer ting som ville vært umulige for et år siden. Så det er altså både og. Jeg har krefter og jeg hangler. Jeg er glad og jeg er tynget av ulike forhold i livet, forhold livet byr på uavhengig av meg. Slik er livet. Det er ikke alt som lar seg "fly fra" med å sette seg på et Norwegianfly og pause ut for en stund. Mesteparten av livet leves med begge beina godt planta på jorda.

Iallefall for en jærbu...

.

onsdag 10. november 2010

"KU på KAMPEN"

"Min" lokale og unike glasskunstner, Zara Hjemgaard, har lagd en kjempeKUuuul utstilling som heter "KU på KAMPEN". Nydelig glassKUnst med KU som gjennomgangstema. Vernissasjen er åpen for den som vil på lørdag fra kl.1200. I`ll be there.


Mer info finnes http://www.hjemgaard.no/ og på dinlokalavis.no 
(hvor jeg prøver meg som artikkelforfatter for første gang :-)).

.

tirsdag 9. november 2010

Kulda kommer!

Skriver 9.november. Ute kommer de aller første fnugg av snø. Jeg liker ikke det kalde, fryse er skummelt, rå luft trigger lunger og bihuler. Jeg kan nesten kjenne et lite snev av angst; de siste vintrene har vært et iskaldt mareritt og kroppen min husker dette veldig godt. Så godt at den nå går i forsvarsposisjon enten den har grunn til det eller ikke. For det gjenstår jo å se om de nye lungene vil mislikes i det kalde. Men for enhver kropp med lavt immunforsvar kommer frysefølelsen lett og faren for å bli syk blir mer opplagt.

Jeg er glad for at jeg har mengder med ullklær, vanter og luer og skjerf og halser som kan gi varme. Jeg er glad for bilen som frakter meg fram så jeg slipper å stå ute unødig. Jeg er glad for at jeg har en leilighet som er lett å holde passe temperert, sommer som vinter.

Og så håper jeg på at min nye helsetilstand medfører at alt det kalde ikke blir problematisk på samme måte som før.

Når kulda kryper på er det tid for å henge opp mat til fulgene. I dag ble det fest utenfor hos meg da to store maiseboller à 11.90 kom opp. Minst 20 fugler var på plass i løpet av ett sekund og ga meg rene symfonikonserten i det de små hvite snøfnuggene falt forsiktig ned fra himmelen.

Tenk å glede så mange med så lite! Fulgemating er en fin ting. En av vinterens gledeskilder. Slik jeg ser det, da. Så fra nå av skal matfatet være fylt hver vinterdag for fuglene i min lille hage.

.

fredag 5. november 2010

Det er


rett og slett noe så enkelt som et nærbilde av en tue grasstrå ute i naturen. Fargerike grasstrå.Manipulert litt på med linseeffekt. Urørt hva fargene angår. Novembergrass som, som annamariejensen sier det; krøller seg i glede over alle dem som har fått livet i gave på nytt.

Når jeg går rundt med kameraet og stirrer ned i marka i et helt vanlig stiområde, ser folk på meg og spør "hva tar du bilde av her da"? Av et blad vel, eller gress eller.. Livet har lært meg de siste årene at det gjelder å ha "mikroskop-brillene" på. Lete sin glede, se det store i det små. Jeg tar med meg denne filosofien når jeg skal ut å ta bilder. Det er ikke nødvendig å være på spektakulære fjelltopper for å finne et motiv. Det finnes rett foran nesa på meg eller rett utenfor døra. Jeg er makroperspektiv-fokusert i det jeg tar bilder av nå. Og da finner jeg alltid noe å studere som kan bli et fint motiv.

"Se nøye, skal du øyne det store i det små". Ikke dumt visdomsord det...

.

torsdag 4. november 2010

onsdag 3. november 2010

Endelig Klara`s tur!

Jeg er så jublende glad!

Nå har Klara (som skriver bloggen Klaras tanker) fått nye lunger! Klara har som meg CF, hun er 29 år og den tøffeste dama på Sørlandet (iallefall som jeg kjenner). Hun har kjempet en knallhard kamp mot den aggresive bakterien burkholderia cepasia, og det var lenge usikkert om hun fikk komme på venteliste for nye lunger fordi oddsene for å overleve en transplantasjon med denne bakterien er vesentlige reduserte. Det var derfor en stor dag da Rikshospitalet aksepterte henne for venteliste for omtrent 10 måneder siden. Den siste tiden har Klara vært veldig veldig syk, og det må sies at de nye lungene kom i grevens tid. Det var på hengende håret; men nå har hun fått nye fine lunger og alt er bra med henne så langt.

Jeg syns det er så fantastisk og vidunderlig at det er mulig at noen av oss får en "ny start" eller "et forlenget" liv pga. organdonasjon. Jeg ønsker Klara "velkommen etter" og er sikker på at hun vil klare seg gjennom den prosessen som nå ligger foran. Som jeg pleier å si til Klara: Vi er survievers. Vi er overlevere. Vi går opp de nye veiene for det man ikke trodde var mulig for CF-ere. Vi er heldige som kan få gå opp disse veiene i en tid hvor organtilgangen er økende og den medisinske kompetansen er i rivende utvikling.

For dette er jeg dypt og inderlig takknemlig! For Klara er jeg happy!

.

mandag 1. november 2010

En vakker høstdag

som fryder øye og sinn. Vemodig vakkerhet hvisker vinter i vente. Men akkurat nå utspiller naturen sin sterkeste teaterscene og stykket er gratis for den som vil se.


 
Og heldig er jeg som har føtter å gå på, lunger å puste med, øyne å se med, fint kamera å ta bilder med og ny data å se på dem i. En slags rolig høsthverdagslykke ...

..