lørdag 5. januar 2008

Mer om sport

Årets idrettsgalla

I kveld har årets idrettsgalla gått av stabelen på tv2. Priser har blitt delt ut til de djerveste av de djerve, de beste av de beste. Berømmelse, heder og ære har tilkommet idrettsutøvere av ymse slag. Idrettsutøvere som imponerer oss, så har ståpåvilje og stayerevne og vinnerinstinkt, utøvere som får det til og som lykkes.

En etter en står de fram og sier takk. Takk til familie, trenere og støtteapparat, til alle som har backet dem opp og hjulpet dem fram til seier. "Uten dere hadde jeg ikke klart dette", sier de, "uten dere hadde jeg ikke vært der jeg er idag".

Felles for dem alle er at de har vilje, mål, fokus, utholdenhet og sterke kropper. Og at de har et stort apparat som heier dem frem, som setter alt sitt eget til side slik at utøveren skal få optimale muligheter for å fokusere, trene, hvile, sove, spise. Og faller de ned i en psykisk motbakke har de supportere og psykologer som hjelper dem over kneiken så de finner tilbake til kraft og pågangsmot.

For i idrettens verden er det helt legalt å sette seg selv, sine egne behov og sine egne mål i fokus. Og forvente at folk rundt skal støtte, kjøre, bake, være stille, vise interesse, sitte barnevakt osv for at de skal ha optimale forhold rundt seg. Det er en legal egoisme, et selvsentrert fokus som er edelt og ingen tenker vel på "medhjelperne" som utholdende eller snille eller oppofrende. Er de heldige belønnes de alle i en tv-rute på et gallashow en eller annen gang. Iallefall kan de håpe på det.

Du skjønner kanskje hvor jeg vil hen...

Tenk om alle vi som er syke eller sliter på annet vis hadde fått den samme støtten!
Tenk om vi hadde det samme profesjonelle støtteapparatet rundt oss til å backe når det røyner på!
Tenk om vi kunne ta imot hjelp og støtte fra familie og nettverk uten anfektelse eller redsel for å være til bry, til belastning!
Tenk om vi kunne blitt sett og anerkjent for den daglige innsatsen vi gjør for vår egen helse!
Tenk om noen kunne se oss som helter, helter i hverdagen!
Tenk om tv2 hadde laget en galla for oss! Oss overlevelsesidrettsmennesker!

Tenk om...

Risikosport

Har du noen gang tenkt på at risikosport kan være så mangt?

At psykologien i å ta utfordringer og la det bære eller briste kan gjelde på flere av livets områder? At å gjennomføre det en har satt seg fore kan gå på bekostning av liv og helse? Uten at det er en eneste klatrevegg eller brusende elv eller høye fjell og dype daler involvert i det hele tatt?

Og da snakker jeg ikke om hjerte og smerte og kjærlighet og denslags.

Jeg snakker om at for noen kan det å gå over dørstokken koste så mange mentale krefter at det utmatter mer enn lange fjellturer for friske folk. At det for noen kan være så vanskelig å åpne kjeften og si sin mening at det koster mer enn det gjør å holde forelesninger i storsal for andre? At for noen kan det være så fysisk krevende å komme seg på en teaterforestilling at de må lade opp i flere dager enn det en elitefotballspiller må foran en kamp? At noen må hvile i flere dager etter en tur på kjøpesenteret enn en maratonløper må etter NewYork maraton? At det å sette seg et mål om noe som skal skje fram i tid med helsemessig ustabilitet kan innebære like mye usikkerhet som det gjør med været for de som klatrer til Kilmanjaro?

Likhetspunket er at det handler om mot, om å satse, innsatsvilje,om å tørre, om å utfordre sine egne grenser, om å tåle usikkerhet, om å holde fokus og om å vite at innsatsen kan medføre katastrofale kroppslige følger like gjerne som en gedigen følelse av seier. Utfra sitt eget utgangspunkt, sine egne forutsetninger. Utfra sine egne mål.

Jeg kjenner en og annen som utøver en slik risikosportsøvelse i disse dager. Jeg heier på deg og heiser flagget til topps om du kommer i mål først eller sist eller ikke i det hele tatt. Helt sikkert! Lykke til!

Samboeren



Verdens vakreste

Jesperpus

Hva så?

Så da lurer kanskje den observante leser på hva som er grunnen for denne dypsindige grublingen over nyåret og ukjente veier.

Det kan enklest forklares ved at jeg har kommet i en helsesituasjon som gjør tilværelsen utrygg og usikker. Jeg er født med den arvelige lungesykdommen Cystisk Fibrose. "Å, den som han der som spang maraton, var det ikke Kjetil Moe han het, hadde?" spør du kanskje. Eller "Å, den som han der som fikk nye lunger nettopp hadde, Truls ettellerannet?" Jo, det er riktig det. Den sykdommen har jeg.

Jeg fikk diagnosen CF i 1971. Da var jeg 8 år gammel. På den tiden lå det i kortene at jeg ikke skulle bli voksen, det var en barnesykdom som folk døde av. Nå er jeg 44. Et hav av erfaringer, opplevelser, sykehistorie, behandlingsforsøk og livskamp ligger imellom 1971 og 2008. Men jeg har overlevd. Jeg har faktisk levd ganske godt med denne sykdommen. Utviklingen av nye behandlingsmuligheter har vært store. Jeg har tatt utdannelse og jobbet helt fram til nå (om enn i redusert stilling). Jeg har reist masse og opplevd mye. Sykdommen har ikke styrt livet mitt. Ikke før nå. Nå har sykdommen innhentet meg. Jeg har vært heldig, jeg har fått hatt en brukbar barndom og levd en hel generasjon voksenliv. Likevel er det tøft å oppleve at den sykdommen jeg har klart å holde i sjakk så lenge ikke lenger lar seg temme. Derfor blir årsskifte og veien videre forbundet med mye usikkerhet for meg nå.

De tankene jeg gjør meg underveis i denne vandringen kan du få litt innblikk i her.
Og forhåpentligvis kan jeg også bringe snutter fra et "friskere" liv, om ting som engasjerer meg, opptar meg eller gleder meg. Tilsammen blir dette spor av meg, spor av Åshild.

Nytt år

To dikt uttrykker mitt ståsted i møte med det nye året:

Detalj av usynlig novemberlandskap

Midt i det skoddeland som heter jegstår det et gammelt veiskilt uten vei.
Det står og peker med sin morkne pil
Mot skoddemyr og mot skoddemil.
Jeg leter fåfengt etter navn og tegn
Alt er visket ut av sludd og regn.
Der sto en gang det sted jeg skulle til
Når ble det borte og når for jeg vill?
Jeg famler som en blind mot dette ordsom skulle vist meg veien dit jeg bor.
Midt i det skoddeland som heter jeg
står det et veiløst skilt og skremmer meg.

- Inger Hagerup-


Det er den draumen

Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje-
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at kjeldor skal springa-
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein veg me ikkje har visst um

-Olav H. Hauge-

Underveis

Jeg er underveis på en vei jeg ikke vet hvor ender. Det er vi vel alle. Men noen ganger er usikkerhetsmomentene større enn andre ganger, noen ganger studeres veikart og skilt nøyere enn andre ganger i håp om å ikke trå feil. Fordi man ikke orker omkostningen med omveier og blindveier. Tenk om det fantes en GPS for livet? Som klart og tydelig definerte ankomstmål og veien dit...

Så lenge denne GPSen ikke finnes må hvert menneske gå sine egne famlende skritt. Noen ganger på ukjente stier, andre ganger på kronglete veier og innimellom på trefelts asfalterte motorveier.

Det er skrevet mangt å mye om å være underveis på "livets landevei". Jeg tror ikke jeg kan berike verden med noe vesentlig nytt. Men jeg kan legge igjen noen spor fra den veien som ble min og som vil bli min vei.

Så derfor: velkommen til Spor av Åshild