lørdag 31. oktober 2009

Bivirkninger

Nå får jeg svi for grisehumoren. Kroppen verker, armen er stiv og støl, jeg er kjempetrøtt og slapp og føler meg uggen. Pusten snører seg til litt mer enn jeg liker. Men det er vel nokså sikkert at dette er bivirkninger av vaksinen jeg fikk, så jeg holder sofaen og satser på at det går over fort. Men da kan det iallefall tyde på at vaksinen virker i kroppen.

Ha en grisefin svinaktig god lørdagskveld!

.

fredag 30. oktober 2009

Litt humor i disse svinetider

Hassan var hos legen. "Jai skal kastrires", sier han. Legen spør om han nå er helt sikker på det. "Jaa, jaaa" sier Hassan. "Jai har snakket med kone og famili om det". Ok, så ordner vi det, sier legen. En halv time senere er det gjort, og Hassan tar sitt tøy på og går. Ute på trappen til legekontoret møter han sin gode venn Ygzmir. "Hva skal du hos legen" spør han. "Jai skal vaccineres ". Hassan: "for svarte, det var det det het..."


Noen forhåndsregler i disse svineinfluensatider: Gå ikke ut i grisevær. Unngå områder som ser ut som en svinesti. Det er ok å treffe Ole Brumm, men unngå Nasse Nøff. Unngå bøter, det er svindyrt. Hold deg unna folk med syltelabber. Unngå smør på flesk, det blir bare griseri. Vekk alle som purker når de sover. Til slutt: Ikke ha sex med sofagriser!!!!! Ha en svinaktig fin dag...

.

torsdag 29. oktober 2009

Vaksinert!

Influensaen kryper innpå her i Oslo. Kollegaer har syke barn, hvemsomhelst kan ha smitte med seg. Av de 14 som er døde, tilhører 10 risikogruppen. Jeg syns det begynte å haste med å få denne vaksinen innabords.

I min "kommune", bydel Gamle Oslo, er vaksinasjonsopplegget at det skal det foretas massevaksinering på Tøyensenteret. Først risikopasientene fra mandag av, så røkla etterhvert. De ekstra vaksinene som byråd Sylvi Listhaug klarte å skrike seg til for Oslo, har i Gamle Oslo blitt brukt til å gi gravide vaksinasjontilbud før resten av risikogruppen, torsdag og fredag denne uka.

Jeg begynnte å kjenne andre i Oslo som var mindre "risikosyke" enn meg, som allerede har fått vaksinen. Kjenne folk utenfor Oslo som er helt friske, som har fått vaksinen. Jeg syns ikke dette er riktig; at en høyrisikopasient på transplantasjonsventeliste skal få vaksine senere enn mange friskere. Så jeg bestemte meg for å gjøre en innsats for å få tatt denne vaksinen. NÅ, i denne uka.

Jeg kontaktet CF-enheten på Ullevål. Ringte mange telefoner i 3 dager. De har ikke svineinfluensavaksine. Jeg kontaktet fastlegen. Ringte mange telefoner. Han har ikke svineinfluensavaksine. Så gjorde jeg som Bjørn Iversen fra Folkehelseinstituttet anbefalte på
tv-nyhetene mandag kveld; jeg kontaktet kommunen min. Jeg sendte mail til bydelsdirektøren. Som snakket med bydelsoverlegen. Og etter noen timer fikk jeg til svar at jeg kunne komme til vaksinering torsdag formiddag sammen med de gravide!

Så idag møtte jeg opp sammen med de gravide. Jeg måtte gå etpar kvartaler i rå formiddagsfrost, så jeg ankom Tøyensenteret nokså andpusten, med O2. Der var det minst 100 meters kø ute. Av gravide med og uten mager og menn. Ved henvendelse til en vaksineansatt med rød vaksinevest fikk jeg klar beskjed: "du skal ikke stå her ute i denne køen". Så ble jeg geleidet inn, fikk min kølapp, fikk min vaksine, fikk min ventestol og kunne spasere lettet ut under en time senere. Alt var velorganisert, effektivt og veldig greit.

Jeg er imponert over bydelsdirektøren som ordnet opp. Som brukte hodet. Som handlet. Som tok min henvendelse på alvor. Jeg er imponert over vaksineansatte som visste at jeg kom og som forsto at jeg ikke kunne stå ute i kø i kulden. For en gangs skyld fungerte ting. All hønnør til bydel Gamle Oslo for dette!

Om jeg følte at jeg snek i køen av de gravide, eller snek i køen før andre risikogrupper? Nei, igrunnen ikke. Det er vel like gjerne de som sniker før meg. Jeg syns det var på tide at jeg fikk denne vaksinen nå. For: Hva om jeg hadde fått influensa og dødd av den, og jeg ikke hadde fått vaksinen tross at hadde vært tilgjengelig i Oslo i flere dager og jeg aktivt hadde oppsøkt å få den?


Så nå er jeg vaksinert. Det kjennes litt sikrere slik.
Om jeg har bivirkninger? Ja. Jeg har skikkelig sug etter sjokolade. Firkløversjokolade. Bare må ha..

.

mandag 26. oktober 2009

Isfjellet

Den som har

hodet
over
vannet

kan
bare se

toppen
av

isfjellet.

.

torsdag 22. oktober 2009

Influensa-vaksine

Influensaen kryper innpå. Mange barn i Oslo-skolene er angivelig syke og holdes hjemme. Jeg har hørt om noen jeg kjenner som har fått påvist influensaen. Jeg har til nå vært ganske laid-back til det hele og syns dette har vært hysteri. Og kanskje er det fortsatt bare hysteri. Men jeg begynner å kjenne det nå. Kjenne at jeg ikke liker dette. Kjenne at jeg blir litt redd for smitte. Kjenne at jeg gjerne vil ha vaksinenen NÅ, straks og med en gang.

Hvorfor pøser de ikke bare ut vaksinen her i Oslo når det er her influensaen herjer akkurat nå? Hvorfor har andre kommuner i Norges land fått vaksinen allerede, og ikke Oslo? Kanskje er det like mye influensa overalt i landet. Men hvorfor går ikke de første dosene til sykehusavdelinger og poliklinikker, slik at man sikres at risikopasientene får vaksinen aller først? Jeg bare spør. Det begynner å bli nervepirrende å skulle vente i etpar uker til.

Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle bli såpass urolig. Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle bry meg om dette. Men nå gjør jeg altså det. Jeg er smittet av medias effektive virus-spredning. Jeg er jo tross alt en hyper-risiko-risiko-pasient. Jeg vil sikres mot dette, og jeg vil sikres NÅ.

(men først må kanskje bivirkningene av antibiotikakuren bli borte, så må jeg ta svineinfluensavaksinen, så må jeg ta vanlig influensavaksine og så må jeg kanskje ta svineinfluensavaksinen en gang til, og DA er jeg kanskje sikret mot ikke å bli syk av virus).

.

tirsdag 20. oktober 2009

Kur

Gift i blodet. Gruff i kroppen. Varm. Kald. Svimmel. Uvel. Kvalm. Slapp. Irritert. Kroppen protesterer på behandlingen, kroppen blir i ubalanse, jeg blir i ubalanse. Kur er noe dritt. Men kur må gjennomføres. Pseudomonasbakteriene må holdes nede. Jeg må bare holde ut. Og håpe at lungene får en rens som varer en stund.

.

søndag 18. oktober 2009

Høst i parken

Sola skinner på gyllent høstløv, vemodig, gulbrunt. Søndag med aviser og tv inne. Stearinslys. Chili concarne og rødvin i magen. Intravenøsmedisiner i blodet. Smerter i kroppen. Varg Veum venter i dvd-spilleren.

Det er høst ute og høst inne. Det er vemodig høstsol i hjerte, høstsol i sinne. Høstsol. Bare høstsol.

.

lørdag 17. oktober 2009

Organdonasjonsdagen

I dag er det organdonasjonsdagen.

I dag oppfordres mennesker over hele Norges land til å ta stilling til organdonasjon.

I dag oppfordres du til å ta stilling til organdonasjon. Ta stilling til om dine organer kan gis bort til et annet menneske når du dør.

En dag kan du eller jeg, naboen, vennen, kjæresten, sønnen, søsteren eller andre du kjenner trenge et nytt organ. En dag kan du eller jeg bli spurt om vi ønsker at organ kan gis til donasjon om en av våre nærmeste skulle dø. En dag kan en av våre nærmeste bli spurt om dine eller mine organ kan gis til donasjon viss vi skulle dø.


I en slik situasjon vil det være fint å ha snakket om dette på forhånd. Slik at den som må svare på et slikt spørsmål vet hva den som er død ville ha ønsket.


Et menneske kan donere 7 organer (hjerte, to lunger, to nyrer, bukspyttkjertel, lever) og dermed gi liv til like mange mennesker som er livstruende syke og avhengige av å få et nytt organ for å overleve.


Slik som for eksempel meg. Jeg vil trenge nye lunger for å kunne leve i år framover. Jeg har nå stått på venteliset for transplantasjon i nesten ett år. Det er ikke nok organer til at folk kan få organ etterhvert som de trenger det. Derfor blir det ventelister. Den som står på venteliste gjennomgår en kamp om tiden. Det gjelder å holde seg i live til organet kommer. Det kan skje i dag, i morgen, om to måneder eller i verste fall aldri.


Jeg tenker at det er meningsfullt å kunne gi bort sine organer når man selv ikke har nytte av dem. Jeg vil gjerne gi bort mine. Hva vil du?


Har du spørsmål om tranplantasjoner og organdonasjon finner du info her.



Dersom du er positiv til å donere dine organer, må du gjøre to ting:


1) informere dine pårørende om ditt ønske

2) fylle ut donorkort. Dette finnes på landets legekontor og apotek, og det kan lastes ned her.






TA STILLING TIL ORGANDONASJON I DAG!

.



fredag 16. oktober 2009

I dag

I dag har jeg:

plussting:

-vakker høstsol inn vinduet
-masse mat i fryser og kjøleskap
-"leieboer" som kommer hjem til kvelden

minusting:

-en kropp som er slapp og uvel og kvalm (pga kuren)
-en sjel som kjeder seg i lange timer uten ork
-krukker i hagen med planter som er helt vissne av frosten

- - - - - - -

Hvorfor en slik naivistisk framstilling av tilværelsen? Fordi denne eksistensielle vurderingen av mening og mot konstant veies på vekten; pluss, minus, balanse, ubalanse. Helt nøkternt. Resultatet skal helst være til å leve med.

God helg!

.

.

tirsdag 13. oktober 2009

Slitsomt

Det er slitsomt å leve "et slags normalt liv" for en som er kronisk syk. Det krever. Jeg blir sliten av å prøve å henge med. Veldig sliten. Selv om jeg har mange mange mange timer i ro hjemme i løpet av en uke. Program tre-fire timer om dagen er det jeg klarer. Med hviledager innimellom, vel å merke. Jeg innser at jeg ikke har krefter til et slags normalt liv. Selv om det bare er noe som ligner litt på et normalt liv. Jeg har forlengst innsett at jeg ikke lever et normalt liv. At alt er unormalt. Jeg vil helst sove utrolig mange timer om natta. Jeg må ligge strekk ut på sofaen etter noen timer ute. Jeg verker i kroppen fordi musklene får gangsperr bare av å holde kroppen oppreist. Jeg har ikke overskudd til å gjøre mer enn akkurat det jeg må for å få ting til å gå rundt. Nesten alt jeg gjør er tungt og slitsomt.

Nå har jeg tøyd strikken en stund. Strikken som fra før er lite elastisk. Kveld etter kveld har jeg vært på nippet til å bli syk, og dag etter dag har jeg våknet uten å være direkte syk. Det er bra. Jeg har faktisk vært 8 uker uten antibiotika nå ! Det er ny rekord! Så da får jeg tåle at jeg nå må begynne på en intravenøs antibiotikakur på torsdag. En medisin rett-i-blodet og en i tablettform. Det skal nok gå. Tar kuren hjemme. Og håper jeg ikke blir helt utslått av bivirkninger. Selv om det nok blir slitsomt. Slik det meste er slitsomt med den lungekapasiteten jeg har nå. Selv om det tilsynelatende går bra med meg, så er tilværelsen rett og slett slitsom.

Det skal tilføyes at jeg har fått god hjelp denne høsten av en utenlandsbosatt venninne som har delvis bodd her i noen uker og hjulpet meg med alle ordne-prosjektene jeg har hatt. Det har blitt mye skikkelig middagsmat og godt selskap til TV-kveldene. Det har gitt meg et løft, så tilværelsen har vært litt mindre slitsom enn den kunne ha vært. Og for hver eneste dag som går som er litt mindre slitsom, får jeg forhåpentligvis litt mer overskudd til transplantasjonen som kan ligge foran. Hver dag som er litt mindre slitsom teller i dette regnestykket. Hver eneste dag teller.

.

tirsdag 6. oktober 2009

Et slags normalt liv

Jeg burde skrive noe på bloggen nå. Men vet ikke helt hva jeg skal skrive. Det er ikke alltid jeg har noe fornuftig å skrive. Men jeg vil gi livstegn fra meg, til dere som følger med...

De siste ukene har lignet på et slags normalt liv, jeg har ikke hatt infeksjoner, har vært på jobb mine to korte dager i uka, har hatt mye besøk og har fått hjelp til "make-over" av garderobe og spiseplass her i leiligheten. Jeg har vent meg til at marginene for hva jeg kan gjøre er små, og jeg tenker ikke så mye over det lenger. Det er bare sånn det er. Friskere dager gripes med takknemlighet og nyttes for alt hva de er verd. Så ender jeg opp ganske sliten, fordi balansegangen iht. krefter ikke alltid er så lett å finne. Ingen kan iallefall beskylde meg for ikke å ville..

Det plager meg at sensommeren nå går over i ekte høst. Det er kaldt og blåsende ute, og i dag regner det. Jeg blir stiv i kroppen, verker, er uopplagt og føler jeg ikke blir riktig våken. Kulda gjør noe med meg. Det blir tyngre å gå opp til bilen, det er fort gjort å bli kald, det er lett å bli syk. Jeg liker det ikke. Men det er jo bare sånn det er, at høsten og vinteren står for døra.

Jeg har noen planer for dagene framover. Jeg liker å ha planer. Liker når det er noe å se fram til. Men som alltid er det usikkert om planene kan gjennomføres, om formen holder.

Når det ligner på et slags vanlig liv her, blir kontrasten til å være i transplantasjonsventelistemodus stor. Bak alt jeg gjør ligger tanken på at livet plutselig kan bli snudd på hodet, at telefonen plutselig kan ringe. Det er en merkelig tilværelse dette her. Som lungetransplantere Truls Zimmer sier det; " det blir lett apatisk". Jeg vil si at det er som å leve i en slags transetilstand. Det hele er uvirkelig. Og samtidig ytterst virkelig. I dette spennområdet lever jeg dagene mine, en for en, dag for dag. Og prøver å gjøre det beste utav situasjonen, dag for dag. Prøver å leve et slags normalt liv. Et slags normalt liv i en temmelig unormal kontekst.

.

fredag 2. oktober 2009

hvor langt

hvor langt er det
hit?
spurte gutten
mannen svarte: det kommer
an på, det
an på hva?
det kommer
an på

hvor du er

(lars saabye christensen)

.