søndag 17. oktober 2010

Mitt kattehjerte er vemodig

Da jeg kom hjem fra Kielferja satt denne krabaten i hagen min. Dvs, den peip og skreik, gjemt innimellom gamle blomsterpotter i "rotehjørnet" på terassen. De som eier den bor etasjer over og fortalte at de ikke kunne få tak i den. Etter lirking og lokking med godbiter og krabbepostei ble kattungen på 15 uker mer trygg og spaserte litt rundt, dog ilende i hjemsel når jeg nærma meg. Greit nok å se tøff ut når zoomlinsa er minst 3 meter på avstand. Etterhvert drista kattungen seg inn til meg og jeg lukka døra igjen. Det er tross alt kuldegrader ute nå, og mer enn 3 netter ute ville nok bli i tøffeste laget. Inne fikk den mat og vann og jeg var avgårde og fikk lånt kattesand og et bastbur. Etter noen timer ble den husvarm nok til å legge seg til på sofaryggen.



Kattungen er barn av den kattemora som min Jesperpus og jeg i sin tid skrev kattehistorie om. Jeg ville så gjerne hatt katt, men måtte jo sende min nesten 16 år gamle Jesper til de evige jaktmarkeder pga at man ikke får ha katt som lungetransplantert. Med vemodig sinn fikk jeg omsider lokka kattungen inn på badet, og luredytta den inn i buret. Med store øyne så den på meg så jeg følte meg som verdens største sviker. Her hadde jeg lokka og gjort den trygg nok til både å spise, bæsje, snuse rundt og legge seg til god hvile i mitt hjem, og så gjør jeg sånn. Lurer den, slik den var redd for hele tiden. Men jeg hadde ikke noe valg. Jeg kan ikke ha ungen.


Jeg føler meg ikke trygg på at jeg ikke ser denne kattepusen igjen. Jeg frykter at verken kattemor eller matmor var spesielt begeistra for å få den igjen. De visste at den var hos meg og henta den ikke. Mitt kattehjerte lider. Men jeg har gjort det jeg kunne, jeg fikk den i hus og inn til dem som har ansvar for den. Det ble dagens prosjekt. Jeg håper den får en god framtid. Om jeg hadde kunnet så skulle jeg ha gitt den det... Mitt kattehjerte er vemodig i kveld.

.


.