tirsdag 28. februar 2012

Tiner


livet mildere
dråpe for dråpe
.

onsdag 22. februar 2012

Barcode

diskuteres igjen. Konseptet med høye, smale hus, utarbeidet av det nederlandske arkitektfrirmaet MVDRV, har skapt debatt både politisk, faglig og blant folk flest. 10 000 arbeidsplasser og 500 boliger skal huses her. Bygningene er i seg selv spektakulære med mange kule linjer og vinkler. Viss de sees forfra, vel å merke. Men etter min mening er de helt malplasserte. Dagens Aftenposten Aftens overskrift "Det er blitt minst like skrekkelig som vi forestilte oss", sammenfaller med det jeg daglig ser fra mitt stuevindu.

Barcode i mobilbilde tatt fra Ekebergåsen.
Et image av skyline. Manhatten/Melbourne.  Men hva skal vi med det? Oslo er ingen gjennomsnitts storby med massevis av skyskrapere, sånne byer er et nok av. Oslo er en hovedstadsperle med et helt unikt særpreg. Marka som sakte skrår nedover mot bykjernenen og åpner seg mot sjøen. Den luftige følelsen ved å stå ved havna og se utover fjorden eller oppover mot blånende fjell. Nå er dette ødelagt. Barcode danner en hard, mørk mur mellom byen og sjøen. Byen stenges inne, sjøen stenges ute.

Et av byens flotteste områder er lagt ut som et lekebrett for ekserimentelle arkitekter.  Desverre er dette ikke legoklosser som kan rives ned igjen. Bygningen er kommet for å bli. Et stort feilgrep mot byen. Det er min mening i denne saken, hvor bakpå og lite nytenkende det enn måtte være.

.

Litt krøll

er det visst med nettsider for tiden, jeg har fått vite at det ikke gikk an å legge inn kommentarer på mine 2 siste innlegg, men tror det fungerer igjen nå

.

torsdag 16. februar 2012

Hardt å være fuggel i vinterland. Hardt å være kosekatt i kulden.

Her hvor jeg bor, etpar små kilometer fra Oslo S, har jeg en liten uteplass med hage på ca. 35 kvadratmeter. Det er noen busker inntil verandaen og ett syrintre, en liten gran og etpar buksbommer. På dette lille området et det et relativt aktivt dyreliv. Stort sett bestående av katter og fugler. I flere år har jeg forundret meg over at disse dyreartene lever tilsynelatende fredelig side om side.

Men nå er idyllen brutt. På etpar dager har jeg sett katt ta fugl og spurvehauk ta fugl. Det er ikke langt fra at blodet spruter og jeg får et ekkelt gufs når jeg ser ut av mitt vindu.





En enslig rødstrupe!


Jeg er et kattemenneske. I 16 år hadde jeg min Jesper-pus, som var "kongen på haugen" og holdt området fritt for farende fant. Jeg måtte ta livet av pusen min fordi jeg ikke kan ha katt når jeg er lungetransplantert. En immunsupprimert skal helst ikke ha nærkontakt med katter som tar fugler som kan ha farlige bakterier. Men det er hardt for en kattedame å leve uten katt.

Jeg er derfor fornøyd når besøkende katter liker seg i min hage. I vinter har en svart katt med grønne øyne slått seg til her. Sittet utenfor og stirret inn på meg hele tiden, ålet seg når jeg har sett på den og overfalt meg når jeg har kommet ut og koset med den. Desperat kosesugen, siklende, innyndende. Ikke lett å avvise den og ikke ta den inn, men jeg vil følge advarslene jeg har fått iht. de nye lungene. Men så kom kulden og snøen og katter burde ha hus å være i. Jeg satte opp lapper i nabolaget, jeg tror den har kommet seg bort fra der den bor eller ikke har noe hjem.

For etpar uker siden dukket en mindre utgave av svart, korthåret, kjempekosete katt opp. Med rødgrønne øyne. Ok, tenkte jeg, den grønneøyde har et en unge. Det var varslet kulde og snøen lava ned. Den mjaua og ville spise meg opp og krype inni meg når jeg kosa med den ute. Jeg satte opp to små lapper i blokka her. Seint en kveld ringte telefonen; en dame på tur med hund og en guttunge savna sin lille katt desperat. Den hadde vært ute i 6 dager og gutten hadde grått dag og natt. Dama gråt og skalv og takket høyere makter da den lille katten  kom løpende inn på verandaen her. Lykkelig var hun, lykkelig var jeg og lykkelig var lille pusen. Det nytter å bry seg litt.


Rødstrupe mot rød teglsteinsbygård
 Og at det nytter å bry seg føler jeg også når en rødstrupe dette året beærer meg med sitt nærvær. Rødstruper skal fly til syden eller holde seg i Sør-Norge i varmen om vinteren. Og så er denne her, i hovedstaden, i min lille hage, midt i tjukkeste Oslo. Den skal jeg passe godt på.

Men så var det fuglene og den overkosete grønnøyde. En dag jeg står med kameraet og tar bilder av fulgene i treet og katten sitter ved beina mine og åler seg, setter for en gangs skyld en blåmeis seg i fuglemateren "EvaSolo" som henger på verandaen. På ett sekund hopper katten opp i lufta, helt uten fart, ca 2 meter rett opp, og snapper fuglen. Legger den halvdød for mine føtter. En ære til mennesket. FY! Jeg kjefter og husjer den vekk. Dette syns jeg ikke er ok. Det er uakseptabelt på min grunn (neida, min Jesper gjorde ikke sånt, han hadde fått forbud mot det, så).

Samme dag blir det et fuglelurveleven i hagen. Alle fuglene skriker og forsvinner. På gjerdet ser jeg en grå ca 20 cm lang, tynn spurvehauk. Midt i hovedstadens østkant. I dag slo hauken til. Mens jeg står med kameraet og tar bilder av sultne fugler i skumring, snapper den en fugl med seg i buskene. Omtrent halvannen meter foran nesa mi. Jeg ser fuglen sprelle. Så fyker hauken avgårde med sprellende spurv i nebbet. FY. Jeg vil ikke ha sånt i min hage.

Ikke lett å se men her kverker spurvehauken liten fugl
Spurvehauk - ill.




HER vil jeg bare ha idyll. Her skal fuglene i vinterland få maisfett og smuler. Her skal kosekatter finne en varm krok i kulden. Her vil jeg at menneskene skal være vennlige mot hverandre.

(Joda, jeg er jærbu. Jeg vet at sånn er naturen, sånn er livet. Men jeg har alltid syns det. At det er hardt å være til i vinteren. Så det er vel et slag sjebnefellesskap jeg føler da, med andre skapninger som er kalde i vinteren).


Så har også den stirrende grønnøyde har fått sin sjebne. Jeg satte annonse på Dyrebar.no om funnet katt. En flott kattedame kom og henta den, sjekke den for chip hos veterinæren, den var uten identitet. Etter etpar dager hos henne ble katten, via "Katter i Nød", sjekket og vaksinert hos dyrlege og plassert på kattepensjonat i Nittedal. Nå venter den på et nytt hjem. "Lakritz" er en flott katt som fortjener mennesker han kan kjæle med. Jeg er inderlig lei meg for at dette ikke kunne bli hos meg. For det var her han gjerne ville være. Men flott at det finnes folk som frivillig bruker tiden sin på å sørge for at firbente slipper å sove ute.


Under følger et utvalg bilder av vinter i hagen min

Bare en vanlig fugl


Denne er hagens største.


Vakker er selv den vanligste fuggel

Artig type!




Liten, men stolt!



Sulten og snill

Tenk, rødstrupe midt i hovedstaden

Blåmeisen er bare ca 4.cm!


Stor, hva er dette slags fugl?


Vakrest!

Tøff type

Velkommen ja, men ikke for å slå seg ned for godt!
















Hektor, frareist av nabo i en uke, den eneste som får komme inn av og til


Kanskje denne som ble tatt av spurvehauken.




Sola går opp og ned for alle


Og nå tiner det mot vår!

.


onsdag 15. februar 2012

Vinterliv

Hva skal jeg si om vinterlivet, om hvordan det går å vært lungetransplantert i vintertiden. Sånn bak trivialitetene, som fulgledrap og katteomplassering og snø som smelter. Det er ikke så lett å vite hva jeg skal si, derfor har det vært taust lenge...

Mye går veldig bra. Lungene puster og er stabile, med opp mot 70% kapasitet. Jeg kan gå ganske raskt i gater og butikker, jeg er kvikk i bevegelsene. Jeg hoster ikke. Jeg har ikke vært innlagt på sykehus på trekvart år. Jeg gjør sosiale ting, får med meg kultur. Jeg har vært bittelitt på jobb. Livet har hverdager.

Men orken er ikke den store. Overskuddet mangler. Jeg går med kronisk bihulebetennelse, og får feber sånn dann og vann. Noen ganger blir bihulene kjempebetente og tette og må ha antibiotikatabletter. Kroppen hangler. Søvnen blir så som så. Kanskje vil en operasjon i mars hjelpe. Kanskje må jeg bare leve med dette. Så lenge det er sånn tåler jeg overhodet ikke kulde. 50 meter ute med litt vind eller kuldegrader og infeksjonen kan feste seg og gjøre meg dårlig innen noen timer. Når jeg får infeksjon i bihulene blir lungene litt smårufsete. Noe de helst ikke skal bli.

Så har jeg nervesmertene på høyre siden av ribbbeinet, de sitter enda. Men de er noe mildere. Så kanskje det kan bli gradvis bedre. Ettellerannet er ikke som  det skal med magen. Så er det migrenen og nakken og stoffskiftet og alt det som jeg har hatt før. I tillegg har hodet blitt sløvet, jeg sliter med hukommelsen, innlæringsevnen skorter og jeg er ikke så kjapp som før. Livet er liksom ikke friskt. Det er fortsatt preget av begrensinger, først og fremst pga. bihulene, smertene og mangel på krefter.

Det er en svær prosess å bli transplantert (syns jeg). Det tar flere år å bli så dødssyk som man er foran en transplantasjon, og det kan ta år å bygge seg opp igjen og finne et nytt ståsted, hvem/hva/hvordan er jeg nå, hva skal jeg nå. Det er forventinger og forhåpninger fra en selv og fra andre. Det er drømmer som skal enes med virkelighet med en passe mengde håp.

Så ting går ikke helt av seg selv. Livet går ikke på skinner. Men det går så mye lettere enn før når helsa er såpass god at den gir mulighet for en del aktivitet, at den gir rom for fylle dagene med innhold.  Nivået av helse er ikke høyere enn at hver dag må få sitt innhold utfra hva jeg orker denne dagen, planlegging er fortsatt litt vanskelig. Også denne vinteren ble preget av forbehold og mer innetid enn ønsket. Men vinteren har ikke vært så mørk som jeg fryktet. Og nå kan jeg se framover; sol som smelter snø minner om at våren er i vente.
Og hver vår kan man håpe på VÅR i vår!

.

lørdag 4. februar 2012

Å gå er å miste balansen en liten stund

Den som står med begge beina godt planta på jorda, kommer seg ikke av flekken

Vinni, tv2 nå

-