fredag 23. november 2012

Riss i sjelen


Noen ganger males det
med tydelige svarte bokstaver
at Cystisk Fibrose er en alvorlig og livstruende sykdom.

Det er
når
dødsannonsen forteller
at en CF-er
ikke lenger er.

Det er når begravelseskriftet
sier takk og til minne
og avstanden mellom fødselsdato og dødsdato er altfor kort.

Det er slike ganger
at det risses svarte riper i sjelen.

Det risses "å leva det er å elska"
hverandre
mens vi
har
hverandre


Denne gamle teksten min må igjen hentes fram. Denne gangen til minne om Birgit. Tøffe, sterke, modige, morsomme fine Birgit, med-CFer og med-TXer. For ikke mange dagene siden sendte jeg høstfargebildet til Birgit. Jeg vet at Birgit likte høstskogbildet mitt. Med disse fargene vil minnet om Birget rammes inn og gjemmes i mitt hjerte.
.

søndag 18. november 2012

Dvale

Bloggen min ligger i dvale. Slik jeg er litt i dvale. Energi og inspirasjon mangler, skrivegløden kommer ikke til overflaten. Kanskje er tiden for blogging på hell. Kanskje finner jeg igjen inspirasjon og legger ut noen flere tekster om livet som lungetransplantert CF-er.
Med dette har jeg iallefall gitt et livtegn så mine gjenværende, trofaste lesere ikke skal uroe seg. Jeg tusler rundt i Høsten, stadig søkende etter noe lysere tider.

.

onsdag 19. september 2012

Å stå på

Sensommeren kom med stråler av sol og streif av medvind. Små sommerfornemmelser ble til gjennom turer i bilen, hotell og spa, spise ute og sitte i hagen. Mer sensommerstyrke skal hentes i høstnatur i de svenske skoger, og senere gjennom oktoberdager i Dubrovnic. Sjelens solcellebatteri lades så lenge det stråler å finne.

Med sommerslutt kommer hverdager. Det er tid for å ta tak, ordne opp, komme i gjenge. Tid for å stå på, henge i stroppen. Helseavtaler står i kø, her er det bare å henge med. Jeg er sliten før jeg har begynt. Jeg har ikke krefter til alt jeg skal, vil, kan, bør. Jeg må gjøre prioriteringer og omprioriteringer. Det er krevende, men jeg henger med. Står på. For er det noe jeg har lært meg gjennom et langt CF-liv så er det det. Å stå på.

.

tirsdag 28. august 2012

S K R I V E S P E R R E!

Sommerskrivesperre, sommerferieskrivetimeout.

Sensommerskrivestart nå.

Sommeren ble slitsom med litt for mye smerter og småsnusk i systemet. Skulle ikke bli sånn, denne sommeren. Slik ble sommeren.

Så speedsommerhelg med sommerting som; Strømstadvennefest, softis i Son, svømme i sjøen, strupe snigler, spise solmodne stikkelsbær. Slikke sensommersol som sakte "stuffer" sjelens solcellebatteri.

Sensommersjelemelankoni. Satser på sennepsgule sensommersolstråler som sakte skaper høstfargesymfoni for sinn og skinn!

Satser, som sedvanlig...

.

lørdag 14. juli 2012

FERIETID



Hode og skrivelyst har tatt sommerferie. Hanglete kropp og slitent sinn trenger seg sommerferie. Alle ønsker seg sommer, sol og lyse dager.

Det håper jeg alle mine lesere får. Sommer, sol og lyse dager. Uansett livssituasjon; jeg ønsker at DU får gode påfylldager. GOD SOMMER!

.

lørdag 23. juni 2012

Skiftende skydekke. Våge å være

Sola skinner. Regnet øser. Slik er sommerdagene; skiftende, ustabile.

Slik føles også mitt transplantert-liv til tider. Kroppens krigere hjerjer innvendig, immunforsvaret svinger, mange ulike medisiner skal fungere sammen, hormonene er ikke alltid i balanse, smertene sliter og infeksjonene kommer lett. Hjernen er ikke like skarp som før, jeg bruker lengre tid på å forholde meg til hverdagslige beslutninger.  Jeg er ikke helt som jeg var. Noe har jeg mistet og mye har jeg fått.

Noen dager er slitsomt tunge. Så kommer det plutselig en "solskinnsdag" som veier opp. Som i denne uka; Barnevogner hos nye naboer gir hagene liv. Minst 4 katter vil gjerne late seg på min veranda. Vidunderlig grandtantejente på 15 dager på sin første busstur til Kampen. Trille barnevogn. Skifte bleie. Studere grimaser. Se livets under og ønske den lille nye i livet velkommen.

Så være "familie"  til tvilling-gutter på snart 13 som avslutter barneskolen. Gutter jeg har fulgt siden de var mindre enn 15 dager gamle. Lilleaker skoles to 7. klasser har satt opp musikalen Grease. Guttene "mine" står alene på scenen og synger. Men nydelige stemmer, presist og vakkert på engelsk og norsk, med skinnjakker og kult look. Nivået på forestillingen er skyhøy og jeg er overimponert over hvor scenetrygge, stolte, samkjørte og innstuderte elevene er. Fra "guttehvalper" til lange pene nesten fullvoksne jenter. Foreldrene har laget nydelig tapas og innbydende kakebord. Norsk skole på sitt ypperste; med uvanlig flinke elever, knalldyktige lærere som har fått fram det beste i de unge. Og engasjerte foreldre som rammet dagen inn i gullramme.

Rektor sendte med ungdommene et dikt. Ord som gjelder babyjenta som skal vokse opp, 13-åringer på vei til ungdomstiden og 49 årige Åshild i skiftende skydekke. Og kanskje også en og annen bloggleser.

VÅG Å VÆRE

Våg å være ærlig
våg å være fri
våg å føle det du gjør
si det du vil si.
Kanskje de som holder munn
er reddere enn deg?
Der hvor alt er gått i lås
må noen åpne vei.

Våg å være sårbar
ingen er av stein.
Våg å vise hvor du står,
stå på egne bein.
Sterk er den som ser seg om
og velger veien selv.
Kanskje de som gjør deg vondt
er svakest likevel?

Våg å være nykter
Våg å leve nå.
Syng, om det er det du vil -
gråt litt om du må.
Tiden er for kort til flukt,
bruk den mens du kan.
Noen trenger alt du er
og at du er sann!



(Hans Olav Mørk)

.

tirsdag 12. juni 2012

Sommer start


Sommerens første ferie. Storesøstre og småsøstre skal besøke søta bror. Sweeden. Shopping, spising, samvær. Spådd småkjølig. Satser på sommerfornemmelse.

Satser på skikkelig sommer i år. Mer stabilt og med sykdomsfravær. De store ferieutfluktene er enda ikke innen rekkevidde. Men små turer er supert det og. Spise is. Se på sola. Kjenne at pusten går, inn ut inn ut. Sanse fravær av hoste. Slippe inhalasjoner hver dag. La sjelen smelte og nyte at den etterlengtede årstiden endelig er her. Sakte, men sikkert, smake sommer.

.

lørdag 9. juni 2012

Snegle avsted

Nei, det er ikke noen feil med bloggen min. Eller dataen din. Det er jeg som har stoppet litt opp. Eller rettere sagt; som snegler meg avsted.



Jeg føler meg som snegelen for tiden. Noen ganger innetrukket i skallet; urørlig klamret fast til et grønt blad. Andre ganger sulten, bladspisende, med snuten stikkende såvidt utenfor skallet. Og så en gang i blant, som denne sneglen; målrettet strenende ut og fram, med følehornene vidåpne, søkene.

Mellom innesluttet skall og søkende strening er det prosess, prosess, prosess. Prosess som går i sneglefart. Hva klarer jeg, hva orker jeg, hva vil jeg, hva skal jeg, hvor går jeg. Selv om det har gått snart to og et halvt år siden transplantasjonen snart, er prosessene ikke avsluttet og tingene tar fortsatt tid.

Det er ikke så lett å skrive om tingene som tar tid, prosessene som skal landes. Derfor har det blitt litt stille fra meg i det siste.

Jeg håper mine lesere venter til sneglesesongen er over!
Det kan være når som helst...

.

onsdag 16. mai 2012

TIL NYE LESERE

Velkommen til bloggen "Spor av Åshild" !




Jeg, Åshild,
er 48 år, jærbu, oslobu, sosionom, CF-er, lungetransplantert, likemann, skriveglad, fotointeressert, kattedame, kampenentusiast, kulturglad. Og ganske mye mer - men sånn cirka innenfor disse rammene.



Jeg har skrevet denne bloggen i over 4 år. I denne tiden har jeg gått fra å være endel syk av den medfødte lungesykdommen Cystisk Fibrose til å bli alvorlig syk, blitt utredet for lungetransplantasjon, ventet på nye lunger i 13 måneder, gjennomgått dobbelsidig lungtransplantasjon og lært meg til å leve som transplantert med gleder og sorger, begrensninger og muligheter. Innimellom kommer jeg med fraspark, bilder, sitater og refleksjoner over andre ting som opptar meg i livet mitt.



Jeg er en vandrer. Veien blir til mens jeg går. Stegene mine blir til vei, danner spor. Spor av Åshild.

Om du vil ta følge er du velkommen!

.

lørdag 5. mai 2012


"ingenting er umulig det tar bare litt lenger tid"

kanskje er det sant kanskje er det ikke akkurat sånn kanskje er det
hva du tror

.

tirsdag 24. april 2012

Farte

Ferie igjen. Etter to jobbedager. Forhåndsavtalt. Fantastisk helg i Bergen på årsmøte for Norsk Forening for Cystisk Fibrose. Flotte folk i en "cf-familile". Felles erfaringer og fortellinger. Finne sjelefrender.

 Fly. Farte. Følelse av frihet, finne tilbake til en friskere tilværelse. Så til familie. Unger og søstre.  Jærenuke. Konfirmasjon og vennetreff. Påskeliljer og lam i fjøsene. Fint.

Formen holder. Bihulene bråker, øynene verker, kroppen er treg og utrent. Men mye fungerer, stadig bedre. Farting bygger opp. Fellesskap motiverer. Ferie inspirerer.

Det var kort innpå, status april 2012.

søndag 15. april 2012

Påsken



ble god i år. Endelig hyttepåske som jeg har drømt om i flere år, på søsters hytte med mye familie, unger, lek, trampoline, spill, film, påskegodt, grill-og eggekoking på bål, ro og kos. Med NSB tur-retur Oslo-Snartemo/Moi. Og helse som holdt helt fint til hytteferie.

                                                                          
             
Varmt var det ikke, og jeg tok for første gang i mitt liv på meg varmedress - populært kalt Jærbunaden - oppå øvrig uteantrekk. Skrøpelig skrott ser riktig så sporty ut i friluft, syns jeg selv.



Å få ferie gjorde underverk etter uker med stille inne-alene-liv.

onsdag 28. mars 2012

Påskeferie

Med et nødskrik kommer jeg meg avgårde i år og. Jeg gjør som regel det. Kommer meg avgårde sånn akkurat såvidt når jeg skal. Med knall og fall, omstendelige pakkeprosedyre så alle medisiner og klær i alle varianter for påkommende tilfeller blir riktig medtatt. Med avreisehjelp og tunga på slep, ombord på tog i morgen. Det er planen. Tog denne gangen. Til søsters hytte ved Åpta, til feriekoloni med mange små og store inn og ut i løpet av en påskeferie.

Og det er jo flott. Om det er med nødskrik, skranglende helsetilstand og avreisehjelp; jeg kommer på ferie. Og det er ingen selvfølge. Lenge si jeg har vært langtidsborte i påsken. Jeg er veldig glad for det. At jeg kan få komme meg på ferie, at jeg har noen å være sammen med i påsken. Ikke alle har det.

Om jeg nå gjenvinner litt krefter, lungene roer seg litt mer og ikke blusser opp igjen av vær, vind, basillusker og snørrete unger, så kan dette bli fint. En vitamininnsprøytning fra lange stille enslige alenedager siste tiden. Jeg satser på at det blir rekreasjon og ferie til glede for store og små. Med fravær av sykdom, aller helst!

Jeg ønsker deg, min leser, en god påske om det er i hvitt hospital, i hjemmets stille, i familiært eller venner lag eller mutters alene. Jeg håper påskens sol skal varme og jordens skrettende blomter og trærnes skudd bringer bud om håp; irrgrønt håp som varsler lyse, lette dager.

                            GOD PÅSKE

torsdag 22. mars 2012

Karrig

Tirsdag. Kontroll av bihuleoperasjonen på Rikshospitalet. Mye skorper, ikke skikkelig tilhelet. Tar trikken til byen, en rolig formiddag. For første gang i mitt liv tar jeg trikken fra Riksen. I måned etter måned har jeg sett folk gå på trikken. Aldri har jeg kunnet orke. Nå gjør jeg det. Det er litt kald vind i lufta, men jeg har masse klær og jakke opp over munnen. Jeg går av i Grensen. Rusler ned til Oslo S. En frisk, god følelse.

Blomster-Finns vår
Gleden varer ikke lenge. Jeg blir forkjølet. Får sår hals. Mister stemmen. Tetner i nesen, øynene renner, feberfølelsen kommer, slimet i lungene kommer, hosten kommer. Kroppen jobber på høygir. Etter to dager er pusten rusten, crp på vei opp. Infeksjonen er et faktum. Det blir antibiotika i tabletter og inhalasjon. I beste fall virker det. Viss ikke blir det sykehus igjen.

.                                                                    Det er ikke så lett å skulle prøve å karre seg opp gang på gang. Jeg får stadig kjepper i hjulene. Planen om jobb før påske blir neppe noe av. Jeg vil jeg vil jeg vil men kan ikke overstyre kroppen som lever sitt eget liv. Jeg må bare ta tiden det trenger. Men det er en tålmodighetsprøve. Og tålmodighet har aldri vært mitt sterkeste fag, for å si det sånn...    Heldigvis er det vår i lufta. Det hjelper. Hjelper til å tro på lettere dager. Hjelper til å håpe. Hjelper til å satse på at steg for steg klatrer jeg meg oppover 
.

onsdag 14. mars 2012


Tullipaner. Sol. Fulgekvitter. Smygende katter. Kaffibar. Unger uten jakker på. Loppemarkedannonser i avisa.  

Jeg inntas av Våren
.

tirsdag 13. mars 2012

Sykehusliv

Mannen kommer farende gjennom gangen. Med flagrende frakk og en tralle som skraller. Trallen med stikkeutstyr. Nåler, hansker, venefloner, gul smittesøppelboks. Mannen stresser. Skal ha navn og nummer. Drar fram utstyr, staser opp armen min og slår  hardt på hånda, blodårer skal fram. It`s showtime. It`s sykehustid.

Sengen er hvit. Skjorta har røde prikker på. Gule gardiner, blå stoler. Mannen stikker i de skjøre årene mine, nålen vil ikke inn, venene vil ikke ha flere venefloner. Han stresser. Sier jeg må slappe av, ellers kan han ikke stikke. Jeg kan ikke slappe av når han stresser. Han prøver flere ganger, usensibelt, bommer og banner. Jeg spør om han er fra anestesien (en avdeling som skal stikke sånne vanskelige årer som mine). Han sier ja. Jai er flink. Han er ikke flink. Han lyver. Han er ikke fra anestesien. Han skader en nerve så jeg fortsatt har elektriske ilinger ut i tommelen. Han slenger blodige nåler i vasken og går.

Han er unntaket. Men han representerer det som kan skje. Det som alltid kan skje på et sykehus. At noen plutselig farer inn i det udefinerbare sykehus-stille og invaderer deg med noe som blir vondt. Sykehusvondt. Ikke den fysiske smerten, men smerten av å ikke kunne bestemme hvem som skal gjøre hva med deg. For uten venefloner, ingen medisin. Uten medisin, ingen bedring. Altså intet valg.


Dråper fra medisinposer drypper inn, tikk takk tikk takk. Veneflonene må skiftes flere ganger til dagen. Armene er blålilla av bomskudd. Kroppen fryser, uggen fornemmelse av forverring. Hodet er pottetett. Det verker i nesen, øynene er hovne, det svir, det blør, leppene sprekker og munnen er sandpapirtørr. Å sove er vanskelig. Det ringer i klokker, alarmer piper. Stille pleiere sniker seg inn i nattemørket. Sover jeg? Nei. Jeg sovner ikke, sovepiller til tross. Jeg klarer ikke slappe av, klarer ikke skru av knappen for tanker i hodet. Jeg liker ikke sykehusliv. Jeg hater sykehusliv.

En liten operasjon med få dager på sykehus blir et dypdykk i kvalme. Vemmelse og gremmelse over hvor uendelig slitsomt livet som pasient har vært. Langsomme sykedager blir et flashback i en sykdomstilværelse som forkommer meg uutholdelig. Den lille dråpen minner om hvor overfylt begeret allerede er.

Det er ikke plass til mer. Jeg vil ikke mer av dette. Jeg kjenner rivende angst for å måtte leve et slikt liv igjen. Og jeg kjenner levende håp om å kunne få ha et friskere liv, et stadig friskere liv.

Denne gangen er jeg så heldig at jeg etter 5 døgn kan komme ut av sykehuset. Dagene med psykt sofaliv er ikke uten ende, slik det var før. Jeg skal bli friskere nå.

Med all ydmykhet for livet og de nye lungene; Jeg SKAL bli stadig friskere nå.  

.

søndag 4. mars 2012

Operasjon

Bihulene må renses opp. De er pottetette. Gir meg infeksjonsfølelse i kroppen hele tiden, feber en dag, neste dag ikke. CF-sykdommen sitter i bihulene selv om lungene er nye. Men kronisk infeksjon i bihulene skal det lite til før luftveiene blir "smittet" (siden jeg holdes på lavt immunforsvar for å unngå avstøtning av lungene). En rens må til. Det er bare ett år siden sist.

Så blir det hospitalhvitt. Jeg liker ikke hospital. Jeg liker ikke det hvite. Jeg liker ikke narkose. Jeg liker ikke rett-i-blodet-medisiner.

Men jeg skal tåle det. Det er bare for noen dager, forhåpentligvis. En liten affære i Rikshospitalets store alvor. Jeg kan se at hospitalet prøver å fargelegge det store hvite. Med kunst, slik bildet viser. Og forhåpentligvis også med litt omsorg for pasientene midt oppi Oslo-Universitets-Sykehus kaoset. Jeg velger å håpe på det.

.

torsdag 1. mars 2012

tirsdag 28. februar 2012

Tiner


livet mildere
dråpe for dråpe
.

onsdag 22. februar 2012

Barcode

diskuteres igjen. Konseptet med høye, smale hus, utarbeidet av det nederlandske arkitektfrirmaet MVDRV, har skapt debatt både politisk, faglig og blant folk flest. 10 000 arbeidsplasser og 500 boliger skal huses her. Bygningene er i seg selv spektakulære med mange kule linjer og vinkler. Viss de sees forfra, vel å merke. Men etter min mening er de helt malplasserte. Dagens Aftenposten Aftens overskrift "Det er blitt minst like skrekkelig som vi forestilte oss", sammenfaller med det jeg daglig ser fra mitt stuevindu.

Barcode i mobilbilde tatt fra Ekebergåsen.
Et image av skyline. Manhatten/Melbourne.  Men hva skal vi med det? Oslo er ingen gjennomsnitts storby med massevis av skyskrapere, sånne byer er et nok av. Oslo er en hovedstadsperle med et helt unikt særpreg. Marka som sakte skrår nedover mot bykjernenen og åpner seg mot sjøen. Den luftige følelsen ved å stå ved havna og se utover fjorden eller oppover mot blånende fjell. Nå er dette ødelagt. Barcode danner en hard, mørk mur mellom byen og sjøen. Byen stenges inne, sjøen stenges ute.

Et av byens flotteste områder er lagt ut som et lekebrett for ekserimentelle arkitekter.  Desverre er dette ikke legoklosser som kan rives ned igjen. Bygningen er kommet for å bli. Et stort feilgrep mot byen. Det er min mening i denne saken, hvor bakpå og lite nytenkende det enn måtte være.

.

Litt krøll

er det visst med nettsider for tiden, jeg har fått vite at det ikke gikk an å legge inn kommentarer på mine 2 siste innlegg, men tror det fungerer igjen nå

.

torsdag 16. februar 2012

Hardt å være fuggel i vinterland. Hardt å være kosekatt i kulden.

Her hvor jeg bor, etpar små kilometer fra Oslo S, har jeg en liten uteplass med hage på ca. 35 kvadratmeter. Det er noen busker inntil verandaen og ett syrintre, en liten gran og etpar buksbommer. På dette lille området et det et relativt aktivt dyreliv. Stort sett bestående av katter og fugler. I flere år har jeg forundret meg over at disse dyreartene lever tilsynelatende fredelig side om side.

Men nå er idyllen brutt. På etpar dager har jeg sett katt ta fugl og spurvehauk ta fugl. Det er ikke langt fra at blodet spruter og jeg får et ekkelt gufs når jeg ser ut av mitt vindu.





En enslig rødstrupe!


Jeg er et kattemenneske. I 16 år hadde jeg min Jesper-pus, som var "kongen på haugen" og holdt området fritt for farende fant. Jeg måtte ta livet av pusen min fordi jeg ikke kan ha katt når jeg er lungetransplantert. En immunsupprimert skal helst ikke ha nærkontakt med katter som tar fugler som kan ha farlige bakterier. Men det er hardt for en kattedame å leve uten katt.

Jeg er derfor fornøyd når besøkende katter liker seg i min hage. I vinter har en svart katt med grønne øyne slått seg til her. Sittet utenfor og stirret inn på meg hele tiden, ålet seg når jeg har sett på den og overfalt meg når jeg har kommet ut og koset med den. Desperat kosesugen, siklende, innyndende. Ikke lett å avvise den og ikke ta den inn, men jeg vil følge advarslene jeg har fått iht. de nye lungene. Men så kom kulden og snøen og katter burde ha hus å være i. Jeg satte opp lapper i nabolaget, jeg tror den har kommet seg bort fra der den bor eller ikke har noe hjem.

For etpar uker siden dukket en mindre utgave av svart, korthåret, kjempekosete katt opp. Med rødgrønne øyne. Ok, tenkte jeg, den grønneøyde har et en unge. Det var varslet kulde og snøen lava ned. Den mjaua og ville spise meg opp og krype inni meg når jeg kosa med den ute. Jeg satte opp to små lapper i blokka her. Seint en kveld ringte telefonen; en dame på tur med hund og en guttunge savna sin lille katt desperat. Den hadde vært ute i 6 dager og gutten hadde grått dag og natt. Dama gråt og skalv og takket høyere makter da den lille katten  kom løpende inn på verandaen her. Lykkelig var hun, lykkelig var jeg og lykkelig var lille pusen. Det nytter å bry seg litt.


Rødstrupe mot rød teglsteinsbygård
 Og at det nytter å bry seg føler jeg også når en rødstrupe dette året beærer meg med sitt nærvær. Rødstruper skal fly til syden eller holde seg i Sør-Norge i varmen om vinteren. Og så er denne her, i hovedstaden, i min lille hage, midt i tjukkeste Oslo. Den skal jeg passe godt på.

Men så var det fuglene og den overkosete grønnøyde. En dag jeg står med kameraet og tar bilder av fulgene i treet og katten sitter ved beina mine og åler seg, setter for en gangs skyld en blåmeis seg i fuglemateren "EvaSolo" som henger på verandaen. På ett sekund hopper katten opp i lufta, helt uten fart, ca 2 meter rett opp, og snapper fuglen. Legger den halvdød for mine føtter. En ære til mennesket. FY! Jeg kjefter og husjer den vekk. Dette syns jeg ikke er ok. Det er uakseptabelt på min grunn (neida, min Jesper gjorde ikke sånt, han hadde fått forbud mot det, så).

Samme dag blir det et fuglelurveleven i hagen. Alle fuglene skriker og forsvinner. På gjerdet ser jeg en grå ca 20 cm lang, tynn spurvehauk. Midt i hovedstadens østkant. I dag slo hauken til. Mens jeg står med kameraet og tar bilder av sultne fugler i skumring, snapper den en fugl med seg i buskene. Omtrent halvannen meter foran nesa mi. Jeg ser fuglen sprelle. Så fyker hauken avgårde med sprellende spurv i nebbet. FY. Jeg vil ikke ha sånt i min hage.

Ikke lett å se men her kverker spurvehauken liten fugl
Spurvehauk - ill.




HER vil jeg bare ha idyll. Her skal fuglene i vinterland få maisfett og smuler. Her skal kosekatter finne en varm krok i kulden. Her vil jeg at menneskene skal være vennlige mot hverandre.

(Joda, jeg er jærbu. Jeg vet at sånn er naturen, sånn er livet. Men jeg har alltid syns det. At det er hardt å være til i vinteren. Så det er vel et slag sjebnefellesskap jeg føler da, med andre skapninger som er kalde i vinteren).


Så har også den stirrende grønnøyde har fått sin sjebne. Jeg satte annonse på Dyrebar.no om funnet katt. En flott kattedame kom og henta den, sjekke den for chip hos veterinæren, den var uten identitet. Etter etpar dager hos henne ble katten, via "Katter i Nød", sjekket og vaksinert hos dyrlege og plassert på kattepensjonat i Nittedal. Nå venter den på et nytt hjem. "Lakritz" er en flott katt som fortjener mennesker han kan kjæle med. Jeg er inderlig lei meg for at dette ikke kunne bli hos meg. For det var her han gjerne ville være. Men flott at det finnes folk som frivillig bruker tiden sin på å sørge for at firbente slipper å sove ute.


Under følger et utvalg bilder av vinter i hagen min

Bare en vanlig fugl


Denne er hagens største.


Vakker er selv den vanligste fuggel

Artig type!




Liten, men stolt!



Sulten og snill

Tenk, rødstrupe midt i hovedstaden

Blåmeisen er bare ca 4.cm!


Stor, hva er dette slags fugl?


Vakrest!

Tøff type

Velkommen ja, men ikke for å slå seg ned for godt!
















Hektor, frareist av nabo i en uke, den eneste som får komme inn av og til


Kanskje denne som ble tatt av spurvehauken.




Sola går opp og ned for alle


Og nå tiner det mot vår!

.