onsdag 5. mars 2008

Hjertespråk

Den største gleden for meg her nede er kontakten jeg har med dama som har afasi. Vi sitter sammen ved hvert måltid og har etterhvert utviklet en temmelig god kontakt og kommunikasjon på tross av at hun bare kan si relativt få ord. Hun kan svare ja og nei, men det er ikke alltid ordene kommer riktig ut. Hun kan si enstavelsesord, men må ofte streve for at det skal bli riktig. Noen ganger, når hun har funnet ordet hun vil si, vil hun gjerne si ordet høyt om igjen og om igjen til det blir riktig. Andre ganger blåser hun i det. Det kan ikke trenes alltid og hele dagen. Ved hjelp av tålmodighet, fantasi, interesse, nysjerrighet, non verbale uttrykk og tolking av setting kommer vi som regel fram til hva hun mener. Når hun stryker håret sitt fjongt og sier "håret", da er det ikke så vanskelig å gjette at hun skal til frisør. Når hun sier "grøde" og trykker hånden varmt til brystet, ja da går det an å finne ut at hun skal se "Markens grøde" på Nasjonalteateret. Når hun går forfjamset i gangen etter svømming og peker mot taket og sier sprøyte, ja da skjønner jeg at blodsukkeret er for høyt og at sykepleier må tilkalles. Når folk spør om hun leser bøker og hun peker noen linjer ut i luften og sier "bob bob", ja da må det bety at hun bare leser overskrifter. Når hun veiver med armen i ring foran ansiktet når folk da lurer på om hun hører lydbøker, ja da skal det ikke mye fantasi til for å skjønne at det går i surr for henne, at konsentrasjonen gjør det vanskelig. Når hun har haltet seg en spasertur rundt huset og jeg spør om hun har gått tur, viser hun med hele ansiktet "tja". Som om hun sier "tur og tur, hva er vel en skarve runde rundt huset for en som har vært vant med lange fjellturer".

Når jeg treffer i mine gjetninger og spørsmål sier hun lettet "jaaha". Etterhvert vet jeg nokså mye om henne og kan ane hva hun vil fortelle. Dette er en gjensidig gledefull kontakt. Dama har et nydelig vesen, hun er skarp og flott og varm og har humor. Jeg sier at "vi kan jo ikke akkurat diskutere politikk, men vi finner jo stort sett ut av hva vi mener". Og så ler vi. Vi har blitt hverandres holdepunkt her nede. Når vi møtes om formiddagen går vi hverandre varmt imøte. Om hun sier "hei" eller "hade" spiller ingen rolle. Vi vet begge at hun mener hei.

Jeg har tidligere skrevet om å hviske hesten en hemmelighet. Eller hestehvisking som det kanskje kalles. Her viser det seg at jeg har brukt en antydningens kunst som var over min forstand. En hestevant kollega fortalte meg at hestehvisking egentlig handler om å lese en annens ordløse kommunikasjon. Det en hestehvisker gjør er å snakke hestens språk med hesten.

Så da har jeg på flere måter erfart endel om språkløs kommunikasjon her nede.

Det trengs på ingen måte ord for at hjerte skal nå hjerte.
.