tirsdag 30. november 2010

I fjor på denne tida...

...hadde jeg det mildt sagt veldig ille. Var på intravenøs kur som ikke virka, var full av bivirkninger, full av bekymring for vinteren som skulle komme, urolig for alt som kanskje kunne komme (transplantasjon). Sykdommen hadde festa grepet rundt meg fra høsten av. Jeg orka nesten ikke gå ut lenger. Medisinene virka ikke lenger. Alt var helmørkt og jeg kunne ikke forstå hvordan jeg skulle kunne klare meg gjennom vinteren.

Jeg lever to liv nå for tida; et indre liv hvor månedene som i en syklus følger stadiene for hvor jeg var for et år siden. Gjenopplever ventetid, dødstanker, opplevelse av å visne bort, miste pust. Gjenopplever følelsene som ikke var gode.

Og i det virkelige livet gjør jeg det jeg skal og kan; er oppe og ute, på farten, reiser litt, tenker jobbstart, er sosial, leker meg med ny data og fotoutstyr. Klør meg i hodet over avenserte bildebehandlingsprogram. Slapper av inne. Er i et tilnærmet helt "vanlig" liv.

Men så har jeg kjent inderst inne at jeg har blitt mer slapp, andpusten og slimete i lungene de siste ukene. Det viser seg at det finnes gruff i lungene mine nå som ikke bør være der. Så jeg må inn på sykehuset og få tatt prøver og starte et behandlingsopplegg (inhalasjon av antibiotika hjemme, antakelig).

Dette er ikke akkurat sånn jeg hadde tenkt det skulle være rundt "ett år siden tx". Men sånn er det, og da er det bare å forholde seg til det med best mulig humør og minst mulig bekymring. Og håpe at gruffet er mulig å få vekk, og det fort. Så framgangen min kan fortsette. Og kontrasten til "i fjor på denne tida" bli større og større.

Jeg har vel lært nå da,
på dette året som har gått
at...

Ting Tar Tid.
Ting er det de er.

Og fuglene, de synger de, uansett!
Til inspirasjon og glede...


(Ps. jeg er altså ikke syk...)
.

.